Dagbladet har i dag lagt ut en lang artikkel om hvorfor katolske prester ikke kan gifte seg. Artikkelen er skrevet av Astrid Meland og er på mange måter god, men de dummet seg (som vanlig) ut mht overskriftene – den som akkurat nå står på Dagbladets hovedside er for tåpelig til å gjengi. Les artikkelen her.
Min venn og kollega – sogneprest Frode Eikenes i St. Olav domkirke i Oslo – sier bl.a. følgende til Dagbladet:
Han lever selv i sølibat, og synes det gir ham et nærere forhold til menigheten, terskelen for å kontakte prestene blir lav og tilliten høy. For ham er det vanskelig å se for seg en kombinasjon av prestekallet og familieliv.
– Det å være prest skal ikke ses på som et yrkesvalg. Det handler om et kall fra Gud, å identifisere seg med Kristus i det liv man lever og den oppgaven man gjør for folk. Man skal være helhjertet, og derfor er man kommet til at det å være prest faller sammen med å gi sitt liv fullt og helt til Gud og kirken uten reservasjon, sier Eikenes.
Hva tenker du om dette?
Har du et mindre nært forhold til menigheten, og blir terskelen høyere og tilliten lavere til deg?
Min erfaring er at dette avhenger mer av prestens personlighet. Noen prester kan være nokså selskapssyke og pleier derfor mye omgang med (kanskje) noen få mennesker i menigheten – og det er vel ikke nødvendigvis så positivt.
Viktigere enn dette er det vel om han klarer å være tilgjengelig for alle i menigheten, når disse måtte ha bruk for hans hjelp – ved kirkelige handlinger, dåp, vielse, begravelse etc., åndelig veiledning, skriftemål eller når de opplever spesiell kriser.
Hvis presten er gift, vil familien ta en hel del av hans tid, spesielt hvis han har barn (noe jeg ikke har). Men generelt tror jeg at presten må prioritere rett for å kunne være tilgjengelig på en positiv og fruktbar måte overfor menigheten – og at gift eller ikke-gift ikke er det mest avgjørende.
I think a lot of Catholic priests would be well served by a wife. A wife is a source of direct communication; she can tell her husband, without fear of recrimination, the truth about his sermons.
Moreover, many priests need a «kick in the butt», so to speak, and a priest’s wife can do just this! She can tell him to loose some weight, to get a hair cut, clean up his office, to prioritize differently, etc., just as the priest-husband can do for the wife. Secular priests who live by themselves may become, as the Norwegians say, «egenrådig», that is, autocrats. A wife is not necessarily a panacea for the drawbacks of celibacy, but if church council members etc. do not have forceful personalities, or the bishop administers «at arm’s length», then who else will polish that rough diamond?
Mange gode poeng Alyne har her. Gjenkjenner de fleste.
Her har vel Kirken noe å lære av østkirken (den ortodokse kirken)? Der kan prester være gift, men ikke biskoper. En kan jo tenke deg det samme i den katolske kirke – at biskoper og ordrensprester må leve i sølibat, mens meninghetsprester kan gifte seg. Jeg synes hovedpoenget er at det er unødig hardt å kreve at prester skal leve alene. Ordensprestene lever i kommuniteter – les familier – mens verdensprestene gjerne blir stasjonert alene i rurale strøk. Ensomhet må da være et tema i den personlige sfære?
Utdrag fra noe jeg skrev til «St.Olav» en gang:
Dersom jærbuen fikk bestemme.
Dersom jærbuen fikk bestemme over det praktiske i Den katolske kirke, ville mangt i denne verden bli annerledes. Ett og annet ville kanskje gå tapt, men trolig ville det meste bli bedre. Sikkert er det i hvert fall at den håpløse prestesituasjonen kunne avvikles på kort tid.
…. forkortet …..
Prestemangelen, sier han. Det kan da ikke være noe problem med den forferdelige prestemangelen som holder på å gjøre det av med den katolske kirken. Vi har jo eksportert katolske prester herfra før, selv om den såkalte Jærpateren egentlig langt fra er typisk jærsk – og kanskje heller ikke noen typisk katolikk. Han kan nok formulere seg i ordelag som vi med gjenkjennelse kan humre av, men her vest kjenner vi katolikkene som arbeidsomme og ydmyke folk som både Domkirken og Misjonshøgskolen kan samarbeide med. Prestemangelen, sier jærbuen, kan vi ikke hjelpe til med å starte et presteoppdrett ? Et internasjonalt katolsk presteoppdrett på Jæren. Det kan da ikke være mening skapt i at vi skal måtte importere utenlandske katolske prester når det er tusen år siden kirken gikk i land på våre strender ? Det er på tide vi tar saken i egne hender og yter noe til gjengjeld, med egen produksjon. Kapital må kunne skaffes. Universitet har vi fått. Og med en moderne flyplass uten tåke og forsinkelser, og med den korteste distansen til Europas kultursentre, ligger alt til rette. Vi lager et presteoppdrett på Jæren av egen avl så å si, der munkespirene lærer seg teologi av beste slag som i England eller Frankrike eller i Roma, og med normalt kroppsarbeid ute på jordene eller i fabrikkene eller på oljefeltene for å lære seg om hvordan det vanlige familieliv arter seg for folk flest. Investeringene er garantert avkastning siden eksportmarkedet synes grenseløst, og forbindelsene har vi jo allerede.
Bøygen er naturligvis familielivet. Selv om vi gjør utdannelsen av katolske prester aldri så interessant, og selv om vi fremhever aldri så mye den motivasjon som ligger i kall og idealisme, vil det ikke være mulig å rekruttere tilstrekkelig antall katolske prestekandidater i fremtiden med mindre Den katolske kirke løser sitt største problem og det obligatoriske sølibatet blir opphevet.
For jærbuen er det også et ubegripelig paradoks at den kirke som fremfor alt ønsker seg talenter av alle slag i sin mangfoldige gjerning, først skal prøve å velge ut de som er mest skikket, og dernest sørge for at det selekterte materiale så å si makuleres.
Jeg synes det forblir en umulighet å tenke katolsk, og samtidig ha gifte prester. Det går bare ikke. De som har vært protestantiske prester før, kan selvfølgelig forbli gifte, men ellers vil det bryte ned den katolske Kirke innenifra. Vi må unngå denne tankegang for enhver pris……..
Jeg må si at jeg er enig med Knut Erik her, og er egentlig ganske overrasket over hvor mange som ønsker gifte prester. Å få gifte prester vil nok kunne løse problemet med prestemangel på kort sikt, men på lang sikt tror jeg det vil føre med seg flere problemer, spesielt økonomisk, og hvordan presten skal prioritere mellom jobb (ikke et kall som det er nå) og famillie.
Jeg synes at slik som Odvar har blitt prest er helt greit, siden da har man en nøye prossess der man godkjenner kanidater.
Har man ikke en nøye prosess for å godkjenne alle prestekandidater i Den katolske kirke?
Jeg har valgt å skrive mine egne synspunkter i en ny post, les den her: http://aomoi.net/blog/arkiv/361
Knut Erik og Christian: blir det ikke for snevert å knytte katolisitet til noe som først og fremst var en praktisk anordning som ble innført i middelalderen?
Det er enormt mange aspekter rundt problemstillingen med gifte prester i den katolske Kirke. Det kan synes som om mange er for at prestene skal kunne gifte seg. Vi må være klar over at flertallet i den katolske Kirke i Norge, og selvsagt på verdensbasis, ikke er av europeisk avstamning. I andre kulturer har presteskapet som lever i sølibat en enorm høy prestisje og status.
Våre innvandrere til Norge f.eks., er i sin alminnelighet ikke for gifte prester. Denne tankegang, med tillatelse for katolske prester å gifte seg, domineres i Norge først og fremst av norske konvertitter. Dette er etter min mening en problemstilling man ikke gjerne dikuterer i Norge !!
Tar vi i det heletatt våre katolske kristne innvandrere på alvor ? Jeg forundres meget over dette !! Kanskje er jeg urimelig ?
Men, når så de sistegang en artikkel f.eks. i St. Olav skrevet av en innvandrer fra Afrika eller Asia ? Disse utgjør tror alt det store flertallet av katolikker i Norge………………
Dette ligger meg meget på hjertet, selv om det IKKE diskuteres alvorlig i det bitte lille katolske miljøet i Norge.
Til Andreas
Det er biskopen som velger ut aktuelle kandidater til prestetjeneste. Han har et lite råd av prester og lekfolk med seg i dette arbeidet (i vårt bispedømme), i store bispedømmer har man en svær stab av mennesker som arbeider med rekruttering, siling og oppfølging av kandidater.
Kirken sentralt (ved konsilet i Trent) bestemte hvor grundig prestestudiet skulle være og mange bestemmelser om hva studiet skal inneholde er også senere sendt ut fra Vatikanet, men det er den enkelte biskop som etter egen vurdering ordinerer menn til prestetjeneste – så sant de ikke trenger noen dispensasjon fra paven.
Til Knut Erik
Jeg kan ikke si at noen utenlandske katolikker har reagert negativt på at jeg er gift, tvert imot – når de får vite at paven selv har gitt sin tillatelse. Jeg er forøvrig enig i at de praktiske argumentene ikke er de avgjørende. Les min mening og gifte prester her: http://aomoi.net/blog/arkiv/361
Asians, Africans and Latin Americans may very well find it strange to meet a married priest, but they get over it.
It is stated that «I andre kulturer har presteskapet som lever i sølibat en enorm høy prestisje og status.» Do they deserve it?
Moreover, why would this be a relevant argument for keeping the priesthood celibate?
Til pater Oddvar;
Helt enig !
Katoliker aksepterer helt ut at tidligere protestantiske prester forblir gift.
Jeg tror også vi er meget imponerte.
Men, hoveddiskusjonen går allikevel ut ifra de som (hittil) velger den vanlige veien til presteskapet ….
Tør noen å skrifte for en gift prest? Min erfaring med gifte (protestantiske) sjelesørgere er at de deler litt vel mye med ektefellen sin.
Øhhh….kan du forklare litt mer? Hva er det med prostetillingen som er interessant? Og hva er «miljøvernministermateren»?