okt 142006
 

Når jeg nå jobber med søndagens preken, tenker jeg på mitt siste besøk i Assisi, i mars i år. Da ble jeg aller mest grepet av historien om den hellige Klara, som kom fra en svært rik familie, og som mot familiens vilje valgte å slutte seg til Frans og hans venner.

Den hellige Klara ble født ca 1194 i Assisi i Umbria i den fornemme familien Offreducia. Hun var datter av grev Faverone av Sciffi og ble oppdratt av sin fromme mor. Hun avslo to ekteskapstilbud, det første som 12-åring, men hun besluttet seg ikke endelig til “å forlate verden” før hun kom under innflytelse av den hellige Frans fra sin egen fødeby.

Da hun som 18-åring hørte ham holde en fastepreken i kirken San Giorgio, ble hun så grepet at hun gikk til ham etterpå og ba: “Vis meg veien til Faderen”. Han fastla hennes opptagelse til palmesøndag, 18. mars 1212. Men da faren nektet henne å gå i kloster, måtte hun rømme hjemmefra den natten, trolig med samtykke av biskop Guido av Assisi. Hun oppsøke Frans i Portiuncula, fransiskanernes stamkloster tre kilometer utenfor Assisi, hvor han levde med sin lille kommunitet. Brødrene tok imot henne i sin lille kirke Santa Maria degli Angeli med en prosesjon, brennende lys og oljegrener i hendene. Det sies at Frans på stående fot mottok hennes klosterløfte og klippet håret av henne.

Allerede samme natt ble hun tatt med til benediktinerinnene i San Paolo della Abbadesse i Bastia Umbra for beskyttelse og for å bli satt inn i det monastiske liv. Familien forsøkte å overtale henne til å vende hjem, og prøvde også med makt, men forgjeves. Hennes yngre søster, den 16-årige den hellige Agnes, sluttet seg snart til henne. Hun het opprinnelig Katarina, men tok Agnes som klosternavn. Det sies at deres far sendte sin bror Monaldo med tolv menn for å bringe henne med tilbake, men at Klaras bønner gjorde henne så tung at de ikke fikk rokket henne. Senere sluttet moren Hortulana, som var blitt enke, og den yngste søsteren Beatrix seg til Klara og Agnes.

Les mer om den hellige Klara her.

okt 132006
 

Kommende søndag hører vi i Den katolske kirke teksten om den unge mannen som gikk trist fra et møte med Kristus, fordi han ikke klarte å skille seg med sin store rikdom. En skikkelig aktuell tekst for oss, som lever i slik overflod.

En mann kom løpende, falt på kne for ham og spurte: “Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?” Jesus sa til ham: Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, du skal hedre din far og din mor.” Men han svarte: “Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.” Jesus så på ham og fikk ham kjær, og sa: “Én ting mangler deg: Gå bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!” Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han var svært rik. Da så Jesus seg rundt i kretsen av disiplene og sa: “Hvor vanskelig det vil være for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike.”

Les alle søndagens tekster her.

okt 122006
 

Onsdag skrev flere italienske og franske aviser at den gamle (tridentinske) messen ville bli frigitt. Teksten til ppavens ‘Motu proprio’ er ferdigskrevet og mangler bare pave benedikts underskrift.

Dette leser jeg i dag på det tyske nettstedet kreuz.net

Lignende rykter gikk også i vår, uten at det da skjedde noe, kanskje det er falske rykter på nytt. Jeg har sympati for alle som arbeider for at messen skal feires verdig, og at eksperimenter og ‘fikse’ ideer ikke skal forekomme i messen, men personlig savner jeg ikke den gamle, såkalte tridentinske messen – siden jeg aldri har opplevd den.

okt 112006
 

John Allen er nå i gang med sine daglige oppdateringer på nyhetssiden: http://johnallen.ncrcafe.org/. Jeg har flere ganger anbefalt ham som en av de mest innsiktsfulle kommentatorer, han blir jo også ofte brukt av fjernsynstasjoner som CNN og BBC.

De første tre nyheten er disse (i tilleg til hans ukentlige spalte):

No decision yet on condoms, Vatican sources say
Posted: Oct 11, 2006 at 08:59 EST.

Shift on limbo accents hope, “relativizes” church’s role in salvation
Posted: Oct 11, 2006 at 08:19 EST.

Catholic soldiers face no crisis of conscience on war, Bush official says
Posted: Oct 10, 2006 at 19:04 EST.

LES SELV HER.

okt 112006
 

Pavens mye omdiskuterte foredrag i Regensburg i Tyskland om forholdet mellom tro og viten (og der han også nevnte Islam) er nå lagt ut på Vatikanets nettsider i fullstendig form, med fothoter osv., slik pave Benedikt lovet tidligere.

Vi legger merke til at sitatet om Muhammed er innledet mer forsiktig i denne utgaven. For en måned siden sa paven så langt vi vet at “keiseren vendte seg til sin samtalepartner og sa ganske direkte (brusquely) ang. det sentrale spørsmålet om forholdet mellom religion og vold … ..” I den bearbeidede utgaven står det nå “og sa sjokkerende direkte (brusquely), på en måte som vi finner uakseptabel …”.

Ellers er sitatet det samme og like dirkte som sist, og vi kan bare lure på om en litt forsiktigere innledning før de kritiske ord om Muhammed, ville ha mildnet den muslimske reaksjonen. Her siterer jeg den offisielle engelske versjonen:

I would like to discuss only one point (in this dialogue) – itself rather marginal to the dialogue as a whole – which, in the context of the issue of “faith and reason”, I found interesting and which can serve as the starting-point for my reflections on this issue. …

… (The emperor) addresses his interlocutor with a startling brusqueness, a brusqueness that we find unacceptable, on the central question about the relationship between religion and violence in general, saying: “Show me just what Mohammed brought that was new, and there you will find things only evil and inhuman, such as his command to spread by the sword the faith he preached.” The emperor, after having expressed himself so forcefully, goes on to explain in detail the reasons why spreading the faith through violence is something unreasonable.

okt 102006
 

Rett før helgen hadde jeg den noe underlige opplevelsen å bli gjenkjent to dager etter hverandre (en gang i Oslo og en gang på en ferje i Ryfylke) fordi jeg blogger – og også har et bilde av meg selv på bloggen. Som prest er jeg vant med å bli gjenkjent av ukjente mennesker noen ganger, men det er første gang det skjer fordi jeg blogger.

Blogging og annen form for kommunikasjon per Internett oppfattes fortsatt som ganske nytt av mange, mens andre sier at dette selvsagt er fremtidens måte å kommunisere på. Jeg bruker jo selv Internett ganske så mye, men jeg er fortsatt ikke sikker på hvor langt jeg når gjennom dette mediet.

Statistikken min sier at jeg hadde besøk av ca 1100 ulike personer i september og at bloggens hovedside ble besøkt 1250 ganger – her er søkemotorene ikke regnet med. Det viser seg også at bloggen min blir besøkt nesten ti ganger så ofte som mine statiske nettsider http://aomoi.net/odv

okt 102006
 

Jeg sitter i dag og forbereder et foredrag jeg skal holde på Katolsk forum her i Stavanger kommende søndag om “Min vei til Moderkirken”. Jeg prøver å benytte anledningen til å tenke gjennom (fra bunnen av) på nytt hva som førte meg fra Den lutherske til Den katolske kirke, og litt om hvordan jeg har opplevd byttet.

Det var slik for meg at sakramentene og det liturgisk livet var lite viktig for meg i flere år, men da jeg først begynte å legge vekt på (innenfor luthersk sammenheng) at vi kommuniserer med Gud gjennom disse midlene, gikk jeg lenger enn de fleste av mine lutherske venner.

Hvorfor klarte ikke jeg å bli værende innenfor de lutherske rammene, var det noe i min personlighet som gjorde at jeg måtte ta de fulle konsekvensene av min nye innsikt, eller var det andre elementer som styrte meg? Eller – et litt dristigere spørsmål – hvorfor har så mange liturgisk og sakramentalt opptatte lutheranere slått seg til ro med å være i en slik mellomposisjon som den lutherske kirke er, nå som Den katolske kirke for lenge siden er blit renset og reformert grundig nok?

okt 082006
 

Dette sier Rune Larsen nylig i et oppslag i Vårt Land. Dette er også en katolsk måte å tenke på, faktisk er det ikke stor forskjell mellom det katolske og lutherske syn på dåpen. Svært ofte når vi har dåp i Den katolske kirke i Norge er store deler av dåpsfølget (og den ene av foreldrene) med i Den noske kirke, og det er fint at vi kan samles så fint om dåpen over kirkegrensene.

Slik kan vi lese i Vårt Land: Alle som lurer på om de er kristne, er det, slår sangeren Rune Larsen fast. .. Han definerer bare dem som selv tar aktivt avstand fra kristentroen, som ikke-kristne. .. Rune Larsen er opptatt av å fremheve dåpen.

– Tidligere sa jeg at jeg ble kristen da jeg var 20 år. Det har jeg sluttet med. Nå sier jeg at da jeg var 20 år, vendte jeg tilbake til min dåpspakt, sier Rune Larsen.

Selv vil jeg si (og det sa jeg lenge før jeg ble katolikk) at man blir en kristen i dåpen, og så kan man deretter være en god eller mindre god kristen/katolikk, en aktiv eller mindre aktiv kristen. Men det vil være svært upassende å kalle en døpt person en ikke-kristen – uten at han/hun har tatt tydelig avstand fra sin tro.

Les hele artikkelen i Vårt Land her.

okt 072006
 

En ny rapport fra “the Pew Forum on Religion & Public Life” forteller om en svært viktig og økende kraft innenfor kristendommen over hele verden, inklusiv den katolske kirke.

Denne grundige rapporten fra “the Pew Forum” beskriver pinsevenner og karismatiske kristne i ti ulike land. Pinsevenner og karismatikere har i stor grad samme praksis, men pinsevennene danner sine egne menigheter, mens karismatikerne vanligvis forblir innenfor sine menigheter, protestantiske eller katolske.

John Allen skriver om dette i denne artikkelen, og sier at det ser ut til å være ca 40% karismatikere innenfor Den katolske kirke. Hva dette vil bety for fremtiden, og hvordan vi skal tolke dette sier han ikke så mye om, men han fortsetter slik:

Combing through the data, substantial percentages of Catholics in all 10 nations describe themselves as charismatic, ranging from a high of 62 percent in Guatemala to a low of 8 percent in India. In the three largest Catholic nations, 57 percent of Brazilian Catholics are charismatic, 44 percent of Filipino Catholics, and 36 percent of American Catholics.

Overall, 43 percent of Catholics in these nations say they are charismatic, representing a block of 141.7 million people. Even though the numbers are skewed by the unusually high percentage in Brazil, the findings leave no doubt that the renewalist block in the Catholic church is enormous, perhaps as much as one-third of all Catholics in the world, and it represents an especially substantial percentage in parts of the global south. Moreover, because renewalist Christians tend to be more practicing, the percentage of active Catholics who are charismatic is likely even greater.

What all this means is that the renewalist outlook, in its various permutations around the world, is likely to have an enormous influence in shaping the future of Roman Catholicism.

Hele rapporten fra the Pew Forum kan man finne her.

okt 072006
 

I morgen har Den katolske kirke over hele verden et sett tekster i messen som utfordrer oss. Først snakker Jesus om hva ekteskapet egentlig handler om og sier: “Fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.” (Markus 10)

Denne delen av evangeliet skaper ikke de store problemene, men informerer oss og utfordrer oss til å se på ekteskapet som en fundamental og avgjørende institusjon i samfunnet. Men det som Jesus deretter sier, har vist seg å være vanskeligere å gjennomføre: “Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd mot den første. Og om en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, bryter hun ekteskapet.”

Det er i stor grad denne teksten som har gjort at Den katolske kirke har et så restriktivt syn på gjengifte (siden Kirken alltid tar bibeltekstene alvorlig), men samtidig vet vi at det fins fraskilte og også gjengifte mennesker i våre menigheter. Det er derfor er ekstra utfordring for en prest å preke denne søndagen, og jeg arbeider med saken akkurat nå.

Les alle søndagens tekster her.

okt 072006
 

I flere år har jeg ukentlig lest John Allen’s rapporter fra den katolske verden som ble kalt “The Word from Rome”, siden Allen i flere år bodde i Roma. Nå har hans side skiftet navn til “All Things Catholic”, og Allen er flyttet til New York, og rapporterer i enda større grad fra hele den katolske verden.

I går skrev John Allen også mer om sine planer; nemlig at han planlegger å begynne med daglige oppdateringer av sin side: http://johnallen.ncrcafe.org/

Allen skriver selv slik om sine planer: In fairly short order, there will be an entirely new “John Allen” page on the NCR Cafe which will contain three distinct elements:
* Daily filings Monday through Friday, and more often when big news breaks, to help put Catholic stories in context in real time;
* The regular weekly “All Things Catholic” column, which will more closely resemble a traditional column, tightly written and focused on a single idea;
* Podcasts drawn from my lectures, interviews, media appearances, and other sources.

Les mer om det nye formatet her:

okt 062006
 

Norges unge katolikker (NUK) deltok nylig på en konferanse om kristent ungdomsarbeid på MF, og i en liten rapport fra konferansen leser jeg bl.a.:

Videre var det også veldig interessant å oppleve et fellesskap omkring hvilke lovsanger (Hillsong, Vineyard m.fl.) som brukes rundt om i ulike kristne ungdomssammenhenger i Norge – sanger som også brukes i NUK sammenheng, f.eks. hos YFC, men også på “vanlige” NUK arrangementer, som mange ungdommer har et nært forhold til. Lovsangskulturen har sine styrker og svakheter, og det var spennende å høre en Pinsevenns refleksjon over dette.

Jeg merket ved selvsyn for noen få år siden at våre katolske ungdommer er begynt å synge denne typen lovsanger på den typiske “lovsangsmåten”, og var ikke så veldig begeistret for det. Trosinderligheten som følger slike lovsanger er på en måte positiv, men jeg har opplevd veldig ofte (for noen år siden) at følelsene som ble skapt ved slike sanger ikke helt det samme som den tilbedelsen av Kristus som ledsager en katolsk messe. Jeg vil derfor oppfordre NUK til å arbeide videre med spørsmålet som ble reist på konferansen.

Les Marta Bivand Erdals rapport om konferansen på NUK’s sider her.

okt 062006
 

Avisen Dagen hadde nylig en interessant lederartikkel om bruk av lovsang i kristne sammenhener. Jeg jobbet selv en hel del med dette spørsmålet for en del år siden (før jeg ble katolikk) og var tydelig en av de mest kritiske til moderne lovsangsformer innenfor min sammenheng. Jeg er derfor enig i mye av det Dagens lederskribent her skriver:

Jeg vil prise min gjenløser for hans store kjærlighet.
All min skyld han helt utslettet og gav sjelen liv og fred.

Det typiske for den klassiske og tradisjonelle lovsangen, enten den er formet som salmer, sanger eller åndelige viser, er at den fokuserer på Jesu kjærlighet slik denne kommer til uttrykk i Jesu forsoningsverk. Man lovsynger Jesus fordi han er vår forløser, og for den frelsen han gir oss.

I en reportasje i Dagen på tirsdag delte en engelsk professor som har arbeidet mye med lovsangsspørsmålet, Pete Ward, moderne lovsang inn i tre kategorier: objektiv, subjektiv og refleksiv. Han mente det meste av dagens lovsang tilhørte den siste gruppen.

«Her handler tekstene om oss og hvor flott vi har det når vi lovsynger. Det handler ikke lenger om Gud,» hevdet Ward, og mente lovsangen har blitt en lært metode. … Dette gjør at deler av den nye lovsangen blir uten åndelig kraft, til forskjell fra den lovsangen som lever og ånder i evangeliet, hva Jesus har gjort for meg og hva det har kostet ham.

Les hele Dagens lederartikkel her.

okt 012006
 

Søndag 1. oktober feirer vi 26. søndag i kirkeåret.

Tekstene til denne søndagen kan leses her.

Her er noen tanker om tekstene, ut fra den prekenen jeg holdt i St. Svithun kirke i dag:

Jeg vil legge vekt på to hovedtema i dagens messe, som vanlig tar jeg da opp bare de tingene som første lesning og evangeliet sammen tar opp. Denne søndagen er det flere sentrale temaer både i evangeliet – spørsmålet om fristelser og hva vi skal gjøre med dem – og i andre lesning – rikdommens farer – som jeg egentlig ikke tar opp, bare nå nevner kort til ettertanke.

1
Oppgaven og Åndsutrustningen Herren gir oss

Vi hører spesielt i første lesning om Guds Ånd som ble utøst også over de eldste som ikke befant seg på rett sted, og i evangeliet hører vi også om mennesker som virker med Guds kraft utenfor Jesu følge.

Den Hellige Ånd blir gitt til oss kristne for at vi skal ha kraft og frimodighet til å arbeide for Herren; i vår familie, i samfunnet rundt oss og i vår menighet. Det er slik at kall og utrustning henger sammen, vi trenger ikke være redde for å ikke få den kraften vi trenger når vi får en oppgave. Continue reading »