juli 2007

Søndagens tekster – Gud redder og utfordrer oss

Dagns første lesning, fra Jesaja 66, forteller om hvordan Herren redder sitt folk etter katastrofene og eksilet i Babylon: «Gled dere med Jerusalem, og fryd dere over henne, alle dere som har henne kjær! Ta del i hennes glede og fryd, alle dere som sørger over henne! … For så sier Herren: Se, til Sion leder jeg lykke og fred som en elv, og dit skal folkenes rikdom komme som en flommende bekk. Hennes barn skal bæres på armen og vugges på fanget. Som moren trøster sin sønn, slik vil jeg trøste dere, ja, i Jerusalem skal dere få trøst.»

I evangeliet, fra Lukas 10, hører vi om en utsendelse (som også gjelder for oss) for å forkynne om Herrens frelse til folk rundt oss – der mange gjerne er likegyldige eller fiendlige: «Siden utpekte Herren sytti andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke. Han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver. …»

Jeg vil i min preken i dag peke både på vår grunn til glede (pga. Guds hjelp) og vår utfordring (i et samfunn som ikke har særlig plass for Gud), og også nevne litt om den hellige Sunniva og Seljemennene, som minnes 8. juni (men ikke feires i år siden det er søndag).

St. Dominikus har fått flotte nye nettsider

Dominikanerne i Oslo har fått nye nettsider, som jeg syns er blitt svært så flotte. De bruker en blogg, faktisk, og kjører WordPress akkurat som jeg gjør – versjon 2.2, mens jeg kjører 2.1.3. Jeg syns også de har fått et flott og praktisk design på sidene; de bruker temaet barthelme, men har laget et eget bilde til toppen av sida.

En blog gjør at mange på en enkel måte kan legge ut sine egne ting på en enkel måte, og så langt ser jeg at fire av brødrene i St. Dominikus har benytta seg av mulighetene.

Sidene har vært i drift noen uker allerede, men for bare noen få dager siden offentliggjorde de at sidene nå er skikkelig klar, med prekener, informasjon om messer og ulike aktiviteter (bl.a. tur til Selja denne helga).

Tre tidligere lutherske prester er blitt katolske prester

Jeg leste i går om to tidligre lutherske prester i Tyskland og én i Østerrike som er blitt ordinert til katolske prester i løpet av de siste ukene.

«Father Hans-Tilmann Golde, a former Lutheran and the married father of 3 children, was ordained on June 30 for the Diocese of Eichstatt. In May another former Lutheran cleric, Gerhard Stille, was ordained in Paderborn.

Father Gerhard Hoberth, yet another ex-Lutheran, was recently ordained as a priest of the Vienna, Austria, archdiocese.»

Pavens motu proprio er nå offentliggjort – trer i kraft fra 14/9

«Dette dokumentet åpner for at prester/biskoper kan bruke de gamle liturgiske forskriftene for alle sakramenter.

Remember: the MP applies to all the sacraments as they were before the Council, not just Holy Mass. It concerns the liturgy, not just Holy Mass. Thus clerics (bishops, priests, deacons), who are obliged to recite the Liturgy of the Hours can use the older Breviarium Romanum as it was in 1962. Benedict is establishing the older form of liturgy, as in was in 1962, as an extraordinary form (forma extraordinaria). The Novus Ordo of the Roman Missal and all other liturgical books remain the ordinary way of celebrating the liturgy.

“Extraordinary”, here, does NOT mean “rare” or “unusual” or “special”. It simply means “out of the common order”. … It cannot be argued legitimately from the word “extraordinary” that use of the older forms must necessarily be “rare”. It can be quite regular, depending on the circumstances, while in the larger scheme of things the Novus Ordo remains now the usual way things are done.

LES MER om dette dokumentet her – F. Z skriver svært grundig om dokumentet, og har oversatt det meste til engelsk.

Flere eksempler på unødvendig forenklede oversettelser

Den latinske messeteksten (i den nye messen) har beholdt det bevisst gjentakende språket, som går sammen med handlingene som følger messen. (Flere av disse rekkene av adjektiver eller substantiver hørte sammen med de mange korstegnene, som jeg skrev om tidligere.)

En del av disse tingene har derimot blitt forenklet i den norske oversettelsen (og enda mye mer i den engelske), og den mest kjente forenklingen er i selve syndsbekjennelsen. Mange tror at katolikker bare skal slå seg på brystet én gang i den nye messen, men slik er det bare i noen av oversettelsene. På latin står det fortsatt: mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa.

Også i den første eukaristiske bønn er det gjort enkelte forenklinger på norsk, og mange flere på engelsk. (Det som kalles LAT her er en bokstavlig oversettelse av den latinske teksten.):

Innledningsvis – er den norske teksten blitt noe redusert:

LAT: Vi ber deg, mildeste Fader, ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, og bønnfaller deg i dypeste ydmykhet at du nådigst må ta imot og velsigne disse gaver, disse frembærelser, disse hellige og rene offer som vi bærer fram for deg

NO: Mildeste Fader, i ydmykhet bønnfaller vi deg ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, at du nådig vil motta og velsigne disse gaver, dette hellige og rene offer, som vi her bringer deg

ENG: We come to you Father, with praise and thanksgiving, trough Jesus Christ your Son. Through him we ask you to accept and bless these gifts we offer you in sacrifice. …

Lørdag kl 12 er pavens motu proprio om frigjøringen av den tradisjonelle latinske messen offentlig

Dette melder det tyske kath.net, og også andre nyhetstjenester. Faktisk har noen (få) nettsteder/blogger allerede offentliggjort store deler av innholdet i pavens brev, og bl.a. avkreftet at det skal være en prøveordning for bare tre år, som noen hadde hørt. Riktignok står det at man vil ta imot biskopenes synspunkter etter tre år, og om nødvendig gjøre noen justeringer. Slik åpner vissnok pavens motu prorio, men vi må vente til i morgen med å lese innholdet:

LITTERAE APOSTOLICAE
MOTU PROPRIO DATAE

BENEDICTUS XVI

SUMMORUM PONTIFICUM cura ad hoc tempus usque semper fuit … …

Fra 25 korstegn til ett – var det nødvendig å redusere det så mye?

Den første eukaristiske bønn er nesten uforandret (på latin) i dag i forhold til i den tradisjonelle messen, men ved at man bl.a. skar ned de 25 korstegn presten gjorde over hostien og kalken til ett (!), forandret man den likevel, vil mange si. Her tar jeg med hele canonbønna fra den norst/latinske messeboka fra 1961 – med kommentarene og noen forklarende overskrifter, og med alle korstegn markert.

MESSENS CANON

”Canon” betyr rettesnor, norm, en uforanderlig ordning; det er den eldste og mest sakrale del av messen, en krans av de herligste og dypeste bønner om nattverdofferet, den hellige forvandling, som midtpunkt. Presten løfter øyne og hender mot himmelen og bøyer seg så dypt ned over alteret.

Bønn for verdenskirken.
Vi ber deg, mildeste Fader, ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, og bønnfaller deg i dypeste ydmykhet (Presten kysser alteret) at du nådigst må ta imot og velsigne disse + gaver, disse + frembærelser, disse + hellige og rene offer som vi bærer fram for deg, fremst av alt for din hellige katolske Kirke, at du nådig vil bevare den i fred, verne, samle og styre den over hele jorden sammen med din tjener, vår pave N., og vår biskop N. og alle rettroende tjenere og bekjennere av den katolske og apostoliske tro. …

Slik er offertoriet i den tridentinske messen

For å illustrere forskjellen i høytidelighet og grundighet i den tradisjonelle og den nye messen, tar jeg her med offertoriet (forberedelsen til nattverden) slik det er i den tradisjonelle messen. Denne uoffisielle norske oversettelsen er tatt fra det norsk/ latinske missalet fra 1961. (Lekfolket kunne følge med alt som skjedde i messen i en slik bok.)

Nesten alt det følgende sier presten stille – men også i den nye messen er offertoriet ofte for det meste stille, men mye kortere:

Offertorium.

Presten leser nå Offertorium, som skifter i de forskjelligse messer. – I det kalken avdekkes for velum, ringes med klokken til tegn på at denne del av messen begynner. – Under stille bønn bærer presten fram brødet.

Ta imot, hellige Fader, allmektige evige Gud, dette uplettede offer, som jeg, din uverdige tjener, bærer fram til deg, min levende og sanne Gud, formine utallige synder, feil, forsømmelser, og også for alle som er til stede her, men også for alle troende kristne, levende og døde, så dette offer for meg og for dem må bli til frelse og evig liv. Amen.

Presten heller vin og noen dråper vann i kalken:

Gud, du som på underfull måte har skapt menneskenaturens verdighet, og enda vidunderligere har gjenreist den: la oss ved dette vanns og denne vins mysterium få del i hans guddom som har verdiget seg til å bli delaktig i vår menneskenatur, Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, som lever og styrer med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen. …

Mer kritikk mot Amnestys nye abortstandpunkt

USA’s katolske biskoper har nylig offentliggjort et brev der de kristiserer Amnestys nye støtte for abort – og håper at Amnesty International (AI) vil ombestemme seg på sitt neste rådsmøte i august. Det mest interessante i brevet syns jeg er at: AI’s argumentasjon om at deres hoved/ eneste poeng har vært at fattige/ svake kvinner ikke skal rettsforfølges om de tar abort, rives i stykker. Det er nemlig lang tid siden Den katolske kirke og de fleste land i verden har ønsket å straffe slike kvinner. Og i praksis har AI i noen land allerede gått ut og aktivt støttet fri abort. Slik skriver biskopene bl.a.:

“While the proposed action by Amnesty International may appear to some to support women’s freedom or provide a compassionate response to women in difficult situations of pregnancy, abortion injures the health and dignity of women at the same time that it ends the life of the unborn child,” Bishop Skylstad added. “A far more compassionate response is to provide support and services for pregnant women, advance their educational and economic standing in society, and resist all forms of violence and stigmatization against them. The Catholic Church provides these services to many women around the world and commits itself to continuing to do so.

“Based on this commitment to women, the Church does not object to AI’s stand against criminal penalties for women who have undergone abortion. In fact, the Catholic Church has long held that these women need compassion and healing, not punishment. However, AI’s policy also exempts abortion practitioners from meaningful penalties and thereby trivializes the harm done by abortion. AI’s new policy appears to apply to every stage of pregnancy and has already led AI-USA to oppose laws against the killing of partially-delivered children. Similarly, the policy of advancing access to abortion to preserve women’s ‘health,’ a word left undefined by AI, has not confined the practice to narrow circumstances, but in American law has led to abortion on demand.”

LES MER OM DETTE
.

Oversettelse av messen – noen ganger blir det feil

Når vi diskuterer hvordan den katolske messen skal feires, kommer vi ikke utenom spørsmålet om hvordan messen er oversatt til ulike språk. Den engelske oversettelsen er nok den mest diskuterte (den dårligste); der har man nå nylig laget en ny (og langt mer konservativ/ bokstavtro) oversettelse, som vi håper skal offentliggjøres om ikke mange måneder.

Den norske oversettelsen, i messeboka fra 1982, er langt bedre enn den engelske, men også hos oss er det i alle fall én alvorlig feil. Og det er en feil som (sannsynligvis) ikke tilfeldig berører selve offeraspektet av messen. Under offertoriet, før bønna over offergavene, sier presten: «La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.» Og menigheten svarer: «Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.»

Men her er teksten egentlig (og den er identisk med den tridentinske messen): Oráte, fratres: ut meum ac vestrum sacrifícium acceptábile fiat apud Deum Patrem omnipoténtem. (Be brødre, at mitt og deres offer må være akseptabelt for Gud Fader, den allmektige.) Og svaret er: Suscípiat Dóminus sacrifícium de mánibus tuis ad laudem et glóriam nóminis sui, ad utilitátem quoque nostram totiúsque Ecclésiæ suæ sanctæ. (Må Herren motta dette offeret fra dine hender til lov og ære for sitt navn, til nytte for oss og for hele hans hellige Kirke.)

Spesielt det norske svaret er her helt ugjenkjennelig, men i både oppfordring og svar blir det viktige offeraspektet – «ved prestens hender», «prestens og menighetens offer» – uklart og nesten helt skjult. Det syns jeg er svært uheldig.

Dronning Sonjas 70-årsdag

Jeg har nettopp vært med på en takkegudstjeneste i Stavanger domkirke i forbindelse med dronning Sonjas 70-årsdag. Det var en gudstjeneste med flott musikk og sang, bønner (der jeg deltok med forbønn) og en tale ved biskop Baasland.

Avslutningsvis sang et jentekor en flott, nykomponert sang for dronninga, ved Eyvind Skeie. Refrenget og et par av versa går slik:

1. Livet er en fødselsgave som du får av far og mor.
Livet er en guddomsgave, den gir himmel til vår jord.

R: Gratulerer, kjære dronning. Livets gave har vi fått
for å gi hverandre glede så vårt liv blir rikt og godt.

2. Da du stod ved prinsens side, visste du det, uten ord:
Størst av alt er kjærligheten, den som håper og som tror.

5. I den norske bildeboken og i alle våre sinn
er vår kjære dronning Sonja for bestandig tegnet inn.

Pave Benedikt ønsker først og fremst å lege Kirkens sår

Bostons kardinal Sean O’Malley skriver i sin egen blog at han deltok på møtet i Roma sist uke om frigjøringen av den tradisjonelle latinske messen, og at pavens hovedmål med dokumentet var å få til en forsoning med grupper som står i spenning/opposisjon til (eller utenfor) Kirken, spesielt Pius X’s brorskap. Det er ikke tvil om at dette er viktig for pave Benedikt, men det vil overraske meg om dette er det eneste han ønsker å gjøre. Slik skriver kardinalen:

I flew to Rome at the request of Cardinal Tarcisio Bertone to participate in a meeting discussing the Holy Father’s Motu Proprio about the use of the older form of the Latin Mass. There were about 25 bishops there, including the president of Ecclesia Dei Cardinal Darío Castrillón Hoyos, the prefect of Divine Worship and the Discipline of the Sacraments Cardinal Francis Arinze, several heads of bishops’ conferences as well as some cardinals and other residential bishops.

They shared with us the Motu Proprio and the Holy Father’s letter explaining it. We also had an opportunity to read the Latin document. We each commented on that, and then the Holy Father came in and shared some of his thoughts with us. The Holy Father is obviously most concerned about trying to bring about reconciliation in the Church. There are about 600,000 Catholics who are participating in the liturgies of the Society of St. Pius X, along with about 400 priest.

The Holy Father was very clear that the ordinary form of celebrating the Mass will be the new rite, the Norvus Ordo. But by making the Latin Mass more available, the Holy Father is hoping to convince those disaffected Catholics that it is time for them to return to full union with the Catholic Church.

So the Holy Father’s motivation for this decision is pastoral. He does not want this to be seen as establishing two different Roman Rites, but rather one Roman Rite celebrated with different forms. The Motu Propio is his latest attempt at reconciliation.

St. Olav tidsskrift skriver om den “tridentinske” messen

«En stille revolusjon» er overskrifta redaktør Henrik Holm gir en liten artikkel om frigjøringa av den tridentinske messen i siste nummer av St. Olav tidsskrift. Her skriver han bl.a.:

Det latinske synes på nytt å vinne fotfeste i Den katolske kirke, og spekulasjonene rundt et pavelig skriv om gjeninnføringen av den gamle ritus er mange … Paven håper seg at skrivet blir mottatt med avslappet holdning.

Men det er ikke bare i kretser innenfor Kirken at ropet om hvor det har blitt av den gamle ritus toner ut: Mange intellektuelle, skuespillerer og kunstnere i hele Europa krever at den gamle ritus må bli mer integrert i Den katolske kirke. Et hav av opprop og skriv sirkulerer. Den tyske komponisten Hans Zender kritiserer Kirken for å ha gått inn i en suicidal prosess etter Det andre Vatikankonsil, når det gjelder liturgien.

Hvis en prest i dag ønsker å celebrere messe etter gammel ritus, må han ha biskoppelig tillatelse. Mange biskoper vegrer seg mot dette, mens andre er mer åpne for det. I 1993 var det f. eks. i Tyskland seks steder man fikk lov til å feire den gamle ritus. 12006 er tallet øket til 36. I den tyske dagsavisen Frankfurter Allgemeine Zeitung spør man om det har begynt en stille revolusjon i Den katolske kirke på dette området.

Et sted hvor hjertet slår for den gamle messe, er Wigratzbad, et lite område ved Bodensee mellom de tre landene Sveits, Østerrike og Tyskland. Her holder nemlig «St. Petrus Bruderschaft» (Fraternitas Sacerdotalis Sancti Petri – FSSP) til.

Mine egne synspunkter på hvordan messen bør feires

Her er mine egne kommentarer til F. Alvin Kimels forslag om messen som jeg presenterte i går:

1) Slutt med messer feiret ”versus populum” – det skaper en menneskesentrert messe

Dette er jeg i hovedtrekk evig i, selv om jeg ikke syns vi trenger å tilbakeføre dette øyeblikkelig. I veldig mange hundre år feiret presten messen vendt mot Gud (også i Den norske kirke, der jeg vokste opp), helt naturlig siden han jo vendte seg til Gud. Jeg kan egentlig ikke se noen argumenter som taler mot den praksisen – Vatikankonsilet tok heller aldri opp dette spørsmålet.

Jeg syns det er mest naturlig at presten leder messen fra sin stol (som tradisjonelt er plassert på den ene sida av koret), og ikke fra alteret som i den tridentinske messen. Under ordets del er han jo vendt direkte mot folket, så alt i alt blir ikke presten på noen måte for fjern. Under eukaristien vender presten seg mot Gud, og messens hellige offer bærer han jo fram for Gud, på egne vegne og menigheten sammen med ham. Nattverdens måltidsoffer (som selvsagt også må være med) blir jo tydeliggjort ved kommunionen.

2) Messen må synges mer, 3) Bort med dårlig musikk, 4) Bruk mer røkelse og 5) Ta bort de uformelle og upassende kommentarene i messen

Disse tingene er jeg enig i, og her bør vi gjerne bevisstgjøres, samtidig som jeg ikke syns dette er noe særlig problem i Norge – i utlandet blir messen mange steder feiret veldig mye mindre verdig enn i Norge.

6) Reduser bruk av mikrofoner
I den grad man har for mange mikrofoner (for eksempel til koret), bør dette reduseres. Men det vil ikke bety at man tar bort nødvendige mikrofoner på lesepultene og (og en diskret mikrofon på) alteret.

7) Mer eukaristisk tilbedelse
Eukaristisk tilbedelse er viktig, men jeg kan ikke riktig se at det passer så godt inn i denne diskusjonen. De østlige kirkene har jo ikke vår tradisjon med eukaristisk tilbedelse, men det mangler på ingen måte på verdighet når de feirer den hellige liturgi/messe.

Mer bruk av den tradisjonelle latinske messen (TLM).

Jeg syns det er fint at den ”tridentinske” messen blir frigjort, men ser først og fremst på dette som noen få gjør – for sin egen del, men også for å påvirke den vanlige messefeiringa på en fruktbar måte.

Den gamle messen kan føre til at den nye messen blir feiret bedre

Overskrifta på dette innlegget uttrykker vel i hovedtrekk mitt eget syn på diskusjonen om den «tridentinske» messen. Jeg har ikke planer om å begynne å feire den tradisjonelle latinske messen (TLM), men vil gjerne lære en del fra den for å kunne feire messene bedre.

På denne bloggen fortelles det om en ung prest som tok en ukes kurs i hvordan den gamle messen skal feires, og han bruker store ord for å forklare hva uka betydde for ham: I would characterize my experience as frankly stunning, and even life changing. I must admit that the experience has recast my understanding of the priesthood to some degree.

Also, by this intensive introduction to the ancient Roman liturgical tradition, I now more fully understand the paradigm shift and rupture that Ratzinger/Benedict XVI has spoken of. I can’t help but feel that once the adolescent rebellion of liturgical abuse and rejection of our living heritage subsides, they will be there to help all of us reclaim and reinvigorate the Latin Rite in a way that is truly organic and faithful to our roots, strengthening and in some areas reestablishing a vibrant Catholic identity.

Forfatteren av denne bloggen, father Z., skriver også at et av de store poengene med å frigjøre den gamle messen (slik paven tenker), er å knytte de to messene sammen igjen, og å forbedre feiringen av den nye messen. …

Hvordan kan messen bli bedre?

Fr. Alvin Kimel, en tidligere anglikansk nå katolsk prest, skriver et innlegg på sin blog (som er i ferd med å legges ned) om hvordan han mener messen må forandres for at den skal bli bedre. I Norge plages vi heldigvis lite med pkt. 3 og 5. Kanskje pkt. 1 er det som er mest konkret og aktuelt for oss – og hans avsluttende setninger (om TLM) er det mange har diskutert her på bloggen de siste dagene. Her er hans konkrete forslag om å forbedre dagens messe:

(1) Abandon the versus populum, immediately! Let priest and people face God together. The single most destructive feature of the “renewed liturgy” is its anthropocentric orientation. The people of God are sanctified by worshipping God, not by celebrating each other.

(2) Restore the chanted liturgy. Prayers are to be sung according to the ancient forms.

(3) Ban the musical compositions of Marty Haugen and David Haas and anything similar. Gregorian chant must be restored as the primary music of the Latin rite. …

(4) Restore the use of incense.

(5) Eradicate ritual informality.

(6) Drastically reduce electronic amplification.

(7) Encourage eucharistic adoration both within and outside the Mass. …

After much thought, I have finally become persuaded that all Catholic priests should be authorized to celebrate the Tridentine Mass, despite the inevitable confusion this will create. While I personally believe that liturgy should be normatively celebrated in the language of the people, I also believe that the practical abolition of the Tridentine Mass was wrong and destructive. We must retrace our steps and attempt to undo the blunders of the post-Vatican II Church. In one way or another, we must forge new connections to the liturgical tradition and the Mass of St Pius V.

Hvordan Kirken mistet det hellige

En biskop i New jersey i USA, Arthur Serratelli, har begynt å skrive en serie artikler om hvordan Den katolske kirke i stor grad har mistet opplevelsen av det hellige. Han beklager at kirkerommet ikke lenger oppleves forskjellig fra andre rom; stillheten er blitt borte, man klapper for de som deltar, og oppfører seg ofte ikke som man bør i møte med det hellige. (En slik negativ utvikling er nok kommet en del lenger i den engelskspråklige verden enn i Norge.) I den første av en serie artikler (Velg artikkel nederst på sida.) skriver han:

Living in our world, we breathe the toxic air that surrounds us. Even within the most sacred precincts of the Church, we witness a loss of the sense of the sacred. With the enthusiasm that followed the Second Vatican Council, there was a well-intentioned effort to make the liturgy modern. It became commonplace to say that the liturgy had to be relevant to the worshipper. Old songs were jettisoned. The guitar replaced the organ. Some priests even began to walk down the road of liturgical innovation, only to discover it was a dead end. And all the while, the awareness of entering into something sacred that has been given to us from above and draws us out of ourselves and into the mystery of God was gone.

Teaching about the Mass began to emphasize the community. The Mass was seen as a community meal. It was something everyone did together. Lost was the notion of sacrifice. Lost the awesome mystery of the Eucharist as Christ’s sacrifice on the cross.

Søndagens tekster handler om å følge kallet

Sentralt i dagens lesninger er flere kallsfortellinger. Først hører vi fra 1. Kongebok 19 om hvordan profeten Elisja blir kalt til å følge og profeten Elias tjeneste: Tolv par okser gikk foran ham, og selv fulgte Elisja det siste paret. Med det samme Elia gikk forbi, kastet han kappen sin over ham. Da lot Elisja oksene gå, sprang etter Elia og sa: «La meg først få kysse far og mor til avskjed, så skal jeg følge deg.» Elia svarte: «Snu og gå hjem du! For du vet hva jeg har gjort med deg.» Da vendte Elisja seg fra ham. Han tok de to oksene og slaktet dem, og med åket som brensel kokte han kjøttet. Det gav han til folket, og de holdt måltid. Så reiste han seg og fulgte Elia som hans tjener.

Deretter hører vi i evangeliet, fra Lukas 9, at Jesus er enda mer radikal når det gjelder å utfordre folk til å følge ham: Mens de var underveis, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du så går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.» Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «La meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.» Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Les alle søndagens tekster her.

Skroll til toppen