Her er et utdrag av prekenen:
Hva betyr det konkret for oss at Kristus skal være konge i vårt liv? Det er et svært aktuelt spørsmål, siden det er Kristus som er den øverste autoritet for alle oss kristne, fordi vi ofte (eller i alle fall noen ganger) ikke klarer å gi ham denne plassen i praksis, og fordi det kan være uklart for oss hva det helt konkret skal bety at Kristus bestemmer prioriteringene i vårt liv.
Jeg vil gjerne i dagens preken ganske kort peke på tre områder der vi oppfordres til å la Kristus være konge i vårt liv:
1) Hvilken plass skal Kirken / menigheten og dens fellesskap ha for oss katolikker?
2) Hvordan skal vi leve i vår familie og blant våre venner?
3) Hvordan skal vi vurdere samfunnsmessige/ politiske spørsmål som kristne?
Til slutt gir Jesus Kristus og også et tydelig tegn, et klart eksempel, på hvordan vi skal leve som mennesker og som kristne, hva slags holding og innstilling vi skal ha til alle mennesker vi møter. Kristus var ikke en konge som først og fremst hersket over andre; han var tvert imot en lidende konge, en konge som ga seg selv for sine venner. Det perspektivet skal også vi ha på vårt liv; å leve for andre, å tjene heller enn å bli tjent av andre.
En meget god tale dette fader Oddvar. Hørte den i domkirken, og har siden lest den her. Du berører dette med at Kristus er konge i våre liv. Videre at dette standpunktet, at vi lar Kristus virkelig være konge i våre liv, har sine konsekvenser for de valgene vi gjør.
Du nevner vårt forhold til Kirken, og hva dette innebærer. Meget bra.
Du nevner vårt forhold til medmennesker, her kommer viktig morallære inn. Du peker på ekteskap, hva som kun hører hjemme innenfor denne rammen, abortspørsmål. Så langt, ingen kommentar.
Så berører du vårt forhold til samfunnet, kristne som samfunnsborgere, og således hvordan vi kan sette Kristus som konge samtidig som vi er gode samfunnsborgere. Her ble du vel noe mer uklar enn hva Kirkens mer offisielle syn sier. Skjønner at du i din preken vil inkludere alle, ikke bli for konservativ, for liberal, eller trekke frem standpunkter i saker der det hersker tvil. Men den katolske kirke er nå engang en meget viktig samfunnsaktør, ikke i vårt land (pga størrelsen), men i andre (katolske) land og i verdenssamfunnet.
Når det gjelder moralspørsmål som abort, ekteskap, prevansjon, homofili osv er dette spørsmål som dreier seg om vårt forhold til familie, venner, våre nære omgivelser, oss selv og vårt forhold til samfunnet. Men det er også en politisk side her, som jeg skjønner at en messe ikke er rette sted å ta dette opp på. La oss begynne med spørsmålet om kjønnsnøytral ekteskapslov og homofiles rett til adopsjon. Dette er en aktuell politisk sak. Her har Kirken et klart syn, det er som kjent kategorisk NEI! Altså: Som katolikk må jeg derfor følge Kirken (og slik sette Kristus som konge i mitt liv) også i dette spørsmålet. Dette får betydning for partivalg. Det utelukker partier som RV, SV, AP og Venstre. Skal jeg følge kirkens syn, og kun støtte de partier som er enige med Kirken her, kan jeg således ikke støtte noen av de overnevnte partier. Tar vi med abortspørsmålet, og kun støtter det eller de partiene som støtter kirkens syn her står vi igjen med KrF. Intet dumt parti å støtte det! Kirken offisielt støtter også opp omkring kristeligdemokratiske partier. Kirken har gjort et politisk valg, de støtter såkalte kristeligdemokratiske partier.
Når det gjelder økonomiske spørsmål er kirken ikke krystallklare, men har visse føringer. Pave Johannes Paul 2 var som kjent sterk motstander av kommunismen, i en slik grad at Sovjetunionens ledere faktisk forsøkte å ta livet av ham! Vi kjenner også denne paves sterke kritikk av den såkalte frigjøringsteologien i Latin-Amerika, som var sterkt marxistisk inspiret. Altså har Kirkens øverste leder (rett nok ikke ufeilbarlig) tatt stilling mot kommunisme og i det minste ytterliggående sosialisme. På den annen side kommer det som har med nestekjærlighet inn i bildet. Liberalismen er kjent for sin individuelle og egoistiske grådighet, sin alles kamp mot alle. Det blir hevdet at Kirken hverken er kapitalistisk (liberalistisk) eller kommunistisk (sosialistisk). Altså har kirken tatt et standpunkt for det politiske sentrum (sosial- og kristeligdemokrater). Legger vi så sammen økonomiske og moralske spørsmål må vi således si at den katolske kirke er kristeligdemokratisk, enkelte steder med et anstrøk av sosialdemokratiske verdier. Ut fra dette blir det kanskje ikke så riktig å si at «det ikke er så nøye hva man velger» i økonomiske spørsmål, når kirken og dens ledere faktisk gir uttrykk for sin motstand mot ytterliggående økonomiske ideologier.
Jeg har med min politiske sympati i sentrum av norsk politikk (KrF/Sp) ingen problemer med Kirkens sosiale og politiske ståsted. Men vi bør allikevel være klar over at Kirken faktisk også har en lære, ivertfall klare uttalelser, på dette området, og at dette, om vi vil være gode katolikker vil få visse følger for våre politiske standpunkter.