sep 242006
 

Preken i St. Svithun katolske kirke i Stavanger
Søndag 24. september 2006 – 25. søndag i det alminnelige kirkeår, år B
Les tekstene til denne søndagen her.

Jeg leste nettopp i Stavanger Aftenblad om en kvinne som hadde fått sykdommen Alzheimer. Sykdommen hadde kommet langsomt, slik at det gikk flere år før hun visste hva som var galt – selv om hun i lang tid hadde blitt trøtt av å huske alle nødvendige ting osv. Nå hadde sykdommen fått en diagnose, og det følte hun som en stor hjelp. Likevel var det vanskelig å leve med Alzheimer, og hun hadde måttet slutte jobben da hun var litt over 60 år.

For meg sa denne historien en del om livet som vi alle lever; om perspektivet vi alle må ha over vårt liv. Om vi er friske nå, vet ikke hvor lenge det vil vare. Og vi vet alle helt sikkert at vårt liv her på jorden vil ta slutt, og vi bør forberede oss på denne avslutningen.

Tekstene i dagens messe ser ut til å ha tre temaer. 1) Det første er at Jesus på nytt snakker om den lidelsen han skal oppleve, det samme temaet som vi så på sist søndag – og disiplene forstår fortsatt ingenting av hva det skal bety! 2) Det andre vi hører om er at vi skal tjene andre, og 3) det tredje er barna som blir satt som eksempler for oss.

Profetien vi hørte i dagens første lesning fra Visdommens bok sier: “La oss se om det er dekning for den rettferdiges ord og finne ut hvordan det går ham til slutt. For dersom den rettferdige er Guds barn, vil Gud ta seg av ham fra fienders vold.” (Dette er det samme som folk sa da jesus hang på korset: “Hvis du er Guds sønn, stig ned fra korset, så skal vi tro på deg.”) Videre fortsetter teksten: “La oss sette ham på prøve, la oss plage og krenke ham, så får vi se hvor from han er, så kan vi prøve hans tålmodighet.”

Deretter merker Jesus at disiplene diskuterer hvem av dem som er den største. De var altså opptatt av sine egne selviske ambisjoner. Dette er akkurat det Jakob snakker om i dagens andre lesning: “For hvor misunnelse og selvhevdelse rår, der er det uorden og alt som er ondt.” Jesus forteller da disiplene at den største av dem må være alles tjenere, og han bruker et barn for å illustrere dette.

Hvordan kunne disiplene krangle om hvem av dem som var størst? Det er faktisk helt latterlig! Men hvis dette er så tåpelig, hvordan kan det ha seg at vi også noen ganger gjør akkurat det samme? Vi vet at det er mye bedre å ha nok selvtillit til å vite at når vi gjør vårt beste, når vi prøver å gjøre Guds vilje og å tjene andre mennesker, da kan vi ha god samvittighet, og trenger ikke å høre andres ros til en hver tid. Likevel er dette ikke så leve å etterleve, heller ikke for oss.

Og her bruker Jesus et barn som eksempel på en som ikke har noen prestisje, som ikke blir sett opp til osv. Vi bør også være fornøyd om mennesker ser på oss på samme måte, vi trenger faktisk ikke fine titler eller andre ting av samme slag.

Og her tenker jeg igjen på åpningen av dagens preken; om kvinnen som hadde fått Alzheimer. Hun hadde mistet jobb, og med den sin status og sine fine titler – men samtidig var hun beundringsverdig tilfreds, og også rolig, når hun så framover mot sin egen usikre framtid.

Og til slutt sier Jesus at “Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg.” Det er Caritas-søndag i vårt bispedømme i dag, og derfor passer avslutningen av evangeliet spesielt godt. La oss gi en god kollekt i dag til Caritas, som arbeider nettopp for å hjelpe disse minste og fattigste, som virkelig trenger vår hjelp.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

(Denne prekenen ble holdt på engelsk, denne norske versjonen er forkortet noe.)

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)