Bildene under viser hvordan alteret og koret i en kirke hjelper oss til å oppleve messen som et møte med Gud.
Bildet over viser Franciskussøstrenes kapell i Stavanger på 50-tallet. Det er et enkelt kapell, men alteret med tabernakel, kommunionsbenk, helgenstatuer og lys, viser tydelig at her er man kommet for å møte Gud.
De to bildene under viser samme kirke før og etter en ny renovering; først slik kirken hadde sett ut siden en gang på 70-tallet, deretter slik den nå ser ut. Bildene er tatt fra denne bloggen, og taler for seg selv.
Det var en utrolig transformasjon mellom «før» og «etter» bildene. Dessverre skjedde det også i Norge mye vi nå kan angre på når det gjelder «minimalisering» og overforenklinger av kirkeinteriørere. Det var en motetrend som vi gikk på, som definitivt er snudd! Hyggelig å se at Oddvar leser bloggen «The new lithurgical movement»! Den er kanskje litt ekstrem noen ganger, men har mye interessant!
Jeg er enig med Christian. Men, vi skal ikke gråte over spilt melk. Det har skjedd mye ubetenksomt siden sekstiårene. Det blev også en moderne skikk at presten står med ansiktet vendt mot menigheten, mens Lutheranske prester merkelig nok har fortsatt med å ha hodet samme vei som menigheten. Her blev katolikkene plutselig mere protestantiske enn protestantene selv,,
I min barndoms (lutherske) kirke stod presten vendt «mot Gud», og i denne og de fleste andre lutherske kirker i Norge gjør man fortsatt det. Men i de siste årene har de også hatt en gradvis overgang til at presten skal være vendt mot folket – de harvisst «lært» av oss katolikker.
Muligens er forklaringa at i Den katolske kirke var presten og alteret for opphøyet, slik at avstanden ble opplevd for stor. I Den norske lutherske kirke var det aldri en så dramatisk avstand, og det ble aldri opplevd som noe problem at presten vendte seg «mot Gud» under bønnene. Jeg opplevde det i alle fall i min oppvekst aldri som noe problem, ikke en gang som et tema som folk snakket om.
Moter og skikker skifter i Kirken som ellers i samfunnet. Smak og behag er forskjellig og kan være vanskelig å enes om. Korpartiet i St. Franciskus søstrenes kapell i Stavanger kjenner jeg godt. Det var for den tid forholdsvis nøkternt og det hadde en varm og god atmosfære. I dag vil jeg kalle det overlesset. Altrene i de katolske kirkene den gang var pyntet med høye lys og blomster på alteret. Under messen var det også satt opp på alteret små kartonger ”huskelapper” med bønner som presten skulle be på epistelsiden på evangeliesiden og midt for alteret. Ministranten hadde også sine ”huskelapper”, med svarene til trinnbønnen, confiteor etc.
Klart vi savnet mye av dette vante og kjære når det forsvant, men ser jeg tilbake, ønsker jeg ikke tiden med nips og mye blonder igjen.
Jeg synes at nåværende Eucharistifeiring, med presten ”versus populus” vendt mot folket er meget talende når presten, i Kristi sted, kommer oss i møte med utstrakte armer.
Synes å ane at det på nytt er en tendens til distansering. Jmfr. nye kirkeinnredninger med kommunionsbenk etc.
Blomster på selve alteret syns jeg ikke er så passende, Hans, og de huskelappene du nevner er vel heller ikke nødvendige, for ikke å snakke om nips og blonder.
Mitt hovedpoeng er at messen bør oppleves tydeligere som et møte med Gud og en offerhandling. Derfor er det under nattverdens del det er aktuelt å stå ved alteret og vende seg mot Gud; resten av messen bør ledes fra stolen og fra lesepulten.