Dagens evangelietekst:
Siden gikk Jesus derfra og kom til sitt hjemsted, og disiplene fulgte ham. Da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Alle som hørte ham, var helt overveldet og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør! Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og har vi ikke søstrene hans blant oss?» Og de ble forarget og avviste ham. Men Jesus sa til dem: «En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på sitt hjemsted, blant slektninger og i sitt hjem.» Han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, han bare la hendene på noen få syke og helbredet dem. Og han undret seg over deres vantro. Så drog han omkring til landsbyene og lærte folket. (Markus 6)
Les alle tekstene her – og bønnene/antifonene:
OPPDATERING:
Dette var siste søndagen vi var i Italia; vi deltok i søndagsmessen i en kirke som (svært passende) lå like ved et badested en halv time sørøst for Rimini.
Til alle:
Det var den gangen, det, og itte nå. Idag er problemet det stikk motsatte. Det er altfor lett å bli profet i eget land i Norge idag, og de valser opp med slekt og venner og familielivet og reformerer det så det syns og høres lang lei. Her vrimler av profeter. Det er bare å lese profetboka og ta et «kurs» så blir man profet i eget land, i egen bygd og by og egen stue, ja, på kammerset.
Idag må man først måke profeter for å komme til orde selv med de enkleste og mest dagligdagse ønsker, ord og besjeder bare av alminnelig og triviell, vital betydning.