aug 272006
 

Her er min avskjedspreken i St. Paul menighet i Bergen, slik den ble
fremført i høymessen i St. Paul kirke, søndag 27. august kl 11.00.
PREKEN 21. SØNDAG I KIRKEÅRET – ÅR B

I dag er det akkurat 12 år siden jeg var her i St. Paul kirke for aller første gang – og det er nå min siste søndag her. Vi var for 12 år siden i ferd med å flytte til Bergen; min kone begynte akkurat da på Kunst og Håndverkskolen og jeg flyttet hit for godt noen måneder senere, etter at jeg noen måneder før hadde avsluttet min tjeneste som prest i den lutherske kirke.

Jeg husker denne messen spesielt godt, faktisk, pga dagens andre lesning fra Efeserbrevet: “Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus! De gifte kvinner skal underordne seg under mennene sine som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode … etc. … ” En vanskelig tekst å snakke om i vår tid, ikke særlig populær kan man trygt si. Presten min første gang i St Paul snakket meget “rundt” om denne teksten, for å ikke støte noen, vil jeg tro.

Selv skal jeg faktisk ikke nevne teksten i det hele tatt. Ikke fordi jeg er redd for å støte noen, og det er faktisk en veldig interessant tekst. Men jeg tar den ikke opp fordi den ikke snakker om søndagens tema, slik det ofte er tilfelle med søndagens andre lesning – denne som fortløpende går gjennom et av de nytestlamentlige brevene uten tanke for temaene til de andre tekstene den dagen.

Dagens tema er faktisk veldig tydelig, og første lesning og evangeliet uttrykker det ganske likt: Det er ikke lett å være en troende, det er ikke sikkert at mange her vil klare det. Hva med deg: Klarer du å ta til deg denne læren, klarer du å holde fast ved troen?

For å forstå bakgrunnen for dagens tema, er det viktig å legge merke til at det i dag er femte søndag på rad at vi leser evangeliet fra samme kapittel i Bibelen; det sjette kapittel i Johannesevangeliet. Vi har riktig nok ikke hørt alle disse tekstene i år, siden vi flere søndager har feiret andre fester.

Dette kapittelet hos Johannes er svært kjent, og det handler først og fremst om nattverden. Johannes har med svært lite av det som skjedde Skjærtorsdags kveld, i motsetning til de andre evangeliene, faktisk er det eneste han har med her fotvaskingen. Men i dette sentrale kapittel seks i evangeliet sitt legger han frem sin nattverdteologi.

Kapittelet begynner med fortellingen om brødunderet. Dette, eller disse, brødunderne nevnes også i de andre evangeliene, og underet viser både at Kristus har makt til å gjøre under, og at han her gjør et under for å hjelpe sultne mennesker – dernest viser han også at menneskene lever av mer enn bare brød.

I neste del av teksten leser vi at store menneskemengder følger etter Jesus fordi de har sett underet. Jesus er nokså kritisk til deres reaksjon, fordi – som han sier – de er opptatt av ham bare fordi de har fått mat i magen. Vi hører her om det behovet vi mennesker har for ikke bare vanlig brød, men også livets brød, som Kristus kan gi. Dette tekstavsnittet slutter med at Jesus sier: “Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.”

Deretter blir det mer og mer spenninger og kontroverser i teksten: Noen mennesker begynte å kritisere Jesus, og vi kan godt tenke oss denne kritikken fremført også i vår tid: “Hvem er du Jesus, som sier så store ting om deg selv. Vi kjenner deg, du er ikke noe mer enn oss andre!” Eller noen sa: “Hvordan kan du si at vi skal spise din kropp og drikke ditt blod. Dette er jo meningsløst, umulig og uhyrlig!”

Kritikken som kom frem den gangen lyder også i vår tid, på nesten samme måte. Men faktisk er dette et av kjernepunktene i katolsk tro, som mennesker uten tro ikke kan forstå, og som også noen protestantisk kirker fornekter – ikke Den norske kirke, som tror som oss katolikker at vi virkelig mottar Kristi legeme og tro i kommunionen. Og Jesus har ikke noe sans for denne kritikken; har slår rett og slett fast at den som ikke spiser ham ikke har liv i ham. Men “den som spiser av dette brød, skal leve til evig tid.”

I dag har vi hørt avslutningen av dette store kapittelet hos Johannes, som faktisk – ganske sjokkerende – konkluderer med at mange av Jesu etterfølgere vender seg bort fra ham, de forlater ham for godt. Også i vår tid vender mange mennesker seg bort fra den trossannhet som sier 1) at bare Jesus Kristus kan gi frelse – som har vært vanlig lære i alle kirker, men som nå bestrides av mange, og som vatikanet måtte bekrefte at Kirken står for i dokumentet Dominus Iesus fra år 2000 – og 2) at det er når vi mottar hans legeme og blod i den hellige kommunion at vi får del i dette livet – som alltid har vært katolsk tro, og som Jesus understreker så mange ganger i dette kapittelet hos Johannes.

Disse sannhetene møter motstand også i vår tid, og derfor er det meget passende at dagens evangelium avslutter slik:
Mange … som hørte dette sa da: “Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?” … Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: “Vil også dere gå bort?” Men Simon Peter svarte: “Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”

Det samme tema og den samme konklusjon hører vi i dagens første lesning fra avslutningen av Josvas bok, etter at Israelsfolket hadde vandret rundt i ørkenen i 40 år og endelig hadde kommet inn i Kanaans land:
Josva samlet alle Israels stammer i Sikem … og Josva talte til hele folket: Har dere imot å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene … Jeg og min ætt, vi vil tjene Herren. Da svarte folket: “Det skal aldri skje at vi går bort fra Herren og dyrker andre guder! … Også vi vil tjene Herren; for han er vår Gud.”

Denne samme utfordringen møter vi som er her i dag; vil vi fortsatt velge å tjene Herren, vil vi velge ham selv når det blir vanskelig, kanskje skandaløst å være en kristen, å være katolsk?

La oss når vi svarer positivt på disse spørsmålene overgi oss selv i Herrens hender, det er Han som gir oss den styrken vi trenger både i liv og i død. Og nettopp til oss sier Jesus disse ordene: “Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.” Og: “Den som spiser dette brød, skal leve i all evighet.”

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

——————————–

OPPDATERING, som får en viss betydning for debatten under:
Fra våren 2007 har jeg gått tilbake til å bruke “pastor”, siden vår biskop da bestemte at ordensprester fortsatt (etter den tyske tradisjonen, som Norge lenge har fulgt) skal kalles “pater”, mens sekulærprester/ bispedømmeprester skal kalles “pastor”.

  12 Responses to “Offisiell avskjed i Bergen – siste preken”

  1. Oddvar Moi,

    Dette hadde jeg like gjerne sendt deg på epost dersom jeg hadde funnet epost-adressen din. Jeg har et spørsmål:

    Du kaller deg “Fader”. Hvordan tolker du da Jesu´ ord i Mt 23,8:

    “8 Men dere skal ikke la noen kalle dere ‘rabbi’, for én er deres mester, og dere er alle søsken. 9 Og dere skal ikke kalle noen her på jorden ‘far’, for én er deres Far, han som er i himmelen. 10 La heller ikke noen kalle dere ‘lærere’, for én er deres lærer: Kristus. 11 Den største blant dere skal være deres tjener. 12 Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”

  2. Jeg vil gjerne svare deg, Are, men jeg forstår ikke riktig hva du mener. Jeg kalte min far for ‘far’ så lenge han levde, det gjør vel du også, eller kanskje pappa? Og om en prest kaller seg fader, pastor, forstander e.l., går det vel ut på det samme?

  3. Oddvar,

    Jeg spør fordi jeg tror Jesus hadde en mening med det han sa ;-)

  4. Jeg forstår nok at Jesus hadde en mening med dette, men jeg ville gjerne utfordre deg til å si hva du mener var har Hans mening her – og hva man faktisk kan kalle en prest/pastor i kirken, og også sin egen far – før jeg prøver å svare på spørsmålet ditt.

  5. Jeg tror Jesus snakker om den realiteten titlene gir uttrykk for. Jeg tror Jesus sier at å la noen hedre seg som rabbi, far eller lærer er ikke forenlig med budskapet om at vi alle er søsken. Å la noen hedre seg som rabbi, far eller lærer er ikke forenlig med det å være tjener. Å la noen hedre seg som rabbi, far eller lærer er det samme som å sette seg selv høyt.

  6. Jeg er enig i at Jesu poeng er at vi ikke skal sette oss selv høyt, noe jeg håper vi alle husker – en av pavens titler er jo også “Guds tjeneres tjener”. Men jeg kan ikke riktig se at det er problematisk å bruke tittelen lærer om sin folksekolelærer, eller tittelen far om sin far eller sin prest.

  7. Jeg spurte deg om hvordan du tolket dette avsnittet. Du svarer med å spørre meg hvordan jeg tolker det. Nå har jeg svart. Så svarer du med å si hvordan det ikke skal tolkes. Fortsatt gjenstår mitt opprinnelige spørsmål.

  8. Det skal forstås som en advarsel mot å opphøye seg selv, slik Jesus sier i v11 og 12: “Den største blant dere skal være deres tjener. 12 Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”

    Eksemplene Jesus bruker med ‘far’ og ‘lærer’ skal understreke dette poenget, og begyt ikke at vi ikke skal kunne bruke disse ordene mer. Forstått slik forstod og forstår jeg ikke riktig det opprinnelige spørsmålet ditt, om hvordan ‘fader’ (og flere andre lignende uttrykk) kan brukes på katolske prester – eller i andre kirker, og i skolen osv.

  9. Har det noen betydning at Jesus spesielt tar fram religiøse titler, ‘rabbi’, mester, ‘far’, ‘lærer’, og setter disse opp mot begrepet “søsken”?

    Og hvlken betydning har disse religiøse titlene i forhold til de motsetningene Jesus setter opp?
    mester – søsken.
    stor – tjener
    høy – lav

    Og hvordan skal vi tillempe dette på kirken idag?

    Og hvorfor spør jeg deg om dette? Fordi jeg er nysgjerrig på hvordan en teologisk skolert person med en høy kirkelig posisjon og med en blogg som innbyr til dialog med leserne reflekterer over dette og lignende skriftsteder! :-)

  10. Det er vel slik at vi katolikker ikke har tradisjon for tolke tekster isolert, vi ser heller enkelttekster sammen med lignende tekster andre steder i Bibelen. Vi har i NT flere tekster som snakker om ydmykhet, så det skulle ikke være noen tvil om at en kristen ikke skal herske over andre mennesker. Samtidig har vi flere tekster som handler om hvem som har myndighet til å lede kirken; tydeligst når Jesus gir oppdraget til apostlene i sluttene av evangeliebøkene (spesielt i Johannes), gjennom hele apostlenes gjerninger og i Paulus’ brev og (spesielt) i pastoralbrevene.

    Ut fra dette samlede tekstmaterialet har så Den katolske kirke utarbeidet den tradisjon vi nå har for hvem som leder Kirken og hvordan denne tjenesten skal ordnes. De som leder/tjener i Kirken har så bl.a. et tilsynsansvar (biskop), et hyrdeansvar (pastor) og en farsrolle (fader), som man skal prøve å utføre så godt som mulig.

    Jeg syns nok denne samtalene mellom oss to fikk en litt dårlig start, med det jeg oppfattet som et angrep på min bruk av ordet ‘fader’ og referanser til tolkning av en enkelt tekst som jeg er nokså fremmed for. Jeg har nå forstått har du er engasjert i en husmenighetsbevegelse (er det korrekt?), som vel gir en del signaler om hva slags idealer du har for tjeneste i kirken.

  11. Du skriver: “Det er vel slik at vi katolikker ikke har tradisjon for tolke tekster isolert, …”
    Er det også slik at geistlige – enten de er katolikker eller pinsevenner – har en tendens til å tolke bort ubehagelige skriftsteder?
    Er det ikke påfallende at geistlige, som har sikret seg tolkingsretten, velger å nøytralisere et skriftsted som dette som handler spesielt om dem selv?

  12. Jeg tar nå og løfter denne debatten litt mer frem i lyset.

    Den kan følges videre her: http://aomoi.net/blog/arkiv/283

Sorry, the comment form is closed at this time.