nov 302006
 

Det er på ingen måte tilfeldig at Pave Benedikts besøk til Konstantinopel og Den ortodokse kirke er lagt til 30. november. I dag er det nemlig apostelen Andreas’ festdag, og en svært viktig dag for patriarken av Konstantiopel – på lignende måte som Peter er viktig for Roma.

Slik kan vi lese om Andreas på www.katolsk.no:
De mest troverdige kildene forteller at Andreas misjonerte rundt Svartehavet og i Hellas. Til slutt slo han seg ned i Hellas og forkynte evangeliet der som biskop av Patras, hovedstaden i distriktet Akaia.

Under keiser Nero, rundt år 60, ble Andreas arrestert av stattholderen, kristenhateren Aegeas. En versjon sier at Andreas hadde omvendt og døpt hans hustru Maximilla, men pålagt henne ekteskapelig avholdenhet så lenge mannen var hedning, og at det var grunnen til at apostelen ble drept. Andre versjoner sier at stattholderen prøvde å tvinge Andreas til å tilbe avgudene, noe apostelen standhaftig nektet. Det betydde dødsdom.

Den 30. november år 60 eller 62 ble Andreas martyrdrept i Patras ved å bli bundet på et krysstilt kors, som har fått navnet Andreaskors, og tidligere også høyt æret som en forkortelse for Kristi navn (X). I to til tre dager skal han ha prekt til folket i denne smertefulle stillingen før han døde.

Andreas’ relikvier ble i 357 etter et dekret fra keiser Konstantius II (337-61) ført i et triumftog fra Patras til Konstantinopel og bisatt i Apostelkirken der. Andreas ble deretter byens høyt ærede skytshelgen, i et forsøk på å gjøre Konstantinopel likeverdig med Roma, som hadde apostlene Peters og Paulus’ graver.

nov 302006
 

Pave Benedikt og patriark Bartolomeus møttes både i går kveld (til vesper) og i dag til den hellige liturgi (=messe) på festdagen for apostelen Andreas. Paven lovet at Den katolske kirke ville gjøre alt den kunne for å få større enhet mellom verdens 1,1 milliarder katolikker og 250 millioner ortodokse, og han refererte også til De ortodokse som søsterkirker.

In a similar spirit, Patriarch Bartholomew I vowed commitment to “the unwavering journey toward the restoration of full communion among our churches,” even referring to Benedict XVI as “our brother, and bishop of the elder Rome.” In their Common Declaration, Benedict and Bartholomew pledged “to renew our commitment to move towards full communion.”

John Allen skriver videre om dette møtet, og er nokså nøktern i sin konklusjon:
This is not the first time a pope and a patriarch have issued such paeans to unity. Benedict XVI is actually the third pope to visit the Phanar, following in the footsteps of Paul VI in 1967 and John Paul II in 1979.

In the light of almost 40 years of experience, such events have to be evaluated on two levels: the symbolic and the substantive. Symbolically, they offer powerful testimony to the success of the ecumenical movement in overcoming old prejudices and pointing the way towards new Christianity unity. Substantively, however, they normally leave the underlying disagreements between the various Christian bodies largely unresolved – including, above all, the power of the papacy.

Such appeared to be the case again today.

nov 292006
 

Paven feiret i dag en av de minste pavemessene noensinne, da han feiret messe i Efesus for 300 deltakere (og nesten like mange konselebrerende prester og biskoper), et sted der én tradisjon sier at Maria døde. (Her kan vi lese mer om ‘paven som en enkel landsens prest’.) Der sa han bl.a.:

I dagens liturgi har vi hørt gjentatt, som respons til den bibelske salmen, jomfru Marias jubel da hun møtte sin eldre slektning, Elisabet. «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg over Gud, min frelser.» (Lk 1:39 ff). Våre hjerter ble også trøstet av ordene fra salmisten: “Godhet og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre. ” (Ps 85:11).

Dear brothers and sisters, in this visit I have wanted to convey my personal love and spiritual closeness, together with that of the universal Church, to the Christian community here in Turkey, a small minority which faces many challenges and difficulties daily. With firm trust let us sing, together with Mary, a magnificat of praise and thanksgiving to God who has looked with favour upon the lowliness of his servant (cf. Lk 1:48). Let us sing joyfully, even when we are tested by difficulties and dangers, … Mary teaches us that the source of our joy and our one sure support is Christ, and she repeats his words: “Do not be afraid” (Mk 6:50), “I am with you” (Mt 28:20). Mary, Mother of the Church, accompany us always on our way! Hellige Maria Guds mor, be for oss, nå og i vår dødstime. Amen. Aziz Meryem Mesih’in Annesi bizim için Dua et. Amen.

Les hele pavens tale her
.

nov 282006
 

Pave Benedikt reiser til Tyrkia i dag, på et tre dagers besøk. Det er først og fremst en åndelig reise, der møtet med patriarken av Konstantinopel, Bartolomeus I, er det viktigste.

Det har vært vanlig at Roma og Konstantinopel besøker hverandre henholdsvis på Peters fest i Roma, 29/6 og Andreas’ fest i Konstantinopel, 30/11. Oftest sender paven en representant for å feire apostelen Andreas, men i år reiser han selv.

Samtalene mellom Den katolske og Den ortodokse kirke er nylig blitt gjenopptatt, så det er visse håp om forbedrede forhold mellom de to kirkene – som teologisk står veldig nær hverandre, men der både følelsesmessige og politiske problemer har skapt vanskeligheter i 1000 år.

Politisk er det også et viktig besøk, det er første gang pave Benedikt besøker et muslimsk land, og forholdet mellom kristne og muslimer har blitt betraktelig vanskeligere etter 9/11. Aftenposten skriver i dag at den tyrkiske statsministeren likevel vil møte paven, Den katolske kirke i Norge har laget en samlesiden for nyheter om besøket, og den dyktige katolske korrespondenten John Allen kommer til å dekke besøket svært grundig.

nov 272006
 

Pave Benedikt holdt som vanlig en kort tale fra sitt kontorvindu i går kl 12, som han gjør alle søndager. I går feiret alle katolikker en dag som kalles Kristi kongefest, som ble innført i 1925 og som fokuserer spesielt på at Kristus er konge i vårt liv.

Når man leser dette korte budskapet fra paven om Kristus og hans betydning for menneskene, finner vi en sentral og helt vanlig (også for protestanter) understreking av Kristi frelsesverk. Avslutningsvis kommer en typisk katolsk (for protestanter mer uvanlig) understrekingen av at Maria også har en sentral plass i Guds frelsesplan. (Se angelus-bønnen her.)

Dette sa paven i går:

Dear Brothers and Sisters:
On this last Sunday of the liturgical year we celebrate the solemnity of Christ, King of the Universe. Today’s Gospel presents a passage of the dramatic interrogation to which Pontius Pilate subjected Jesus, when he was handed over to him with the accusation of having usurped the title «king of the Jews.»

Jesus responded to the questions of the Roman governor affirming that he was King, but not of this world (cf. John 18:36). He did not come to dominate peoples and territories, but to free men from the slavery of sin and be reconciled with God. And he added: «For this I was born, and for this I have come into the world, to bear witness to the truth. Every one who is of the truth hears my voice» (John 18:37).

But, what is the «truth» which Christ came into the world to witness? His whole existence reveals that God is love. This is, therefore, the truth of which he gave full testimony with the sacrifice of his own life on Calvary. The cross is the «throne» from which he manifested the sublime royalty of God-Love. By giving himself in expiation of the sin of the world, he defeated the power of the «prince of this world» (John 18:31) and established definitively the Kingdom of God. A Kingdom that is manifested in fullness at the end of time, after all his enemies and finally death, are subjected to him (cf. 1 Corinthians 15:25-26).

Then the Son will hand over the Kingdom to the Father and finally God will be «all in all» (1 Corinthians 15:28). The road to achieve this goal is long and it is not possible to take short cuts. It is necessary that each person freely accept the truth of the love of God. He is Love and Truth, and love as well as truth never impose themselves: They knock on the door of the heart and mind and, where they enter, bring peace and joy. This is the way God reigns; this is his plan of salvation, a «mystery,» in the biblical sense of the term, namely, a plan that is revealed little by little in history.

The Virgin Mary is associated in a very special way to Christ’s royalty. God asked her, humble maiden of Nazareth, to become the Mother of the Messiah, and Mary corresponded to this call with her whole being, uniting her unconditional «yes» to that of her Son, Jesus, becoming with him obedient to the point of sacrifice. Because of this, God exalted her above all creatures and Christ crowned her Queen of Heaven and earth. We entrust the Church and the whole of humanity to her intercession, so that the love of God might reign in all hearts and his plan of justice and peace be fulfilled.

nov 262006
 

Her er et utdrag av prekenen:
Hva betyr det konkret for oss at Kristus skal være konge i vårt liv? Det er et svært aktuelt spørsmål, siden det er Kristus som er den øverste autoritet for alle oss kristne, fordi vi ofte (eller i alle fall noen ganger) ikke klarer å gi ham denne plassen i praksis, og fordi det kan være uklart for oss hva det helt konkret skal bety at Kristus bestemmer prioriteringene i vårt liv.

Jeg vil gjerne i dagens preken ganske kort peke på tre områder der vi oppfordres til å la Kristus være konge i vårt liv:

1) Hvilken plass skal Kirken / menigheten og dens fellesskap ha for oss katolikker?

2) Hvordan skal vi leve i vår familie og blant våre venner?

3) Hvordan skal vi vurdere samfunnsmessige/ politiske spørsmål som kristne?

Til slutt gir Jesus Kristus og også et tydelig tegn, et klart eksempel, på hvordan vi skal leve som mennesker og som kristne, hva slags holding og innstilling vi skal ha til alle mennesker vi møter. Kristus var ikke en konge som først og fremst hersket over andre; han var tvert imot en lidende konge, en konge som ga seg selv for sine venner. Det perspektivet skal også vi ha på vårt liv; å leve for andre, å tjene heller enn å bli tjent av andre.

LES HELE PREKENEN HER.

nov 252006
 

Den festen Den katolske kirke feirer denne søndagen heter Kristi Kongefest, og den er en ganske ny fest i Kirken. Den ble innført i 1925 av Pius XI som et motstykke til samtidig sekularisering og som en protest mot statenes allmakt. Det fins flere andre dager i kirkeåret som understreker at Kristus er konge – Epifani og Kristi Himmelfart, og ikke minst påsken selv – men for Pius XI handlet denne festen ikke så om Kristi frelseshistoriske kongedømme, men mer om den sosiale og statspolitiske verdi av Kristi Konge-ideen: Folkene kan ikke finne fred i seg selv og mellom hverandre, hvis de ikke også underordner seg Kristus.

Paul VI flyttet så i 1970 festen til den datoen vi feirer den i dag, til siste søndag i kirkeåret, og flyttet også fokus for dagen litt: Fra at Kirken skulle ha en slags sosial kontroll over menneskenes liv (som er en tanke man har forlatt i vår tid), til å oppfordre mennesker til fritt å underordne seg Kristi kongevelde.

Sødagens evangelium er hentet fra Johannes 18:
«Pilatus kalte Jesus fram for seg og sa: «Er du jødenes konge?» Jesus svarte ham: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt deg det?» «Er vel jeg jøde?» sa Pilatus. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?» Jesus svarte: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» «Så er du da konge?» sa Pilatus. «Du sier det,» sa Jesus. «Jeg er konge. For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»

LES ALLE TEKSTENE HER.

St Svithun menighet feirer hvert år på Kristi kongefest en stor fellesmesse i Stavanger domkirke, der vi (så vidt) kan få plass til hele menigheten samlet. Jeg skal holde prekenen, og den ble skrevet ferdig for et par uker siden siden den skulle oversettes til vietnamesisk og engelsk – og jeg legger den ut her i morgen.

nov 252006
 


Pave Benedikt møtte (den anglikanske) erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, nå på torsdag, de ba non-bønnen sammen og kom etter en samtale med en felles uttalelse. Det var denne uken 40 år siden første møte mellom paven av erkebiskopen av Canterbury.

En av de mange rapportene fra møtet legger vekt på forskjellen fra sist gang Williams møtte paven, pave Johannes Paul II: Yesterday’s discussions between the Archbishop of Canterbury and Benedict XVI were more lively. The Pope has been transformed. Not only is the role of the pontiff being played, Doctor Who-style, by another man; but that man, Joseph Ratzinger, has also managed to shrug off his own saturnine image and emerge as a beaming pastor with possibly the finest theological mind in the Church.

Les videre i en en artikkel i the Telegraph.

Paven hilste erkebiskopen på denne måten, og kom bl.a. inn på de store problemene som har oppstått i forholdet mellom katolikker og anglikanere de siste årene:
There is much in our relations over the past forty years for which we must give thanks. The work of the theological dialogue commission has been a source of encouragement as matters of doctrine which have separated us in the past have been addressed. The friendship and good relations which exist in many places between Anglicans and Catholics have helped to create a new context in which our shared witness to the Gospel of Jesus Christ has been nourished and advanced. The visits of Archbishops of Canterbury to the Holy See have served to strengthen those relations and have played an important role in addressing the obstacles which keep us apart. …..

Deretter kommer pavens mer kritiske kommentarer. Continue reading »

nov 242006
 

For knapt en uke siden ble det kjent at pave Benedikt nettopp er ferdig med den først av to bøker han ønsker å skrive om Jesus – om Jesu liv og virke, om Jesus i Det nye Testamente. Den første boken (på nesten 300 sider) handler om Jesu liv fram til Forklarelsen på fjellet, og så langt har jeg notert meg allert mest, at selv om paven refererer til moderne bibelforskning – som i stadig større grad (mer enn da jeg var student for 25 år siden) skiller skarpt mellom ‘den historiske Jesus’ og Jesus i Det nye testamente – så går han ikke med på denne forståelsen, denne kritikken, og aksepterer selv evengeliene slik de faktisk er skrevet.

Boken er skrevet på tysk, og man regner med at den vil være oversatt til flere språk før utgivelsen, som er beregnet til våren 2007. Deler av Benedikts forord er oversatt til engelsk og følger her:

I have felt the need to give readers these indications of a methodological character so that they can determine the path of my interpretation of the figure of Jesus in the New Testament. With reference to my interpretation of Jesus, this means first of all that I trust the Gospels. Of course I take as a given all that the Council and modern exegesis say about the literary genres, the intention of their affirmations, on the communal context of the Gospels and its words in this living context. Accepting all this in the measure that was possible to me, I wished to present the Jesus of the Gospels as the true Jesus, as the «historical Jesus» in the true sense of the expression. Continue reading »

nov 242006
 

Flere har sendt inn kommentarer til posten jeg skrev om gifte prester for et par dager siden. Jeg vil gjerne fortsette denne samtalen og skriver derfor her litt grundigere hva jeg selv mener om saken.

Hvis man argumenterer rent praktisk – hvordan de gifte og de ugifte prestene vi kjenner fungerer – så kommer vi nok ikke til noen konklusjon, for noen argumenter vil tale for og noen vil tale mot sølibatet.

Men nå er ikke Den (latinske delen av den) katolske kirkes praksis med sølibat for prester i vesentlig grad begrunnet praktisk. Man argumenterer jo først og fremst med at en person som ikke gifter seg, lettere kan innvie hele livet sitt til Kristus og til Kirken. Paulus skriver jo ganske tydelig om dette, og sier at et slikt liv på mange måter er det beste.

De som ikke er gift, har altså et bedre utgangspunkt, men man må vel også si at det er krevende å ikke være gift. Man kan lett bli litt sær, ensom, ensporet, og klarer kanskje ikke å fokusere på Gud og Kirken i den grad man absolutt skal og bør som prest. Å være gift kan kanskje kalles den gylne middelvei; man blir vel sjelden ’hellig’, men kan få mye god hjelp av ektefelle og barn til å bli en god person og en god kristen.

Den viktigste grunner for meg for at Kirken ikke bør åpne generelt for gifte prester, er at man ikke bør forandre en 1000-årig tradisjon som involverer flere hundre tusen prester. Man vil aldri ha oversikt over hva som kan skje, hvis man gjør noe så dramatisk. Da vil det være bedre å gjøre det i svært begrenset grad – og noen svært små åpninger har man jo fått.

Jeg skulle nok ønske at man (Vatikanet) hadde tatt bort noen av begrensningene som nå gjelder for gifte prester (innenfor latinsk ritus); at de ikke får bli sogneprester, at de knapt nok kan gjøre vanlig menighetstjeneste, men helst bør arbeide på skoler, sykehus, fengsler osv.

Til slutt: Noen har skrevet i kommentarene at en ugift prest har et kall, men at en gift prest har prestetjenesten som et yrke. Det vil jeg påstå er en stor misforståelse. Det er helt klart et kall for meg, det er helt klart kall i ortodokse og såkalte gresk-katolske kirker, og det har tradisjonelt sett også tydelig vært oppfattet som et kall fra Gud i protestantiske kirker.

nov 232006
 

En av de beste katolske bloggene i USA er skrevet av en kvinne som heter Amy Welborn. Hun skrev i går et par poster om (problemene mange opplever med) liturgien i Den katolske kirke, og fikk mange svar på det hun skrev.

Selv om vi ikke på langt nær har så mange moderne (=dårlige) messefeiringer i Norge som i noen andre land (jeg må innrømme at jeg merket meg probleme ganske tydelig også i Italia), så treffer det hun skriver også vår virkelighet:

1) Because the dominant way about thinking about liturgy among liturgy professionals is that what you want is too vertical. I really don’t want to get into stereotypes here, so I will try not to. But for 2 or 3 decades now, the prevailing paradigm of Catholic liturgy has been a) to awaken the attendee to the presence of God within and within his or her brothers and sisters in the community and to do so by b) affirming the goodness and unique giftedness of the gathered community.

2) Because in practice, what is in the books functions, practically as a template and guide and priests are not called on it. I am not convinced that liturgical education has been so great in seminaries of late, and the thrust in professional liturgical ministry programs has been very much on the here and now, on creativity, and so on.

3) What that does, by its very nature, is draw attention to ourselves. Our efforts become supreme, our relatedness, our sensibilities, our interpretations become the guide.

Fokus i messen blir rettet mot oss selv, og i mye mindre grad mot Gud, det er hovedpunktet i kritikken. LES HELE INNLEGGET HER – samt svarene fra leserne nederst på siden.

nov 222006
 

Dagbladet har i dag lagt ut en lang artikkel om hvorfor katolske prester ikke kan gifte seg. Artikkelen er skrevet av Astrid Meland og er på mange måter god, men de dummet seg (som vanlig) ut mht overskriftene – den som akkurat nå står på Dagbladets hovedside er for tåpelig til å gjengi. Les artikkelen her.

Min venn og kollega – sogneprest Frode Eikenes i St. Olav domkirke i Oslo – sier bl.a. følgende til Dagbladet:

Han lever selv i sølibat, og synes det gir ham et nærere forhold til menigheten, terskelen for å kontakte prestene blir lav og tilliten høy. For ham er det vanskelig å se for seg en kombinasjon av prestekallet og familieliv.

– Det å være prest skal ikke ses på som et yrkesvalg. Det handler om et kall fra Gud, å identifisere seg med Kristus i det liv man lever og den oppgaven man gjør for folk. Man skal være helhjertet, og derfor er man kommet til at det å være prest faller sammen med å gi sitt liv fullt og helt til Gud og kirken uten reservasjon, sier Eikenes.

nov 212006
 

Avisen Dagen skriver i dag ganske sjokkerende ting om hvordan lederskap kan utøves i trosmenigheter. Når jeg leser dette, tenker jeg ca 15 år tilbake, da jeg som luthersk pastor i Arendal var med i en støttegruppe for avhoppere fra disse miljøene. Jeg møtte da mange mennesker som hadde blitt svært preget og såret av å ha vært i slike menigheter.

I Dagen forteller en tidligere ungdomspastor i Levende ord i Bergen hva han har vært med på:
– Som ledere i Trosbevegelsen ble vi opplært til å trakke inn i menneskers personlige liv, og skulle forandre alt. (…) Noen ganger blir jeg svært fortvilet med tanken på de menneskene som er blitt utsatt for menighetssystemet jeg var leder i. (…) Mange ganger har jeg reagert på voldsomme overtramp, men jeg turde ikke gjøre noe med det. Tenkte at det var jeg som var lite åndelig og ikke forstod hva mine ledere gjorde, skriver Tor Håkon Eiken.

LES RESTEN AV DENNE ARTIKKELEN HER.

HER ER EN BLOG MED MER OM SAMME SAK.

OPPDATERING 22/11

I dag skriver både Bergens Tidende og Vårt Land om denne saken.
Jeg har også i dag lest mange innlegg i denne posten på Andys blogg, som startet hele debatten.

nov 202006
 

Før pave Benedikts reise til Tyrkia nå i sutten av november skriver Time Magazine en stor artikkel om ham; og sier at han «har blitt en lysstråle, like mye som en moralsk leder. Plutselig, når han snakker, lytter hele verden.» Dette har skjedd i etterkant av Pavens foredrag i Regensburg, der han bl.a. snakket om ytringsfrihet og intellektuell redelighet.

Slik leser vi i TIME MAGAZINE:

Few people saw this coming. Nobody truly expected Benedict to be a mere caretaker pope — his sometimes ferocious 24-year tenure as the Vatican’s theological enforcer and John Paul’s right hand suggested anything but passivity — but neither did church watchers expect surprises.

They generally believed that he would sustain John Paul II’s conservative line on morality and church discipline and focus most of his energies on trimming the Vatican bureaucracy and battling Western culture’s «moral relativism.»

Although acknowledged as a brilliant conservative theologian, Benedict lacked the open-armed charisma of his predecessor. … …. But this year he has emerged as a far more compelling and complex figure than anyone had imagined. And much of that has to do with his willingness to take on what some people feel is today’s equivalent of the communist scourge — the threat of Islamic violence. … …

But by speaking out last September in Regensburg, Germany, about the possible intrinsic connection between Islam and violence and refusing to retract its essence … the pontiff suddenly became a lot more interesting.

In one imperfect but powerful stroke, he departed from his predecessor’s largely benign approach to Islam, discovered an issue that might attract even the most religiously jaded and managed (for better or worse) to reanimate the clash-of-civilizations discussion by focusing scrutiny on the core question of whether Islam, as a religion, sanctions violence.

LES CNN’s OPPSLAG OM DETTE ELLER DIREKTE I TIME MAGAZINE.

nov 182006
 

Vi nærmer oss nå slutten av kirkeåret, og som vanlig møter vi tekster der vi hører om avslutningen av dette jordelivet og blir bedt om å vurdere vårt eget liv. I søndagens første lesning hørte vi: ”De som sover i jorden, skal våkne opp, noen til evig liv, andre til skam og evig avsky. Da skal de forstandige skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid.”

Når jeg arbeider med tekstene for denne søndagen, husker jeg et par ord fra min barndoms katekese. Det er ordene ”vi skal frykte og elske Gud, så vi …”, som var innledningen til forklaringen til hvert av de ti bud (i Luthers lille katekisme). Jeg syns de to ordene satt sammen vektlegger på en fin og balansert måte vår holdning til Gud; at vi elsker ham, men at vi også er redde for å gjøre ham i mot. Når vi i dag skal snakke om den evige dom, forstår vi jo godt hvorfor vi ikke skal gjøre mot hans vilje.

I evangeliet i dag hørte vi at ”himmelrommets krefter skal rokkes, og menneskene skal se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet”. Så kommer dommen – for alle mennesker ….

LES ALLE SØNDAGNS TEKSTER HER.

nov 172006
 

I dag i Vatikanet hadde pave Benedikt XVI et møte med den samlede Enhetskommisjonen (the Pontifical Council for Promoting Christian Unity) som hadde arbeidet en stund med temaet «den nye økumeniske situasjonen». (Fra: Vatican Information Service)

I sin tale til kommisjonen sa paven bl.a.: «We live in a period of great changes in almost all areas of life, and we must not be surprised if this also impinges upon the life of the Church and on relations between Christians.» Nonetheless, «the aim of the ecumenical movement remains unchanged: the visible unity of the Church. … Vatican Council II considered the re-establishment of full unity among all Christians as one of its principal concerns. It is also my concern.» …. …. ….

«Fortunately,» he went on, «following a period of multiple difficulties, theological dialogue between the Catholic Church and the Orthodox Churches has taken on fresh impetus.» While «bilateral, open and friendly» dialogue is making progress with the ecclesial communities of the West. In this context, the Holy Father mentioned «the Joint Declaration on the Doctrine of Justification,» signed with the World Lutheran Federation, and to which the World Methodist Council has also given its approval.

Nonetheless, obstacles still remain, such as «the difficulty of finding a shared conception of the relationship between the Gospel and the Church, … of the mystery of the Church and her unity, and of the question of ministry in the Church. New difficulties have arisen in the field of ethics and, as a consequence, the different standpoints taken by the Christian confessions on current problems have reduced their possibility of guiding public opinion.»

«What must be promoted above all,» the Pope concluded, «is the ecumenism of love, that descends directly from the new commandment left by Jesus to His disciples. Love accompanied by coherent acts generates trust. … Ecumenical formation must also be intensified, on the basis of the fundamentals of Christian faith, in other words from the announcement of the love of God which was revealed in the face of Jesus Christ.»

nov 172006
 

Pave Benedikt har nylig snakket med biskoper fra Sveits og Tyskland, og i sine budskap til dem har han lagt vekt på etiske spørsmål. Han sier at han har tenkt mye over disse spørsmålene og at hans overbevisning er at det i dag er «to typer moral».


Peace, justice, and the defense of nature are the object of what is almost a new religion, regardless of the proposed solutions, which according to the pope “are often very one-sided and are not always credible.”

But on life and the family, there is a large following for an “antimorality” contrary to the morality proposed by the Church. Benedict XVI’s response is that it is necessary “to reconnect these two parts of morality, and make it clear that they must be inseparably united.”

In fact, “it is only if human life is respected from conception to death that the ethics of peace is also possible and credible.”

LES MER OM PAVEN OG MORALSPØRSMÅL HOS WWW.CHIESA.

nov 162006
 

I dag snakket pave Benedikt med noen av sine nærmeste medarbeidere om muligheten for å åpne for gifte prester i Den katolske kirke. Dette skjedde bl.a. etter at tidligere erkebiskop Emmanuel Milingo (som har kontakter i Moon-sekten) på eget iniyiativ og tillatelse har ‘oridnert’ flere gifte menne til prester nylig. Paven har derfor invitert noen kardinaler til et møte for å undertake a reflection on requests for dispensation from celibacy as well as requests for readmission to priestly ministry presented by married priests in the course of the most recent years.

Møtet ser ikke ut til å ha ført til noen forandinrgener i Kirken, noe som heller ikke var ventet. Ifølge John Allen konkluderte møtet med følgende uttalelse:
The participants in the meeting had at their disposal detailed information concerning requests for dispensation from the obligation of celibacy presented during recent years, and concerning the possibility of readmission to the exercise of the ministry of priests who currently meet the conditions established by the Church.

The value of the choice of priestly celibacy in accordance with Catholic tradition was reaffirmed, and the need for solid human and Christian formation was underlined, both for seminaries and for ordained priests.

På den annen side skal nok en gift mann, tidligere anglikansk prest, ordineres til katolsk prest om akkurat en måned. Han skriver i bloggen sin akkurat om muligheten for gifte prester i Kirken. LES BLOGGEN HANS HER.

nov 152006
 

Denne uken er den katolske bispekonferansen i USA samlet og de har utgitt bl.a. disse aktuelle dokumentene:

* Ekteskapelig kjærlighet og livets gave (om prevensjon)

* Kirkelig tjeneste overfor personer med en homoseksuell ‘inklinasjon’

* Salige er de som er kalt til Lammets bord: Om å forberede seg rett til å motta Kristus i eukaristien

Alle filene kan lastes ned som pdf-dokumenter fra denne siden. http://www.usccb.org/bishops/index.shtml

Jeg har lest det siste dokumentet om nattverden grundigst, og der tar man opp hvordan kan være verdig til å motta kommunion, hvilke alvorlige synder man må skrifte til en prest, hvordan man rett før messen forbereder seg rett og hvordan man i selve messen deltar i den hellige handlingene. Om selve den eukaristiske bønn står det:

We are to unite ourselves in mindful and heartfelt worship, adoration, praise, and petition with the priest as he prays the Eucharistic Prayer, for he is praying in the person of Christ the Head and on behalf of and in the name of the whole Church. That prayer is an offering of praise and thanksgiving for God’s work of creation and
salvation. It is a proclamation in which the Body and Blood of Christ are made present by the power of the Holy Spirit and in which we are joined to Christ in offering sacrifice to God the Father. Our “Amen” at the conclusion of the Eucharistic Prayer confirms our “yes” to that prayer.

I to tillegg tar dette dokumentet også opp om ikke-katolikker kan ta imot kommunion i Den katolske kirke, og om katolikker kan ta imot kommunion i andre kirker. Det er ikke noe nytt og revolusjonerende i dokumentet, men det er en god sammenfatning av Kirkens lære.

nov 152006
 

I går og i dag er 70 biskoper samlet til noe som visstnok (og utrolig nok) er det første offisielle møtet mellom anglikanske og katolske biskoper i England og Wales. Økende sekularisering er ett av temaene de her skal ta opp.

Dr Rowan Williams and Cardinal Cormac Murphy-O’Connor were to issue a joint statement later today on the importance of working together and how to surmount the differences that remain between the two churches.

The 40 Anglican and 30 Catholic bishops began their unprecedented two-day meeting at Hinsley Hall at lunchtime. The bishops prayed and worshipped together and discussed how to heal the historic rift between them.

Senere i artikkelen står det også at erkebiskop Rowan Williams skal møte pave Benedikt XVI i Roma neste uke. Dette møtet er en markering av det første møtet mellom paven (Paul VI) og erkebiskopen av Canterbury (Michael Ramsey) for 40 år siden.

The 1966 meeting is regarded as an ecumenical milestone because it led to the setting up of the Anglican-Roman Catholic International Commission (Arcic) and to an era of unprecedentedly warm relations between Catholics and Anglicans.

Relationships have cooled recently because of the ordination of women priests and bishops in some parts of the Anglican Communion, and more recently the consecration in 2003 of an openly gay bishop in The Episcopal Church in the US. Advisers spoke openly of an «ecumenical winter».

But against some expectations, Pope Benedict XVI has shown himself to be an enthusiastic promoter of dialogue. It is hoped that his meeting with Dr Williams will lead to the setting up of the third round of talks under the Arcic umbrella, in which greater sharing of buildings and non-eucharistic services could be promoted.

LES MER OM MØTET HER.