mar 282007
 

Jeg skrev tidligere at Dag Øivind Østereng i februar holdt et foredrag om hva man kan gjøre som konservativ medlem i Den norske kirke, med den læremessige utglidningen osv. I dag fikk jeg beskjed om at hele foredraget hans kan leses på fbb’s nettsider – SE HER. På meg virker det som han mener at eneste løsning er å bli romersk-katolsk, les konklusjonen hans her:

Derfor kjenner jeg at det eneste alternativet vi har, med mindre vi vil rendyrke frikirketanken, det er å søke et nytt økumene, og peke på dette økumene som en felles vei for kristenfolket i Norge som bærer med seg en evangelisk-luthersk arv, men som vet at Kirken verken er luthersk eller norsk, men at Jesu Kristi kirke i bunnen er apostolisk og katolsk.

( .. det spriker. Noen går over i Frikirken, noen til DELK, noen til Messiaskirken, noen til Den nordisk-katolske kirke og noen tar steget over til den Ortodokse kirke eller konverterer til Den romersk-katolske kirke.) Vi ser at Normisjons menigheter (Norkirken, IMI-kirken, Storsalen etc.) selvstediggjøres og blir mer og mer autonome på siden av Dnk. Og Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet tenker mer og mer langs linjer om forsamlingsbygging. Det er sosiologien som fanger oss.

Min røst i denne debatten er; vi må alle kjenne kallet til å bryte opp og søke en kirkelig enhet for en ny tid, og jeg tror vi må gjøre det i en eller annen protestantisk samlet dialog med den Kirken som hadde den kirkelige jurisdiksjonen her i landet fra kristningen til reformasjonen. Ikke mindre enn det. Hvor mange som vil gå den veien er for meg uinteressant, så lenge jeg ser det som vårt kall.

  11 Responses to “Er eneste mulighet å bli katolikker?”

  1. Stakkar Øivind Andersen. Hadde han levet i dag, ville han helt sikkert grått sine modige tårer over sin etterkommer – at det går an å falle så dypt fra den sanne kristendom.

  2. Bjørnsen
    Jeg syns din kommentar er ganske uklar. Kan du si hva du mener litt mer konkret?

  3. Øivind Andersen var lutheraner, roseniar og lavkirkelig. Hans etterkommer er nå høykirkelig og anti-reformatisk?

  4. Jeg kjente Øivind Andersen, og vet en del om hva han står for.

    Men jeg visste ikke at Dag Øivind Østereng er lærer på Fjellhaug, er han det? På meg virker han mer som en skramentsbevisst prest i Den norske kirke.

    At han tar på alvor læreutglidningen i DNKrk syns jo jeg er fint, men jeg blei jo overraska over at hans løsningforslag er så katolsk.

  5. Hvis du kjente Øivind Andersen – og vet hva han stod for, hvorfor spør du da meg? Jeg vet ikke om Østereng er lærer ved Fjellhaug, bare at han er etterkommer av ØA.

    Hva mener du med sakramentbevisst? Selv ville jeg (trolig, da jeg ikke vet hva du sikter til) kalt ham sacerdotalistisk, noe som er i strid med den augsburgske bekjennelse.

    Den virkelig farlige utglidningen i den norske kirke skriver blant annet sokneprest Stein Henriksen om i heftet “Går den norske kirke mot Rom” – og han beviser entydig at Dnk i årtier har beveget seg stadig mer i retning av romerkirken læremessig – enda den har et helt annet trosfundament.

    Frafall fra troen er en helt annen sak – og det fins også, men det handler om noe helt annet. Det er en generell holdning innad i statens overstyring av kirken som om kirken var et statsdomene.

  6. Jeg forstår deg nå slik at Østereng er i slekt/familie med Øivind Andersen, det visste jeg ikke.

    Det er også ganske tydelig at du ikke har mye til overs for Den katolske kirke, og du sier at “den har et helt annet trosfundament”. Der syns jeg du tar veldig hardt i; jeg merket ikke noe til en slik ny tro da jeg gikk over fra Den lutherske til Den katolske kirke.

  7. Da vil jeg, med bakgrunn i det tidligere tilviste skrift fra Stein Henriksen antyde at du alt hadde sklidd over til det romersk-katolske trosfundament, mens i den norske kirke, og bort fra det lutherske troes-fundament før du sluttet deg til at du ville konvertere. Du må gjerne være uenig med meg i dette – men for meg synes det nå engang at denne tanken kan noe for seg.

    Dermed mener jeg imidlertid ikke noen “ny tro”, for å bruke dine ord – men et annet fundament for troen enn det protestanter har. Det er jo også i pakt med historieforskningen. Dette var grunnen til at både Huldraich Zwingli, Jann Huss, Jean Calvin, Martin Luther og flere med dem forlot den romersk-katolske kirke. Enig?

    Jeg ser forøvrig at du bruker uttrykket “den katolske kirke”. I det ser jeg favnet “alle kristne på jord” – siden “katolsk” betyr “universell”. Det er jeg uenig i, da jeg mener at Guds kirke ikke er bundet til én felles lære uten på noen få sentrale lærepunkter (The Fundamentals). Derfor bruker jeg begrepet den “romersk-katolske kirke” som betyr – ja, du vet hva jeg mener.

  8. Du spør om jeg er enig i at katolikker har “et annet fundament for troen enn det protestanter har” og at reformatorene forlot dette fundamentet. Nei. Det er jeg ikke enig i. Slik jeg forstår det forlot Luther “Moderkirken” pga. misbrukene i denne først om fremst.

    Hvis vi skal samtale videre om dette, må jeg også vite hva du mener med trosfundament her. Så langt har jeg ikke anelse om hva du legger i dette begrepet, eller hvorfor du syns det er så sentralt.

    I sine dialoger har jo katolikker og lutheranere blitt enige om veldig mange ting, til og med nesten enige om rettferdiggjørelsen (i 1999). Det som gjenstår er vel først og fremst embedssynet, mest hvordan katolikker vurderer lutherske biskoper og prester.

  9. Jeg mener at den romersk-katolske kirke har et ubibelsk fundament for det de kaller tro – og all den tid de ikke tar avstand helt og holdent fra for eksempel Maria-dyrkelsen og Messeofferet – så vil det være galt for protestanter å samarbeide med katolikker i åndelige spørsmål.

    Nøyaktig hvilken dråpe som fikk Luthers beger til å flyte over vet jeg ikke – men det var nok en del dråper generelt.

    Mitt syn er grunnleggende likt syn som har vært hevdet av andre både her og på andre blogger. Jeg mener at den romersk-katolske kirke har forlatt Bibelens Jesus – altså at de forkynner et annet evangelium.

  10. Messeofferet er jo klart bibelsk. Matt 26:26-28: “Medan dei heldt måltid, tok Jesus eit brød, takka og braut det, gav det til disiplane og sa: «Ta imot og et! Dette er min kropp.» Så tok han eit beger, takka, gav dei og sa: «Drikk alle av det! Dette er mitt blod, paktblodet, som blir aust ut for mange så syndene blir tilgjevne.” I Luk 22:19 sa han også “Gjer dette til minne om meg.”

    Det greske ordet som vart omett med “gjer,” som i “gjer dette,” poieo, blir i Septuaginta (den greske omsetjinga av GT) brukt om ofringane. 2Mos 29:38: “Dette skal du alltid ofra (poieseis) på altaret: to årsgamle lam kvar dag.”

    Det andre ordet som er omsett med “minne” er anamnesis, eit ord som Platon brukte om å erindre former/substansar. Og i katolsk lære tar ein tak i den aristoteliske distinksjonen mellom form/essens og stoff/materie (sjel/kropp, brødets essens/ brødets stoff). I nattverden endrar altså essensen seg til Kristi lekam og blod, og dette er eit offer, slik Paulus skriv om i 1Kor 10:16-18: “Velsigningsbegeret som vi velsignar, gjev det ikkje del i Kristi blod? Brødet som vi bryt, gjev det ikkje del i Kristi kropp? Fordi det er eitt brød, er vi alle éin kropp. For vi har alle del i det eine brødet. Sjå på Israelsfolket! Har ikkje dei som et av offeret, del i det som skjer på altaret? “

  11. Ja, Dag Øivind Østereng er dattersønn av Øivind Andersen. Og ja: det er forskjeller i mellom dem iogmed at DØØ er prest i Den norske kirke, mens ØA var radikal i synet på “det myndige lekfolk”. Dette blir allikevel småtteri sammenlignet med at de har samme konservative grunnsyn på Bibel og bekjennelse. Som Cand. bibl. (har gått Bibelskolen på Fjellhaug og sittet under ØA’s lærestol) og som nbåværende katolikk som kjenner Østereng, så må jeg i all ydmykhet få si at de har ADSKILLIG mere til felles enn hva de er uenige om.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)