Når vi diskuterer hvordan den katolske messen skal feires, kommer vi ikke utenom spørsmålet om hvordan messen er oversatt til ulike språk. Den engelske oversettelsen er nok den mest diskuterte (den dårligste); der har man nå nylig laget en ny (og langt mer konservativ/ bokstavtro) oversettelse, som vi håper skal offentliggjøres om ikke mange måneder.
Den norske oversettelsen, i messeboka fra 1982, er langt bedre enn den engelske, men også hos oss er det i alle fall én alvorlig feil. Og det er en feil som (sannsynligvis) ikke tilfeldig berører selve offeraspektet av messen. Under offertoriet, før bønna over offergavene, sier presten: «La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.» Og menigheten svarer: «Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.»
Men her er teksten egentlig (og den er identisk med den tridentinske messen): Oráte, fratres: ut meum ac vestrum sacrifícium acceptábile fiat apud Deum Patrem omnipoténtem. (Be brødre, at mitt og deres offer må være akseptabelt for Gud Fader, den allmektige.) Og svaret er: Suscípiat Dóminus sacrifícium de mánibus tuis ad laudem et glóriam nóminis sui, ad utilitátem quoque nostram totiúsque Ecclésiæ suæ sanctæ. (Må Herren motta dette offeret fra dine hender til lov og ære for sitt navn, til nytte for oss og for hele hans hellige Kirke.)
Spesielt det norske svaret er her helt ugjenkjennelig, men i både oppfordring og svar blir det viktige offeraspektet – «ved prestens hender», «prestens og menighetens offer» – uklart og nesten helt skjult. Det syns jeg er svært uheldig.
Ikke overraskende, så er jeg helt enig.
Orate Fratres bør bli brukt i korrekt oversettelse. Den er jo, som du sier, meget viktig for å gjøre offeraspektet klart.
Helt ugjenkjennelig er det vel ikke. Men det ser minner meg om vitsen om «Det Beste-versjonen» av Bibelen. «Moses kom med fra Sinai med de ti bud. De fem viktigste er: … «.
Dette er en underlig sak, og jeg prøvde en gang å finne ut av om det var et bevisst valg (kanskje for å spare norske katolikker for utenatlæring? eller det satt en liten kjetterdjinn på skulderen til oversetteren?), oversettelse fra en feilaktig eller foreløpig tekst, eller bare en blemme. Uten hell.
På 1980-tallet skrev jeg inn for NRK tekstingen av julenattsmessen. Der ble det med tanke på de lyder og bilder som fjernsyne ville vise meget kinkig: Skal man sensurere paven og være tro mot norsk amputasjon av teksten, eller omvendt? Jeg valgte å oversette det hele, det vil si la den norske teksting følge de latinske talte ord på skjermen.