aug 132006
 

MARIAS OPPTAGELSE I HIMMELEN PREKEN
ST SVITHUN KATOLSKE KIRKE, STAVANGER
13. AUGUST 2006

15. august har tradisjonelt vært den største Mariafesten i årets løp, i tillegg til hennes uplettede unnfangelse 8. desember, Herrens bebudelse 25. mars, og mange andre mindre fester. Det er jo vanlig at de helliges dødsdag – som er deres fødsel til det nye liv – er den dagen som feires mest, og Kirken har feiret denne festen på den 15. august fra 400-tallet. (I vårt bispedømme flyttes festen til nærmeste søndag, siden dagen ikke er fridag i Norge, og vi helst vil feire den så stort som mulig.)

Dagen feires av alle de gamle kirkene – dvs. katolske og ortodokse kirker, men blant protestantene – som i Norge i dag – er den nesten eller helt glemt. Faktisk er det blitt slik at forholdet til Maria (og andre helgener) er det som i dag skiller katolikker og protestanter mest fra hverandre. Andre vanskelige spørsmål, som hvordan vi blir rettferdiggjort for Gud, har nå langt på vei blitt løst – og ang. andre spørsmål som har med selve troen på den Treenige Gud å gjøre, har jo katolikker og det tradisjonelle protestantiske kirkene alltid vært enige.

Men i synet på å ære helgenene og be om deres forbønn, kan ikke våre protestantiske brødre og søstre følge vår praksis. Det ser ut som de ikke klarer i skille mellom å tilbe en person, som vi gjør med den Treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og å ære personer – som vi gjør med helgenene, og blant dem aller mest Maria. Vi må nok innrømme at noen steder og til noen tider har katolikker oppført seg nokså uklart med hensyn til dette skillet mellom å tilbe og å ære, men egentlig syns jeg at det er protestantene som i vår tid har størst problemer; for hvordan oppfyller det bibelverset som sier at “alle slekter skal prise meg salig”, (Lukas 1,48) når de i praksis nesten ikke priser, ærer eller tenker på henne?

Så tilbake til dagen som vi feirer; hva var det som skjedde med Maria ved hennes død og opptagelse til himmelen?

Vi vet faktisk ikke sikkert når eller hvordan hun døde – det er to tradisjoner: Jerusalem og Efesus (i dagens Tyrkia), og én legende sier det slik:

Da tiden for Jomfru Marias død var kommet, samlet apostlene seg rundt hennes seng. Et himmelsk lys fylte rommet, apostlene falt på kne og himmelen åpnet seg. Der så de menneskesønnen stå på en lyssky, og mens Marias ansikt strålte av morskjærlighet sprang hennes sjel inn i sønnens armer. Neste dag hyllet man hennes legeme i en kostbar linduk, og apostlene bar henne på sine skuldre til Getsemanehagen og senket henne i graven. I tre dager våket og ba de sammen med de troende ved graven. Da viste Herren seg med en hærskare engler og hilste dem. Marias sjel forente seg med legemet, hun sto opp av graven og fór opp til himmelen ledsaget av engleskaren. I tilbedelse for Den hellige Treenighet mottok Maria en strålende stjernekrone og ble kronet til himmeldronning.

Hva kan så denne dagen lære oss?
Her vil jeg nevne tre enkle og praktiske ting:

1
Maria skal æres og takkes spesielt for sin innsats i frelsesverket (som vi hørte i evangeliet) – siden hun var spesielt kalt av Gud til å bli frelserens mor. Hun ble utvalgt av Gud til denne oppgaven, hun svarte lydig ja da hun ble spurt av engelen Gabriel om å ta på seg denne umulige oppgaven, og hun gjennomførte den slik en mor skal føde og oppdra sine barn.

Maria er her et eksempel som vi kan prøve å etterfølge; hva slags oppgaver er det som blir lagt foran oss, hvilke mennesker er det som avhenger av oss og stoler på oss. Her må den enkelte svare for seg, og her må hver og en av oss se om vi klarer å utføre våre oppgaver på en god måte, slik at vi er til hjelp for Gud og andre mennesker.

2
Denne dagen handler også om menneskets evige liv, siden vi alle skal oppstå legemlig fra de døde på den ytterste dag (dette hørte vi om i 2. lesning). Det er – etter kristen tro – ikke slik at livet er slutt når dette jordelivet er over. Tvert imot vil vi da gå inn til det evige liv. Dette gir oss på en måte et større alvor over vårt liv; det vi gjør her på jorden får også konsekvenser for evigheten. Samtidig kan det gi oss et stor glede og forventning – eller det kan fylle oss med frykt.

Jeg er sikker på at vi alle her i kirken kan tenke på noen av våre kjære avdøde, eller vi tenker på vår egen død som nærmer seg. Vi katolikker ber for de avdøde, på årsminnedagene f.eks., og legger dem på denne måten frem for Gud. Det er ikke mer enn et par uker siden sist jeg besøkte min fars grav, og der har min mor latt gravere inn på støtten et fint motto: “Trygg i Guds hånd”.

Slik er det også for oss; vi er trygge i Guds hånd både i liv og i død. Og denne festen for Marias opptagelse i himmelen – når vi ser hvordan Herren tok seg av Maria – gir oss et nytt bevis på hvor trygge vi alle er i Guds hånd.

3
Det siste punktet jeg vil nevne er at Maria sitter ved Jesu side i himmelen (slik vi hørte i 1. lesning) og legger våre behov frem for Jesus når vi ber henne om hjelp og forbønn. Vi katolikker ber derfor ofte om hennes hjelp og forbønn, for vi vet at hun har sin sønns, Kristi, øre og dermed kan legge frem for Ham, vår Herre og Frelser, alle våre ønsker og behov.

La oss fortsette med å tilbe og tjene Kristus, vår Herre, og la oss å fortsette å ære Maria for hennes viktige innsats i frelsesverket, og la oss fortsette å be om hennes forbønn og hjelp.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

  3 Responses to “Preken på festen for Marias opptagelse i himmelen”

  1. Som protestant på katolsk messe så har jeg av og til opplevd at prekenen brukes til å fortelle menigheten hvor forferdelig protestanter er. Ikke i Norge, men i Mellom-Amerika. Jeg har sittet sammen med unge mennesker som er født og oppvokst som katolikker, men som senere har konvertert og som har grått i kirkebenken, fordi de føler seg utstøtt fra den “familien” som de fremdeles er svært glad i. Og når jeg leser den prekenen din her så må jeg si jeg blir litt forundret over vinklingen du velger når du sier:

    ” Det ser ut som de ikke klarer i skille mellom å tilbe en person, som vi gjør med den Treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og å ære personer – som vi gjør med helgenene, og blant dem aller mest Maria. Vi må nok innrømme at noen steder og til noen tider har katolikker oppført seg nokså uklart med hensyn til dette skillet mellom å tilbe og å ære, men egentlig syns jeg at det er protestantene som i vår tid har størst problemer; for hvordan oppfyller det bibelverset som sier at “alle slekter skal prise meg salig”, (Lukas 1,48) når de i praksis nesten ikke priser, ærer eller tenker på henne?”

    Du skriver et annet sted om økumenikk, og om viktigheten i å se sine egne fortrinn – og jeg la igjen en kommentar der jeg sier meg enig. Og jeg er enig. Det er viktig å være klar på hvor man mener man har rett, og hva man setter pris på i sin egen tro. Men måten du presenterer dette på her, ville jeg reagert på om jeg var på din messe.

    Å snakke om mennesker med en annen kirkebakgrunn med følgende ord: “De vs oss”, “vi klarer, de klarer ikke”, “vi har problemer, men de har størst problemer”, det kan virke støtende, men mest av alt så virker det frastøtende.

    Med en gang man bruker retorikk som “de og oss”, da tror jeg man er på en farlig vei. Enten du vil eller ikke så blir du til en som forsøker å gjøre deg bedre på andres bekostning. Det var vel neppe intensjonen, men det blir det budskapet jeg sitter igjen med.

    Fortell meg gjerne om hva du ser som det gode i å ære helgenene og Maria. Gi meg gjerne bakgrunnen for det, si meg gjerne hvorfor du setter så pris på at katolikker, ortodokse og en god del protestanter har bevart dette og ser på dette som en viktig del av det religiøse livet. Med en gang man forteller om hva som betyr noe for en, så lytter folk og dører og hjerter åpnes. Men i det man snakker om at man har forstått noe som andre ikke skjønner fordi de ikke “klarer”, så stenges dørene mellom oss. Det blir også en ganske uinteressant preken fordi fokuset da har havnet på ens egne tanker om “de andre” og ikke ens eget gudsforhold. Og det var vel neppe intensjonen?

  2. Det er trist hvis du oppfatter meg som fordømmende i denne prekenen, men noe av den sterkeste kritikken protestanter har kommet med mot Den katolske kirke, er at vi tilber Maria og andre helgener. Det var den kritikken jeg prøvde å svare på, og jeg ville ikke være så uklar at folk ikke oppfattet hva jeg sa.

    Det økumeniske aspektet av talen var først og fremst at jeg på denne dagen knyttet tydelige bånd til alle de gamle kirkene, som jo feirer denne festen. Jeg innrømmet også at katolikker noen ganger kunne føre Maria-fromheten for langt, men jeg ønsket ikke å skjule de reelle spenningene mellom katolikker og protestanter på dette punktet.

  3. Jeg vet ikke om du fikk noe ut av det jeg skrev over, om du forsto hva jeg reagerte på? Jeg har ikke noe problem med verken tydelighet eller å snakke om spenninger, men jeg tror du kunne gjort det bedre med færre generaliseringer og mindre oss-de språkbruk.

    Når du skriver “protestanter” så snakker du om meg. Og om kona til katolikken nede i salen. Og om hver og en av oss som ikke er katolikker eller ortodokse. Vi føler du snakker om oss. Men det du sier stemmer ikke nødvendigvis på hver og en av oss, og da kommer irritasjonen eller likegyldigheten til det du sier. Det jeg hører deg si er: Beate, du klarer ikke å skille mellom tilbedelse og ære, og du har større problemer enn meg. Og så fortsetter du uten at jeg kan si: Men jeg ser klart forskjellen på tilbedelse og ære, jeg har ikke problemer med helgenene, og du kjenner ikke mitt forhold til Maria.

    Jeg tror jeg forstår hvor du vil og hva du vil si, men formen støter.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)