jul 162006
 

Preken 15. søndag i alm kirkeår, St. Paul kirke i Bergen

Det er godt å være tilbake i Norge etter nesten et halvt år i Italia; fem måneder med studier i Roma og så en ferietur de siste to ukene, der min kone og jeg har reist rundt på Sardinia og deretter i Umbria, Toscana og helt opp til Bologna.

Det gir mange inntrykk å være på nye steder, lese nye bøker, høre på lærde professorer, besøke mange kirker og se hvordan ulike prester feirer messen – men samtidig er det lettere å sove i sin egen seng hver natt, slippe å finne fram i nye byer, å snakke et nokså ukjent språk etc. Akkurat nå er vi vel mest fulle av inntrykk ett alle ting vi har sett og hørt – og så må vi ta fatt på å ordne opp i en del saker hjemme i Norge, og også begynne på arbeidet med å flytte til Stavanger i starten av august.


Men nå til dagens tekster
; hva er det vi hører om i dagens messe?
Det er om hvordan Gud kaller mennesker, og om konsekvensene av dette kallet.

1) profeten Amos og apostlene får sine oppdrag av Herren

2) de kommer begge med et nytt (og ofte kontroversielt) budskap

Bakgrunnen fra Det gamle testamente er som vi nok alle kjenner til at Gud kalte profeter for å fremføre hans budskap til folket. Det som kanskje ikke er så kjent, er at profetembedet noen ganger ble en slags institusjon; en samling av mennesker som var en slags profesjonelle profeter, og som i praksis da sa hva kongen syntes de burde si. (Nokså langt fra det vi tenker på som profeter, men slik var altså situasjonen.)

Situasjonen var altså den at de ”profesjonelle” profetene sa det kongen ønsket de skulle si (det var jo han som betalte dem og hadde makt over dem), mens de virkelige profetene sa det Gud selv la dem på hjertet. Og de virkelige profetene sa ofte det kongen og de etablerte borgerne ikke ønsket å høre. Etter storhetstiden under kong David og kong Salomo – som hørte på Guds stemme – gikk jo kongedømmene Israel og Juda inn i en lang nedgangstid, som endte med katastrofe og oppløsning av begge rikene, nettopp fordi de ikke ville høre på Herren.

I evangelieteksten hører vi så om apostlene som sendes ut, hvordan de skal handle og om den responsen de må regne med å få – at noen lytter til dem, mens andre blir deres motstandere.

Hvordan kan så disse tekstene si noe til oss i dag?

Jeg tenker spesielt på to ting:

1) Gud kaller også mennesker i dag til å tjene ham

2) ofte kan det budskapet vi både hører og blir kalt til å bringe videre, være ganske kontroversielt

Alle vi som sitter her i kirken i dag tenker forhåpentligvis stadig på følgende spørsmål: Hva ønsker Gud at jeg skal gjøre? Det er jo ikke slik (som noen kanskje tror) at i Den katolske kirke er det bare prester og ordensfolk som får kall fra Gud. Gud kaller alle mennesker, og vi må derfor være lydhøre overfor hans kall; både når vi kalles første gang og deretter kontinuerlig lytte til Gud for å høre om vårt liv/kall må justeres eller renses.

I Kirken har vi også mange helgener som kan inspirere oss i denne prosessen. Og en av grunnene til at min kone og jeg reiste til Bologna sist tirsdag, var for å besøke St. Dominikus’ grav – som kan besøkes i et flott sidekapell i kirken St Domenico. Den hellige Dominikus et eksempel på mennesker som fulgte Guds kall og slik fikk en stor betyding for mange mennesker. (Les mer om Dominukus her, nederst på siden om kirken i Bologna.)

Det kontroversielle i Kirkens budskap i vår tid handler om sentrale livsspørsmål, der Kirkens syns får stadig mindre plass i samfunnet. Jeg tenker på abortspørsmålet (i lille Norge alene blir 14-15000 gryende menneskelig drept hvert år), spørsmål rundt seksualliv og ekteskap (akkurat nå er det mest dramatikk rundt homofilispørsmålet, Kirken sier at et ekteskap bare kan være mellom en mann og en kvinne, men dette synet aksepteres i stadig mindre grad av samfunnet rundt oss). Det siste kontroverspunktet handler om manipulering av menneskelivets begynnelse og slutt, om hvem som skal fødes og når mennesker skal skal dø, spørsmål som kristne legger i Guds hånd, siden mennesker ikke selv kan ta til seg slik myndighet over menneskelivet.

Det er klart at på alle disse spørsmålene må Kirken stå fast på det synet Gud gjennom sine profeter og apostler har åpenbart for oss. Om dette vil føre til stadig større problemer for oss (slik det faktisk ser ut til), da får problemene (og eventuelt forfølgelsen) komme.

Til slutt et annet eksempel/ en annen kirke som kan illustrere dette siste punktet: Helt på slutten av vårt Roma-opphold tok min kone meg med til noen kirker jeg aldri hadde besøkt før, og en av disse kirkene var kirken for den hellige Kosmas og den hellige Damian, blant de gamle martyrene i Romerriket (Syria) fra ca år 300. De to er vel kjente eksempler (blant Kirkens veldig mange martyrer) på at en kristen skal stå fast på det budskapet Herren har åpenbart for oss, selv om det måtte koste oss vårt liv. (Les mer om Kosmas og Damian her, og også om kirken vi beøkte i Roma.)

Oppsummerende

Gud kaller oss til å arbeide for seg; må vi stadig lytte til hans kall.
Gud kaller oss til å være faste i vår tro; la oss være det selv om vi møter motstand.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

  One Response to “Preken søndag 16. juli”

  1. God preike! Vil berre takke for sist (i går…)

    mvh

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)