Mer om liturgien

En av de beste katolske bloggene i USA er skrevet av en kvinne som heter Amy Welborn. Hun skrev i går et par poster om (problemene mange opplever med) liturgien i Den katolske kirke, og fikk mange svar på det hun skrev.

Selv om vi ikke på langt nær har så mange moderne (=dårlige) messefeiringer i Norge som i noen andre land (jeg må innrømme at jeg merket meg probleme ganske tydelig også i Italia), så treffer det hun skriver også vår virkelighet:

1) Because the dominant way about thinking about liturgy among liturgy professionals is that what you want is too vertical. I really don’t want to get into stereotypes here, so I will try not to. But for 2 or 3 decades now, the prevailing paradigm of Catholic liturgy has been a) to awaken the attendee to the presence of God within and within his or her brothers and sisters in the community and to do so by b) affirming the goodness and unique giftedness of the gathered community.

2) Because in practice, what is in the books functions, practically as a template and guide and priests are not called on it. I am not convinced that liturgical education has been so great in seminaries of late, and the thrust in professional liturgical ministry programs has been very much on the here and now, on creativity, and so on.

3) What that does, by its very nature, is draw attention to ourselves. Our efforts become supreme, our relatedness, our sensibilities, our interpretations become the guide.

Fokus i messen blir rettet mot oss selv, og i mye mindre grad mot Gud, det er hovedpunktet i kritikken. LES HELE INNLEGGET HER – samt svarene fra leserne nederst på siden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen