Jeg er glad for at St Olav tidsskrift i sitt siste nummer har med en artikkel om evolusjonsteorien og katolsk tro, skrevet av redaktør Henrik Holm. Her tar jeg meg noen utdrag av artikkelen.
7. september 2005 kom kardinal Schönborn (fra Wien) med en artikkel i New York Times som frembrakte sterke reaksjoner. Artikkelen heter «Finding design in evolution». Den er en rettelse av den påstand at Den katolske kirke støtter neodarwinismen når den fremhever at evolusjonsteorien er mer enn en hypotese. Å mene noe slikt er en misforståelse, forklarer kardinal Schönborn ved å henvise til sentrale utsagn av Johannes Paul II og Benedikt W. Hans tese er klar: Den katolske kirke kan akseptere evolusjonslæren som vitenskapelig teori hvis den ikke utelukker at det finnes en plan, en mening, fornuft bak det hele. Evolusjon som tilfeldige forandringer og naturlig seleksjon, uten plan og mål, er ikke fornuftig og overhodet ikke i overensstemmelse med Kirkens lære.
Schönborns hovedanliggende er å vise at skapelse og evolusjon ikke er motsetninger. Når evolusjonsteorien derimot gjøres om til en verdensanskuelse som ikke gir rom for andre måter å betrakte virkeligheten på, er det at den selv mister sin plausibilitet. … …
Artikkelen utløste en debatt som gav kardinal Schönborn anledning til å klargjøre og fordype sitt standpunkt på mange måter; gjennom intervjuer, foredrag, avisinnlegg og katekese i Stephansdomen i Wien. Denne katekesen er nå kommet ut i bokform. Christoph kardinal Schönborn, Ziel oder Zufall? Schöpfung und Evolution aus der Sicht eines vernüftigen Glaubens, Herder 2007. Tittelen kan oversettes slik: Mål eller tilfeldighet? Skapelse og evolusjon ut i fra synspunktet fornuftig tro.
Et møte i september 2006, arrangert av kardinal Ratzingers elevkrets, fikk meget stor betydning for den videre diskusjonen om temaet. Her holdt ikke bare Kardinal Schönborn et foredrag, men også den tyske filosofen Robert Spaemann. Hans innlegg ble dokumentert i Frankfurter Allgemeine Zeitung 7.9.2006. Alle innleggene, foredragene og diskusjonene er samlet i en bok som elevkretsen til Paven overrakte ham til hans åttiårsdag. Bokens tittel er: Schöpfung und Evolution. Eine Tagung mit Papst Bendedikt XVI in Castel Gandolfo, Herder 2007, Herausgegeben im Auftrag des Schülerkreises von Papst Benedikt XVI von Stephan Otto Horn SDS und Siegfried Wiedenhofer.
Jeg vil i denne artikkelen trekke frem noen aspekter fra kardinal Schönborns og Spaemanns bidrag … … Begge viser klart at spørsmålet om det finnes «design» i naturen, ikke nødvendigvis er et spørsmål om forholdet mellom religion og vitenskap, men heller et spørsmål om fornuft. Det er nemlig ikke kun ut i fra teologiske premisser man må si et klart nei til evolusjon som ideologi, men også ut i fra filosofiske premisser.
En virkelighetsoppfatning som utelukker spørsmålene om menneskets opprinnelse og menneskets og naturens mål og mening, er ikke i stand til å gi mennesket ro. Hvor kommer jeg fra og hvor går jeg hen? Det er eksistensielle spørsmål som er der uansett om vi vil eller ikke. Det nytter ikke å unnvike dem. Selv evolusjonsbiologen stiller seg disse spørsmålene. Hvis han i sin forskning benekter noe som han selv går ut fra i sitt eget liv, kan det ende opp i en nærmest schizofren eksistens.
Kardinal Schönborn sammenfatter livets store spørsmål på følgende måte: Er verden som vi lever i, meningsfull? Mening har bare det som har et mål. Uansett hvor sammensatt og komplisert evolusjonsprosessen har vært, er det det fornuftige, det som kommer fra Guds Logos som er planen bak alt det som er. Verden har en mening, og menneskene er vesener som til en viss grad kan erkjenne denne meningen. Spørsmålet om evolusjonsteorien og den kristne tro er med andre ord ikke i første linje et spørsmål om vitenskap og religion, men om fornuft: «Bindeleddet mellom vitenskap og religion, fornuften, er det avgjørende. Det er fornuften som erkjenner målrettethet, plan, mening, design, hensikt i naturen og det i stadig større grad. Jo mer vi kan vite, jo mer omfattende og detaljert vår kunnskap om livets gang blir desto mer skulle dette etter min mening føre til en større undring. Desto mer ufornuftig blir det, som jeg sa i New York Times, når man vil føre det tilbake til en «unguided, unplanned process of random variations and natural selection» (Schönborn, 171).
Fordi fornuften erkjenner ting som meningsfylt, at ting har en hensikt, en mening, et mål, en form etc., kan ikke mennesket dispensere seg selv fra et slik spørsmålsstilling når det gjelder naturen og alt liv. Det er nettopp denne dispensasjonen fra en teleologisk betraktning av virkeligheten han bebreider evolusjonistene for. Her er nemlig evolusjonsteorien blitt til en ideologi. Den har oppgitt sin beskjedenhet ved å la en måte å betrakte virkeligheten på være den eneste gyldige. … ….
Et problem en evolusjonist ikke kan besvare, er spørsmålet man på tysk kaller «das Problem der Selbstanwendung». Med det mener man postulatet av en teori som ikke kan anvendes på en selv. En ideologisk evolusjonist sier at det ikke finnes mål og mening, men selv må han jo si at hans teori er meningsfull. Benediktineren og vitenskapshistorikeren Stanley Jaki har rett når han sier at det er ganske så merkelig at noen vier hele sin vitenskapelige forskning formålet a bevise at det ikke finnes mål. Schönborn siterer følgende fra hans artikkel Non‑Darwian Darwinism (sitert hos Schönborn, 1710: «Det største problemet med denne påstanden (at det ikke finnes mål) er dette: En angivelig målløs evolusjonsprosess ble i sitt resultat til et vesen, mennesket, som gjør alt med et mal. Selv evolusjonistene fornekter mål med et mål; deres mal er å støtte materialismen, noe som pa ingen mate er en vitenskap, men en motmetafysikk». Hvordan kan et menneske, som etter evolusjonistenes mening er et tilfeldig produkt av evolusjonen, i det hele tatt ha et mål? ….. …. …
Denne dobbeltheten av virkeligheten er det fantastiske man kan være vitne til. Derfor er det som Schönborn sier «an abdication of human intelligence» hvis man som den evolusjonistiske ideologien gjør, forklarer virkeligheten som kun en sammensetning av tilfeldighet og nødvendighet. Evolusjon som ideologi kan derfor ikke likestilles med evolusjon som en vitenskapelig teori. «Jeg er takknemlig for det enorme arbeidet naturvitenskapen har gjort. De har utvidet vår kunnskap svært meget. De innskrenker ikke skapelsestroen, men styrker meg i troen på Skaperen og på hvor vist, hvor underbart Han har skapt alt» (Schönborn, s. 34).
Slik som jeg har forstått det er utviklingslæren noe som er åpent for personlig tolkning for alle Katolikker, enten man tror på evolusjonen, eller på inteligent design, eller en ung jord. Det viktige er at man annerkjenner Gud som skaper. Paven kan ha personlige meninger som alle andre om dette, men det er ikke noe mer en meninger så lenge det ikke blir gjort noe mer (f.eks skriver en encycklica) Er forøvrig enig med artikkelen at en ikke kan forsvare darwinisme som ideologi og være Katolikk. Darwinisme kan også føre til ganske ekstreme utslag, f.eks sosial darwinisme
Det burde være selvinnlysende at ingen vitenskapelig teori – eller for den saks skyld noe ikke-kontroversielt som f.eks. oppdagelsene eller teoriene til Kopernikus, Tych Brahe, Galilei eller Newton, bør benyttes til utvikling av ideologier. For våre behov som sosiale vesener er vi avhengige av de beste sider av vår natur og en sunn humanistisme. Religiøsitet kan være bra, men blir en tvangstrøye og et undertrykkelesesmiddel når fundamentalismen får råde.
Men liksom de vitenskapelige fremskritt hittil, til tross for sterk motstand har ført til betydelige modifikasjoner av den teologiske kosmologi, astronomi og psykologi, er det rimelig å anta at også evolusjonen vil bli akspetert som den eneste fungerende forklaring på våre vitenskapelige observasjoner. Det er noe naivt å tro at vitenskapen skulle væer fullstendig på jordet i dette spørsmål,; den har tross alt vist seg å være temmelig stødig, og i stand til å tilpasse sine teorier til fakta, ikke omvendt.
Et fenomen som dessverre er fullstendig fraværende i debatten om religionen er spørsmålet om hvorvidt religiøsitet og begreper som frelse, frigjøring osv. inkl. død og oppstandelse egentlig handler om intrapsykiske fenomener, altså har med mennesket sjel og ånd å gjøre, og ikke om metafuysiske begreper for hvilke ingen holdepunkter finnes, og som heller ikke later til å være tilgjengelige.
Det kan godt være at alle de guder og gudsbegreper som menneskeheten utviklet for å skape orden i den verden de opplevde og ikke forstod eller visste noe om – men som etterhvert viste seg å være fullt forklarlige som naturkrefter, også innbefatter den gud vi fornemmer i vår sjel, jfr. «The Kingdom of Heaven is within.» Forklaringen jeg har møtt fra troende, om at det bare betyr at riket er «within reach» tar jeg for et patetisk forsøk på å benekte fakta.
Etter min mening, som jeg langtfra er alene om, handler den kristne tro opprinnelig og egentlig om de religiøse symboler fødsel, død og oppstandelse – som uttrykk for sjelelige krefter. Og som også har vært dyrket i årtusener før Kristus. Men striden i de første århundrer av vår tidsregning førte som kjnet til at lliterelaimsen seiret; boksatven seiret over ånden.
Men godtar eller forstår men dette bortfaller selvfølgelig problemet med hvorledes verden, naturen og menneskeheten er blitt til.
En religiøs tre er en god sovepute – den trenger ikke nødvendigvis være sann. Er ikke det et lite tankekors? Så la religiøsiteten få leve, men la den hanfle om oss og våre liv, og la de vitenskapelige teorier få være hva de vil. Man kan altså leve et godt religiøst liv og dyrke Gud og Jesus så mye man vil, intet galt i det.
Problemet oppstår fordi man på liv og død må ha hvert ord i Bibelen til å stemme med virkeligheten, og det burde sannelig ikke være vanskelig å oppdage at så ikke er tilfelle.