jul 262007
 

Sven Oppegaard, som er assisterende generalsekretær Mellomkirkelig Råd, skrev tirsdag et ganske engasjert innlegg i Vårt Land om Troskongregasjonens dokument om kirkeforståelsen.

Han beskriver først ganske presist (han er jo fagmann og kjenner dette temaet godt) hva som sies og ikke sies i dokumentet, men så syns jeg nok han etter hvert kommer i skade for å nekte Den katolske kirke å mene det den virkelig mener. Her følger deler av hans innlegg med mine kommentarer:

De fem spørsmålene som tas opp, henger sammen, og handler om sentrale deler av katolsk kirkeforståelse. Spørsmål 5 lyder slik: «Hvorfor anvender ikke tekstene fra konsilet, og det katolske læreembete deretter, betegnelsen ‘kirke’ på de kirkelige fellesskap som ble født ut av reformasjonen i det sekstende århundre?».

Her er det viktig å være klar over at det ikke er frelsen, men kirken det handler om. Det benektes ikke, og betviles ikke, at Guds frelsesverk også skjer utenfor Den katolske kirke. Den gamle formelen «Utenfor kirken ingen frelse» bruker ikke Den katolske kirke på seg selv.

… Det er derfor helt misvisende når det i visse kommentarer blir hevdet at det nå er ettertrykkelig slått fast at Den katolske kirke vil bevare inngangsporten til himmelen for seg selv. (Så langt er jeg helt enig.)

… De senere årene er det stadig blitt slått fast fra katolsk side at Den katolske kirke ikke lenger hevder tilbakevending til Rom som økumenisk strategi. Problemet er imidlertid at det ikke fra offisielt katolsk hold blir formulert noe alternativ til tilbakevendings-økumenikken. Og denne nye uttalelsen befester ytterligere tvilen på hvorvidt noe alternativ virkelig fins, sett fra katolsk side. (Det blir faktisk vanskelig å finne et reelt alternativt så lenge man ikke kan være sikker på at de protestantisk kirkene har tilstrekkelig apostolisitet og et gyldig embede. Jeg vet faktisk ikke hvordan dette problemet skal løses – min egen løsning var jo faktisk å bli katolikk.)

Hovedproblemet med det svaret som gis på spørsmål 5 er at de protestantiske kirkesamfunn generelt fraskrives å være i apostolisk suksesjon. Det er karakteristisk at de beskrives som kirkelige fellesskap «født ut av reformasjonen», som om de som samfunn ikke har noen historisk forbindelse med Kristus og apostlene. Med alt det økumeniske arbeidet som har vært gjort de senere årene omkring apostolisk suksesjon, er dette svært drøyt. En kunne forventet en større grad av teologisk differensiering av hva kirkens apostolisitet innebærer, enn det Troskongregasjonen her formidler. (Denne kommentaren forstår jeg ikke; det er jo et historisk faktum at de protestantiske kirkene er født ut av reformasjonen, og at forbindelsen de (selvsagt) har med oldkirken har de gjennom Den katolske kirke.)

Nettopp i år er rapporten fra ti års arbeid i den internasjonale katolsklutherske dialogkommisjonen publisert. Den heter «Kirkens apostolisitet», og er på 195 sider. Jeg var selv luthersk sekretær i denne kommisjonen, ansatt i Det lutherske verdensforbund, og vet hvor mye energi som ble lagt ned av kommisjonens medlemmer fra begge sider på å finne frem til ”differensiert konsensus” om en rekke av de vanskelige spørsmålene som gjelder apostolisiteten, både historisk og teologisk. (Denne rapporten har jeg venta på ganske lenge, og skal prøve å få tak i den så snart som mulig, men det er også viktig å huske på at begrepet ”differensiert konsensus” betyr bare en delvis enighet.)

Hvis ikke store deler av den økumeniske bevegelse skal tape energi, er det helt maktpåliggende at Den katolske kirke nå bidrar offisielt med nye perspektiver på arbeidet for kirkens enhet, blant annet ved å løfte frem de internasjonale dialogene og deres resultater. I denne sammenheng virker det ganske klart at for Den katolske kirke så ettertrykkelig å legge beslag på selve kirkebegrepet ikke er den rette veien å gå. (DKK vurderer faktisk dette som så viktig.)

  Ett svar til “Kommentar til Troskongregasjonens fem svar – fra Mellomkirkelig råd”

  1. Naturligvis vurderer Kirken dette som viktig. Det er lære som er erklært å være de fide for lenge siden, under Tridentinerkonsilet og har alltid vært forkynt før det. Det skulle ikke komme som noen overraskelse på de økumeniske samtalepartnere at Kirken hevder sin egen lære og den har overhodet ikke vært hemmelig. Det som har vært problemet er, etter min mening, at man på katolsk side på en måte “bevisst” har bedratt samtalepartnerne ved å forkludre og tildekke denne lære. Det hele er et resultat av den såkalte “Nouvelle theologie”, representert ved Rahner, de Lubac, Schillebeex, Teilhard de Chardin, Hans Küng og hele halehenget av modernister.

    “Indeed, the true friends of the people are neither revolutionaries, nor innovators: they are traditionalists. ”
    – Pave St.Pius X i sitt apostoliske brev til de franske biskoper den 15 august 1910. “Vårt Apostoliske Mandat”
    Hele teksten kan leses her:
    http://www.fisheaters.com/apostolicmandate.html

 Legg igjen et svar

Du kan bruke disse HTML taggene and attributtene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)