aug 072007
 

Jeg leser nå ei bok som presenterer tradisjonalistiske katolikkers argumenter imot det de kaller ny-katolikkene (=alle som bruker den nye liturgien). Boka heter “The Great Facade. Vatican II and the Regime of Novelty in the Roman Catholic Church”, og jeg syns bare den delvis har ovebevisende argumenter. Den siterer bl.a. en del ting kardinal Ratzinger sa fra 70-tallet og utover (om hvordan enkelte ting fra Vatikankonsilet har blir videreført på en dårlig måte eller blitt misforstått), men jeg syns ikke forfatterne klarer å være så overbevisende når de går langt forbi Ratzinger i sin kritikk.

Men boka har vist til Pave Paul VI’s onsdagsaudiens rett før innføringa av den nye liturgien – der paven tydelig sier at dette er noe helt nytt (altså ikke en naturlig revisjon/ videreføring), og noe som nok kommer til å opprøre mange, både lekfolk og prester. Hvorfor gjør man så dette? For å oppfylle bestemmelsene fra Vatikankonsilet (men de ba vel ikke om en så dramatisk forandring?), og for å hjelpe lekfolket til å delta mye mer aktivt i messefeiringa. (Men han sier lite om hvorfor det var nødvendig eller klokt å ta ta borte så mye av høytideligheten og helligheten i messefeiringa – syns jeg.)

Her er en hel del av pave Paul VI’s argumentasjon:

1. We ask you to turn your minds once more to the liturgical innovation of the new rite of the Mass. This new rite will be introduced into our celebration of the holy Sacrifice starting from Sunday next which is the first of Advent, November 30 [in Italy].

2. A new rite of the Mass: a change in a venerable tradition that has gone on for centuries. This is something that affects our hereditary religious patrimony, which seemed to enjoy the privilege of being untouchable and settled. It seemed to bring the prayer of our forefathers and our saints to our lips and to give us the comfort of feeling faithful to our spiritual past, which we kept alive to pass it on to the generations ahead.

3. It is at such a moment as this that we get a better understanding of the value of historical tradition and the communion of the saints. This change will affect the ceremonies of the Mass. We shall become aware, perhaps with some feeling of annoyance, that the ceremonies at the altar are no longer being carried out with the same words and gestures to which we were accustomed – perhaps so much accustomed that we no longer took any notice of them. This change also touches the faithful. It is intended to interest each one of those present, to draw them out of their customary personal devotions or their usual torpor.

4. We must prepare for this many-sided inconvenience. It is the kind of upset caused by every novelty that breaks in on our habits. We shall notice that pious persons are disturbed most, because they have their own respectable way of hearing Mass, and they will feel shaken out of their usual thoughts and obliged to follow those of others. Even priests may feel some annoyance in this respect.

5. So what is to be done on this special and historical occasion? First of all, we must prepare ourselves. This novelty is no small thing. We should not let ourselves be surprised by the nature, or even the nuisance, of its exterior forms. As intelligent persons and conscientious faithful we should find out as much as we can about this innovation. It will not be hard to do so, because of the many fine efforts being made by the Church and by publishers. As We said on another occasion, we shall do well to take into account the motives for this grave change. The first is obedience to the Council. That obedience now implies obedience to the Bishops, who interpret the Council’s prescription and put them into practice.

6. This first reason is not simply canonical – relating to an external precept. It is connected with the charism of the liturgical act. In other words, it is linked with the power and efficacy of the Church’s prayer, the most authoritative utterance of which comes from the Bishop. This is also true of priests, who help the Bishop in his ministry, and like him act in persona Christi (cf. St. Ign., ad Eph. I, V). It is Christ’s will, it is the breath of the Holy Spirit which calls the Church to make this change. A prophetic moment is occurring in the mystical body of Christ, which is the Church. This moment is shaking the Church, arousing it, obliging it to renew the mysterious art of its prayer.

7. The other reason for the reform is this renewal of prayer. It is aimed at associating the assembly of the faithful more closely and more effectively with the official rite, that of the Word and that of the Eucharistic Sacrifice, that constitutes the Mass. For the faithful are also invested with the “royal priesthood”; that is, they are qualified to have supernatural conversation with God. … …

15. … the fundamental outline of the Mass is still the traditional one, not only theologically but also spiritually. Indeed, if the rite is carried out as it ought to be, the spiritual aspect will be found to have greater richness. The greater simplicity of the ceremonies, the variety and abundance of scriptural texts, the joint acts of the ministers, the silences which will mark various deeper moments in the rite, will all help to bring this out.

16. But two indispensable requirements above all will make that richness clear: a profound participation by every single one present, and an outpouring of spirit in community charity. These requirements will help to make the Mass more than ever a school of spiritual depth and a peaceful but demanding school of Christian sociology. The soul’s relationship with Christ and with the brethren thus attains new and vital intensity. Christ, the victim and the priest, renews and offers up his redeeming sacrifice through the ministry of the Church in the symbolic rite of his last supper. He leaves us his body and blood under the appearances of bread and wine, for our personal and spiritual nourishment, for our fusion in the unity of his redeeming love and his immortal life.

  3 Responses to “Mer fra paveaudiensen 26. november 1969”

  1. Boka er temmelig polemisk og er for den som seriøst vil studere teamet kun en innføring i problemstillinger. Som sagt tidligere, Iota Unum er boka for deg, Fr. Moy!

  2. Nå er jeg nesten ferdig med boka, og jeg syns at det som står om grunnene til at liturgien er blitt forandra er ganske interessant, Men når boka avviser alle former for økumenikk og samtale/dialog, kan jeg ikke være med.

    Ellers er det godt å se at du Trond er tilbake. Jeg vet ikke hvor du har vært, men du kar ikke skrevet noe her på ganske lenge, og så kommer det åtte kommentarer fra deg i kveld!

    Men du må huske på at jeg heter MOI. (Det er bare på Fevik det er en plass som heter Moy.)

  3. Takker for varm velkomst.
    Jeg har vært ekstremt travel med både flytting og annet, samt at jeg har vært på ferie.
    Tenkte jeg måtte ta igjen til gagns og kommenterte derfor temmelig flittig den kvelden…. Er selv mest fornøyd med den kommentaren jeg skrev til Otrantomartyrene, som jeg med skam å melde faktisk har ledd godt av helt på egen hånd. Er det et godt eller dårlig tegn å le av egne morsomheter? *lol*

    Jeg forstår ikke boka som avvisende til alle former for samtale og økumenikk. (Unngår her ordet “dialog”, som i moderne språkbruk er noe jeg avskyr som pesten, siden det i vår tid har fått en semantisk betydning som går langt utover den klassiske. I praksis betyr det tese-antitese-syntese, akkurat som om dogmatisk erklærte sannheter kan “endres” og bli noe annet.) Sann økumenikk, hvis mål ble forklart av pave Pius XII som “the ecumenism of return”, er som fenomen egentlig ikke annet enn klassisk kristen evangelisering.

    Sivil samtale og samarbeid med andre om praktiske affærer, f.eks i det politiske liv (Den eminente herr Benestad, er et godt eksempel) er jo en helt naturlig ting for alle mennesker i de fleste samfunn. Synes det minner om keiserens nye klær å kalle det økumenikk. Det er jo helt alminnelig og fredelig interaksjon. Man er da ikke Menonitt, Jehovas Vitne eller Amish i vår kirke.

    Når det gjelder navnet, så…., hehe, kanskje jeg gikk med Daniel Arap Moy i tankene….;) Jeg vet jo egentlig det med -i og skal ikke gjenta slike skrivefeil! Forøvrig må det være en utfordring å reise i den franskspråklige del av verden og det aner meg at det også kan være en kilde til morsomheter nå og da..;)

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)