Ratzinger og den liturgiske utviklingen – avstemming i USA

I Ratzingers selvbiografi for årene 1927-1977, «Milestones», skriver han også om arbeidet med liturgirevisjonen under Vatikankonsilet, på s 122-23.

Han skriver her at det ikke var noe ønske om å gjøre noen forandringer liturgien hos de fleste biskopene, f.eks. i Italia. Den liturgiske bevegelsen (og også teologisk utvikling på andre områder) hadde kommet langt i Tyskland og Frankrike, pluss Nederland og Belgia, men ikke andre steder. Biskopene fra disse landene fikk likevel overbevist er stort flertall på konsilet om at en viss liturgisk fornyelse var nødvendig, bl.a. at morsmålet skulle tillates i messen mer enn før. Men ingen/få hadde vel drømt om at forandringene skulle bli så dramatiske som de i praksis ble.

Ratzinger som tysker hadde forståelse den nye teologiske utviklingen, men begynte ganske snart (allerede på 60-taller) å mene at forandringene i Kirken skjedde for fort, gikk for langt, var av feil type etc. For mange er det vel kjent at han i noen år nå har arbeidet for å revidere forståelsen/ konsekvensene av Vatikankonsilet på en del punkter. Det er kanskje aller mest liturgien (og folks opplevelse av messefeiringen) han har ønsket å tilbakeføre, og i denne tidlige selvbiografien ser vi allerede dette ønsket.

For alle som følger med i katolske saker internasjonalt er det vel godt kjent at en ny oversettelse av messen på engelsk nå nesten er ferdig. Denne oversettelsen skal gjelde for alle engelskspråklige land og i mange land har biskopene allerede godkjent den nye oversettelsen (der man for eksempel skal si ”And with your spirit” isteden for ”And also with you.”). I disse dager skal den amerikanske bispekonferansen stemme over forslagene, og siden en del biskoper der er mot disse ’konservative’ forandringene, er det stor spenning og usikkerhet rundt avstemmingsresultatet.

2 hendelser på “Ratzinger og den liturgiske utviklingen – avstemming i USA”

  1. Vår far i Roma har rett. Det annet vatikankoncil gikk alt for langt, og for fort. Jeg vet at både biskoper og
    landsbyprester i Italia oppfattet dette som et overgrep. Det var ingen ønsker om disse omfattende
    forandringer. Det var i Nederland, og i visse deler av Tyskland og Frankrike, som interessen for forandringer var sterkest. Biskop Gran fra Norge, var også på denne side. Først idag har vi en biskop, Eidsvig, som har føttene på jorden, og følger den katolske tradisjon. Overgrepene f.eks. i St. Olav katolske domkirke på 70tallet, holder ikke mål. Det ble gjordt sørgelige inngrep i kirken. Denne skade ser ut til å forbli evigvarende. Her har den tidligere biskop Gran, et stort ansvar.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen