sep 172006
 

Preken i St. Svithun katolske kirke i Stavanger
Søndag 17. september 2006 – 24. søndag i det alminnelige kirkeår, år B
Les tekstene til denne søndagen her.

Den som vil berge sitt liv, skal miste det.

Sist søndag hørte vi tekster om hvordan Herren åpner våre ører og på den måten hjelper oss å forstå hva som er sant, rett og godt, og hvordan vi skal leve vårt liv. Når vi på den måten blir opplyst, vil vi også få et nytt syn på livet. Og hva er det da som blir det viktigste for oss? Et lykkelig liv på en litt overflatisk måte, eller er det dypere verdier?

Dette hører vi så mer om i denne søndagens evangelium, der Jesus etter først å ha snakket om lidelsene han selv skal gjennomgå i Jerusalem, deretter sier: “Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, han skal berge det.”

Noen tenker kanskje at her burde presten heller ha snakket om den flotte starten av evangeliet, med Peters bekjennelse av Jesus som Messias, som jo er en så sentral katolsk tekst. De ordene (eller slik Matteus-evangeliet gjengir samme hendelse) er jo skrevet på latin med kjempestore bokstaver høyt oppe på veggen i Peterskirken i Roma: “Du er Peter, og på denne klippen skal jeg bygge min Kirke …”.

Men når vi – som jeg alltid prøver å gjøre – ser på dagens tekster i sin helhet, så ser vi at det er den frivillige overgivelsen og lidelsen som står i sentrum. I første lesning forteller Jesaja om Guds lidende tjener: “Jeg satte meg ikke imot og trakk meg ikke tilbake. Min rygg bød jeg fram til dem som slo, mitt kinn til dem som drog meg i skjegget. Jeg gjemte ikke ansiktet for dem som hånte meg og spyttet på meg. Herren min Gud kommer meg til hjelp, derfor skammer jeg meg ikke.”

Og i dagens gradualesalme hører vi: “Dødens lenker snørte seg om meg, dødsrikets redsler grep meg, jeg fant bare nød og sorg. Da kalte jeg på Herren: “Å, Herre, redd mitt liv!” Herren er nådig og rettferdig, barmhjertig er vår Gud. Herren bevarer de umyndige; han kom meg til hjelp da jeg var svak.”

I tillegg har vi også i Kirken feiret to spesielle dager nå sist uke, som også fokuserer på den frivillige lidelsen og døden. Det er Korsets opphøyelse (14/9) og Jomfru Marias smerter (15/9).

Torsdag feiret vi Korsets opphøyelse og hørte om den store kjærligheten Gud har til oss mennesker. Evangeliet den dagen var fra Johannes 3: “For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.”

Og det tydelige forholdet mellom overgivelse/ oppofrelse og opphøyelse kom enda tydeligere frem andre lsening fra Paulus’ brev til Filipperne: “Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus! … Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. … han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!”

Fredag mintes vi så Jomfru Marias smerter.
En minnedag som nå er lagt rett etter Festen fo rkorsets opphøyelse, siden temaet er my det samme; men her om Maeias lidelse og ikke Kristi lidelse. Den dagen tenkte vi spesielt på syv viktige og smertelige begivenheter i Marias liv: De er:

1) Simeons profeti om Marias smerter da Jesus ble tatt til tempelet 40 dager gammel.
2) Flukten til Egypt da kong Herodes ville drepe Jesusbarnet.
3) Ettersøkningen av den 12-årige Jesus i Tempelet, da han hadde blitt borte for sin far og mor.
4) Marias møte med Jesus på veien til Golgata.
5) Korsfestelsen, da Maria stod ved korsets fot.
6) Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset, da Jesus ble lagt i Maras fang (Pieta).
7) Jesu begravelse.

I ikonografien illustreres denne dagen med syv sverd som peker mot Marias hjerte.

Tilbake til oss selv:

Når vi på denne måten blir minnet om at de viktigste tingene som har ført til vår frelse, skjedde gjennom offer, lidelse og til og med død, forstår vi nok at tilsvarende prinsipper gjelder også for våre liv. Her kan vi lett gi mage eksempler: Helter som under krigen ga sitt liv for fedrelandets frihet, mennesker vi kjenner i dag som på en tydelig måte lever for andre, og de mange martyrene i vår Kirke som ga sitt liv pga troen på Kristus, og derfor er lysende eksempler for oss.

Det kan være vanskelig for oss å tenke oss at vi skal måtte lide, og det er heller ikke slik at vi som kristne skal oppsøke lidelsen. Men når vi følger trofast i Kristi fotspor, kan det lett skje at vi blir ført inn på en vei full av lidelse og smerte.

Og når vi møter Herren, som nå i dag i Hans ord og i den hellige Eukaristi, kan det faktisk skje ting med oss som vi knapt forstår, eller kanskje ikke ønsker. Vi må nemlig ikke gjøre Gud for liten og begrenset; han kan utvide vår livshorisont slik at kan leve et dypere og rikere liv. Et liv mer i tjeneste for Gud og for våre medmennesker. Og dette livet kan bli vanskelig og fullt av lidelse, slik som Kristus selv ble ført inn i lidelse og død da han fulgte Gud Faderens vilje, da han kom til jorden for å vinne oss en evig frelse.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)