aug 202007
 

Tromsø stift av Den katolske kirke “mener departementets utredning om selve ekteskapet er tendensiøs og ikke holder faglig mål. Å operere med en ekteskapsforståelse der kjønnspolaritet, reproduksjon og seksualitet ikke inngår som hovedkomponenter, bryter med en lang vesterlandsk ekteskapsforståelse. Stiftet hevder at ekteskapet må forstås som et resultat av barns grunnleggende rett til å vokse opp hos begge sine foreldre, individets frihet til ikke å komme i ekteskap med noen uten ved egen frivillig beslutning og et visst behov for å ha noen objektive normer for samlivet. Ut fra dette er ekteskap mellom personer av samme kjønn umulig. Om Norge likevel innfører det, vil det være etablering av en ren fiksjon. Staten vil langt på vei sette seg selv på sidelinjen i forhold til det naturrettslig gitte ekteskap.”

Denne svært så tydelige uttalelsen tar også opp enkelte andre spørsmål, og et grundigere referat av den kan leses her.

aug 192007
 

Profeten Jeremia levde et farlig liv, og sa ofte ting folk i Jerusalem ikke likte. Bl.a. slik vi hører i dagens første lesning fra kapittel 38: De tok Jeremia og kastet ham i kongesønnen Malkias brønn i vaktgården. De firte ham ned med rep. Det var ikke vann i brønnen, men gjørme, som han sank ned i. Ebed-Melek gikk ut av slottet og sa til kongen: “Herre konge, det er ondt, alt det som disse mennene har gjort mot profeten Jeremia. Nå har de kastet ham ned i brønnen, og der kommer han til å dø av sult; for det er ikke mer brød i byen.” Da gav kongen nubieren Ebed-Melek denne befaling: “Ta med deg tretti mann herfra og dra profeten Jeremia opp av brønnen før han dør.””

Også dagens evangelium fra Lukas 12 viser at det kan være vanskelig å følge Guds veier: “Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; hvor jeg ønsker at den alt var tent! En dåp må jeg døpes med; hvor tynget jeg er til den er fullført! Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: Tre mot to og to mot tre; far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.”

Jeg tar opp et konkret eksempel i talen i dag; Øyvind Benestad, som i flere år har jobba for at kristne ungdommer og voksne skal kunne leve etter Guds bud, og ofte ikke blitt så populær på det. Dette siste året har han brukt den meste av sin energi på å kjempe FOR den tradisjonelle ektekspsloven (se: http://morfarbarn.no/ ) på en svært modig og dyktig måte – på tross av all den kristikken og ubehaget han får.

LES SØNDAGENS TEKSTER HER.

aug 162007
 

Biskop Tor B. Jørgensen skrev 13/8 et innlegg i Vårt Land, der han presenterte et enkelt og oversiktlig – men helt uholdbart – argument for at Den norske kirke må kunne godta det nye synet på homofilt samliv. Jeg har nettopp skrevet et leserinnlegg til Vårt Land, der jeg imøtegår Jørgensen med bla. disse punktene (jeg trykker hele mitt leserinnlegg her senere):

1. Kirken levde ikke videre med to ulike syn den gangen, for det ble slått fast at hedningekristne ikke trengte å omskjæres og følge de jødiske renhetsbudene.

3. Den viktigste grunnen til at jeg som katolikk reagerte på Jørgensens innlegg, er likevel at han sammenligner seg med apostlene på en noe sjokkerende måte. …

4. Hvis Bibelen hadde inneholdt tekster som åpner for at homofilt seksuelt samliv kan være moralsk tillatelig, hadde det jo vært mulig å diskutere en slik eksegese på en fornuftig måte. Men det er ikke tilfelle, for Bibelen fordømmer jo en slik praksis på det strengeste. …

Her er det meste av Jørgensens innlegg i Vårt Land:

… … I slike spenningstider er det viktig å huske at kirken har levd med store og tunge teologiske konflikter fra sin begynnelse. For egen del vender jeg stadig tilbake til rapporten fra det vi gjerne kaller apostelmøtet i Jerusalem (Apg. 15). Da var det ”konflikt og heftig ordskifte”, står det. Fellesskapet var truet. De Kristustroende med jødisk bakgrunn hadde vanskelig for å akseptere at ”hedningkristne” kunne tilhøre Guds folk uten å følge de pålagte renholdsforskriftene. Continue reading »

aug 162007
 

De siste to kveldene satt jeg og eksperiemnterte litt med denne bloggens utseende, men endte til slutt opp med å beholde det gamle designet – som jeg tror er 15-16 måneder gammelt. Jeg får heller skifte ut bildet på toppen – og gjøre det mer spennende – for å få litt variasjon. Slik ser altså bloggen ut i august 2007:

Jeg ville gjerne ha litt variasjon (og jeg er ikke helt fornøyd med teksten, og jeg vil gjerne ha svært bred og fleksibel tekstspalte), så jeg prøvde med dette temaet (Fluid Blue) – som jeg likte godt, spelsielt teksten og den gode bredden. Men bildene vistes ikke skikkelig; sentrerte bilder ble ikke sentrert bl.a. Da jeg sjekket med IE 7 (jeg bruker ellers Firefox), kom heller ikke venstre marg opp.

Neste forsøk (Rusty 07) var også ganske lovende, hovedproblemet var at temaet ikke skalerte godt; da jeg endret tekststørrelsen, ble det ganske uryddig.

Jeg bruker også helt andre temaer på et par andre blogger (jeg har faktisk glemt hva jeg tok utgangspunkt i for å lage dette temaet). Nyhetssider for St Svithun kirke i Stavanger – http://stavanger.katolsk.no/blogg/ – her vil jeg ta bort månedskalender, som jeg sjelden syns er nyttig.

Den siste WordPress-bloggen er ganske annerledes, siden den har smalere tekstspalte og to sidespalter og fast forside. Den er ikke en vanlig blog i det hele tatt, men en enkel webside for et tidsksift; http://stolav.katolsk.no/ – OPPDATERING: Domenet er borte.

aug 162007
 

Jeg leser stadig kommentarene/ retningslinjene til pavens dokument om den gamle liturgien, mest på bloggen WDTPRS. I dag sier Father Z. at han aldri lest et så negativt og restriktivt dokument som det erkebiskopen i Glasgow er i ferd med å sende ut. Det ser ut til at ingen prester ordinert etter 1970 vil få lov til å bruke den gamle messen, og bare troende som over lang tid har brukt den gamle liturgien, skal få lov til å fortsette med det! Var det dette pave Benedikt hadde i tankene? Her er noe av dokumentet med Father Z’s kritiske kommentarer:

“Notice that there is to be a “stable group”, a single request does not establish such a group. Moreover the group is to be identified as adhering to the earlier liturgical rite. A vague hankering for the old days is not an adherence to the earlier rite; this document has been issued to attempt to address serious divisions, not a generalised longing for days past. The word “adhere” is fundamental to the use of the extraordinary form. I find it difficult to envisage that there are any “stable groups” in our diocese who “adhere” to the 1962 Missal. [How many mistakes can we find in this? 1) “stable group” is not in the document, 2) “attached” not “adhere”, 3) the M.P. says “attached to the previous liturgical tradition” not “1962 Missal”] There are clearly individuals who do so, but when offered a weekly celebration of Mass in the 1962 Missal less than 30 people regularly attend. Furthermore it is difficult to say that people who do not regularly attend the 1962 Missal when it is actually available “adhere” to this Rite.”

“Priests ordained after 1970 are unlikely to be qualified to celebrate the Mass according to the 1962 ritual. It is certainly clear that a one week course would be insufficient to so qualify a priest. The discernment is mine … [Nope, again. The discernment is the Church’s law and practice. Idoneus means a minimum qualification. A priest ought to be able to pronounce the words and know the rubrics. That is it.] As the chief liturgist of our diocesan community I expect to be consulted so that I may confirm that any particular priest, before he begins to do so, is “qualified” to celebrate the extraordinary form in parishes.” [My heavens. I am left amazed.]

Continue reading »

aug 162007
 

På bloggen Closed Cafeteria leser jeg i dag en ganske enkel analyse av hvilke (kvinnelige) ordenssamfunn som vokser, og hvilke som holder på å dø ut. Det er selvsagt også andre faktorer som spiller inn, men en tradisjonell katolsk tro og tradisjonelle klær er en styrke for en religiøs kommunitet. Les selv:

If you’re looking for religious orders/communities to support, take a look at Council of Major Superiors of Women Religious. They’re in the habit of doing great things. Here just a few photos. Who said religious life was dead ? Their novitiate percentage is about 10%. They all wear habits. Their names are centered on Christ, Mary etc., their mission is to teach, to help the elderly, to promote life, to lead contemplative lives, in short the young nuns are more like nuns of old, St. Theresa of Avila rather than Sr. Chittister. The photos, their contrast, speaks a clear language. The older sisters who kept the faith through all the stupidity after Vatican II are now being rewarded with a flood of young sisters. As Pope Benedict said, “L’Ecclesia e’ giovane!” – The Church is young ! There is no merit in being young, there is no shame in being old – but the fact that these groups HAVE young sisters at all – and so many at that – puts them at stark contrast to the group below. These are healthy communities, encompassing young, middle-aged and old. Faith has been rewarded.

LES SELV.

aug 152007
 

Etter at vi i dag hadde stor messe på høytiden for Marias opptagelsen i himmelen, traff jeg noen russisk-ortodokse kristne her i Stavanger. De feirer også Marias “innsovningsfest”, men ikke før om 13 dager, siden de ikke bruker vår moderne kalender – slik de også feirer jul 6. januar. Akkurat nå hadde de begynt de fjorten dager lange (!) forberedende fasten før den store festdagen.

“I den katolske Kirke er det en trossannhet at da Marias liv her på jorden var slutt, tok Gud henne opp i himmelen med både sjel og legeme, hennes opptagelse. Denne trossannhet hevdes også alminnelig av kristne i de gamle østlige kirker. …

Historien om Marias opptakelse går tilbake til Kirkens første århundrer. Den tidligste beretningen er den såkalte Liber Requiei Mariae («Boken om Marias Hvile»), som bare er bevart i en etiopisk oversettelse. Denne tidlige kristne apokryfe beretningen er trolig skrevet på 300-tallet, men muligens så tidlig som på 200-tallet. Ganske tidlig er også de svært ulike tradisjonene i «De seks bøker» med beretninger om Marias innsovning. Den tidligste versjonen av disse apokryfe bøkene er bevart i flere syriske manuskripter fra 400- og 500-tallet, selv om selve teksten trolig stammer fra 300-tallet. Dette mysteriet feires den 15. august.”

LES MER OM DETTE PÅ KATOLSK.NO.

aug 152007
 

Da min kone og jeg i februar 2006 var i Lecce i Puglia (Italias hæl), tok vi en dagstur til Otranto (på østkysten av hælen). Otranto er berømt for det vakre mosaikkgulvet i domkirken og for det som hendte i august 1480: Tyrkerne kom og angrep byen, og innbyggerne fikk valget mellom å bli muslimer eller blir drept. Alle (800) valgte martyrdøden, og i et kapell i kirken er deres levninger oppbevart. I kapellet var den en innsamling til arbeidet med å få disse helgenene offisielt helligkåret, og det skjedde faktisk i juli i år, og 14. august i år var derfor en stor dag for Otranto. (Bildet over viser den gamle kirken i Otranto, bildet under er fra kapellet med alle hodeskallene.)

That day the Church remembers and venerates the approximately eight hundred martyrs of Otranto, in Puglia, pressured to renounce the faith after the crushing assault of the Ottoman soldiers. They were exhorted by blessed Antonio Primaldo, an elderly tailor, to persevere in Christ, and thus through decapitation they obtained the crown of martyrdom.

The martyrdom of these eight hundred men took place in 1480, on August 14, the day of their liturgical commemoration. It was because of them that five centuries later, in 1980, John Paul II visited Otranto, the Italian city in which they were martyred.

And this year, on July 6, Benedict XVI definitively authenticated their martyrdom, with a decree promulgated by the congregation for the causes of the saints.

But who were the eight hundred men of Otranto? And why were they killed? Their story is of extraordinary relevance – just like the conflict between Islam and Christianity, in the midst of which they sacrificed their lives. … …

Ahmed condemned all the eight hundred prisoners to death. The following morning, they were led with ropes tied around their necks and their hands bound behind their backs to the Hill of Minerva, a few hundred meters outside of the city. De Marco writes:

“All of them repeated their profession of the faith and the generous response they had given at first, so the tyrant commanded that the decapitation should proceed, and, before the others, the head of the elderly Primaldo should be cut off. Primaldo was hateful to him, because he never stopped acting as an apostle toward his fellows. And before placing his head upon the stone, he told his companions that he saw heaven opened and the comforting angels; that they should be strong in the faith and look to heaven, already open to receive them. He bowed his head and it was cut off, but his corpse stood back up on its feet, and despite the efforts of the butchers, it remained erect and unmoving, until all were decapitated.”

LES MER HER.

aug 142007
 

I 1969 ba dominikanerne om å få slutte å bruke sin egen liturgi (!), og heller bruke den nye messeordningen som akkurat da var ferdig. Det fikk de lov til, og nå er det bare noe ytterst små forskjeller i en dominikansk og en “vanlig” prests måte å feire messen på. På bloggen The New Liturgical Movement leste jeg i dag at det er skrevet en liten studie om utviklinga av den dominikanske liturgien fra 1950-1969

Studien examines the development and transition that took place in the context of the Dominican rite between the period of 1950 up until 1969 when the Dominican Order determined to adopt the post-conciliar Roman Missal of Pope Paul VI. …

While Father Thompson allows his audience draw their own conclusions from his research, there is a growing sense today that the general trend away from such legitimate liturgical diversity (a trend which found expression even around the time of Trent in the principle of Romanitas, repeated further in our own time in relation to the abandonment of so many particular rites in favour of the adoption of the post-concilar Roman Missal of Paul VI) was a lamentable impoverishment of the Latin rite.

There is visible, however, the prospect of a growing revival, manifested both in interest and in practice, as regards these other ancient and venerable Western rites. ..

LES MER HER
.

aug 142007
 

Min “gamle” lærer fra slutten av 70tallet (han var svært ung den gangen), Arild Romarheim, uttalte seg i dag til Vårt Land, på en måte som fikk Dagbladet til å sette oppslaget øverst på sin nettside – se her.

Der sier han bl.a.: “Sekularismens forkjempere – først og fremst Dagbladet og Human-Etisk Forbund – har gitt nyreligiøsiteten vind i seilene – paradoksalt nok.

De har kjempet for et religionløst samfunn, men har egentlig ryddet plass for okkultisme og New Age. De har levd på ideen at et religionløst samfunn er en valgmulighet, men det er det ikke. For når man fjerner kristendommen som kulturgrunnlag, er det bare å vente på neste religion. Denne sekularistiske naiviteten topper seg i kampen mot KRL-faget, sier Romarheim til Vårt Land.”

Jeg er enig med Romarheim i denne vurderinga, men hans tanker er egentlige ikke nye – selv om de er uvanlige i Norge i dag. Den engelske katolikken Chesterton sa for rundt 100 år siden, at “når mennesker slutter å tro på Gud, begynner de å tro på hva som helst.”

aug 122007
 

På bloggen “What Does the Prayer Really Say” er det ei svær samling av biskopelige kommentarer til pavens motu proprio om den tradisjonelle latinske messen – og jeg har lest nesten alle med stor interesse. Noen av disse er ikke særlig interessante, noen er åpne og positive til pavens initiativ, mens andre er noskå restriktive og negative. (Noen legger bl.a. restriksjoner på prestenes bruk av den tradisjonelle messen som de knapt har lov til – siden paven har sagt at prestene ikke trenger å spørre om tillatelse til å bruke den gamle messen.)

I dag trykker bloggen en kommentar til pavens motu proprio fra fra kardinal Egan i New York, som både kan sin kirkerett og sin latin meget godt. Det er interessant at han ikke krever at prestene som skal lese den gamle messen trenger å være eksperter i latin, som noen biskoper har påstått.

In briefest terms, here is what the document, which is entitled in Latin “Summorum Pontificum,” provides:

I. There is one Eucharistic liturgy for members of the Roman Catholic Church of the Latin Rite. It has two forms (“expressions”) – an “ordinary” one that is to be found in the Missal of Pope Paul VI published in 1970, and an “extraordinary” one that is to found in the Missal of Blessed John XXIII published in 1962.

II. The “ordinary” form (usually identified as the Missal of Pope Paul VI) is the one to be used regularly.

III. The “extraordinary” form (usually identified as the Missal of Blessed John XXIII) may, however, be used:

A. in Masses where the priest does not have a congregation, except on Holy Thursday, Good Friday and Holy Saturday, B. in Masses of religious communities in their chapels and oratories and C. in parishes where a group of the faithful requests it, but only once on a Sunday or feast day.

There are, though, three more provisions in the new norms which are of interest mostly to the clergy. All the same, it might be well to at least mention them here.

I. Pastors are to agree “willingly” to the “extraordinary” form in their parishes. If, however, there is a problem in this regard, the matter should be referred to the local bishop; and if there is a further problem, to the Holy See.

II. Pre-Vatican II rites may be used for Baptism, Confirmation, Penance, Matrimony and the Anointing of the Sick, “as the good of souls suggests.”

III. When Mass is celebrated in the “extraordinary” form, the Readings may be in the vernacular.

And to all of this our Holy Father, in a letter to the bishops of the world, added three further points.

I. The changes in the liturgy do not in any sense detract from the authority of the Second Vatican Council.

II. Priests who choose to celebrate Mass in the “extraordinary” form must have a sufficient knowledge of the Latin language to pronounce the words correctly.

III. The changes in the liturgy must not be the occasion of divisions in the Church. They are rather to strengthen the unity of that community of believers for whom the Lord prayed on the night before he died that “they may be one as You, Father, in Me and I in You” (John 17:21).

Les hele kommentaren her
.

aug 112007
 

Første lesning i denne søndagens messe er fra (den deuterokanoniske) Visdomsboka (18,6-9):
Denne natta (siste natt før utgangen fra Egypt) var blitt kunngjort for våre fedre på forhånd, så de skulle være ved godt mot når de så at dine løfter var til å stole på. Ditt folk ventet derfor frelse for de rettferdige og undergang for fienden. Og din straff over fienden brakte samtidig oss frelse og ære, da du kalte oss til deg. For dine hellige, barn av ditt folk, ofret i hemmelighet til deg, og forpliktet seg samtidig til å holde din lov, så de skulle dele med hverandre det som måtte komme både av godt og ondt. Og allerede dengang sang de fedrenes lovsanger.

Israels frelse gjennom blodet de hadde malt på dørstokkene står sentralt her; slik frelste Gud sitt folk, og slik oppfylte han sine løfter. I messen vi feirer i dag (og alle dager) er det også blodet, Jesu blod, som frelser oss, som renser oss fra synd og død, og slik gjør oss i stand til å tjene Herren. Jeg vil påstå at også vi katolikker trenger å bli minna om denne sannheten, bli minna om hva den hellige messe egentlig er (et offer båret fram for Gud for våre synder), og bli minna om at vi virkelig trenger å blir rensa fra vår synd.

Dagens evangelium fortsetter så der den første lesninga stoppa, med Guds oppfyllelse av løftene, og den oppfordrer oss kristne til også å holde våre løfter og forpliktelser, overfor Gud og overfor våre medmennesker.

Lukas 12,35-40 (kortversjonen)
Spenn beltet om livet og hold lampene tent, lik tjenere som venter sin herre hjem fra gjestebud og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal spenne beltet om livet, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. Ja, lykkelige er de som han finner beredt, selv om han først kommer i andre eller tredje nattevakt. Men det skal dere vite: Dersom husbonden visste når tyven kom, ville han ikke la ham bryte inn i huset sitt. Vær også dere beredt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.

aug 102007
 

Det danske katolske nett-tidsskriftet, Catholica, har skrevet flere ting om den gamle messen og pavens Motu proprio, og bl.a. tatt med en artikkel skrevet av en person som regelmessig har deltatt i feiringen av den tradisjonelle latinske messen. Her er en del av det han skriver:

1. Den ekstraordinære form af messen er en organisk helhed, hvis tekster og former er dannet af hele Den katolske Kirkes historie og bøn, og som desuden er uløseligt knyttet til Kirkens store kunstneriske frembringelser (kirkemusik, kirkebygninger, liturgiske dragter og andre liturgiske remedier). … Liturgiske og kunstneriske former forener sig kort sagt med en særlig dybde i den ekstraordinære messe, og den glæde, dette giver, er ikke blot noget rent æstetisk – den former vor bøn og styrker vor tro.

2. Den ekstraordinære form af messen har stort set ingen valgmuligheder for præsten – vi ved nøjagtig, hvad der venter os. Sammen med præsten kan vi derfor koncentrere os om Messeofferet, og fraværet af personlig kreativitet og markering gør det muligt for menigheden i en dybere forstand at deltage aktivt i gudstjenesten, som er bøn, opofrelse og lovprisning.

3. Den ekstraordinære form af messen begynder med trinbøn og syndsbekendelse som tegn på, at præsten for os træder frem for Guds alter i ydmyghed og med ærbødighed for det store mysterium, som skal fejres der. På søndage bestænkes vi inden selve messen med vievand som tegn på den indre renselse, som deltagelsen i dette store mysterium fordrer. Alt i begyndelsen af messen stemmer vort sind til omvendelse og bod, som ethvert kristenliv til stadighed bør præges af, og som i særdeleshed er en passende indgang til den hellige messe.

4. Den ekstraordinære form af messen gør det synligt, at præsten – og vi – for det meste henvender os til Gud. Præsten er nemlig, som menigheden, under det meste af messen vendt mod Gud, som er til stede på alteret foran os alle. Præsten vender sig undertiden mod menigheden for at hilse den, velsigne den og så videre. Men når han står foran alteret, vender han os ikke ryggen – selv små børn forstår, at der er “en anden” til stede, som vi alle tilbeder, når præsten står foran alteret …

5. Den ekstraordinære form af messen har hvert år de samme tekster. Vi følger den kalender, som er udviklet gennem hele kirkehistorien indtil 1962. Vi synger de hymner og litanier, som Kirken har sunget i umindelige tider. For hvert år fordyber vi os stadig inderligere i denne ene cyklus af tekster og bønner, hvis rytme former og udtrykker Kirkens tro.

6. Den ekstraordinære form af messen sætter Messeofferet helt i forgrunden. Continue reading »

aug 092007
 

Den pensjonerte episkopale biskopen fra Fort Worth, Texas, Clarence C. Pope, Jr., er blitt opptatt i Den katolske kirke, leste jeg i går. Og det er heller ikke første gang han blir katolikk. (!)

In an Aug. 6 e-mail sent to the clergy of the Diocese of Fort Worth, Bishop Jack Iker announced that his predecessor had “telephoned me this morning” to say that he and his wife had “returned to membership in the Roman Catholic Church.”

Bishop Pope was a long-time advocate for corporate reunification with the Roman Catholic Church, which he and his wife joined upon his retirement in 1994. He was received by Cardinal Bernard Law of Boston at a ceremony in a former Episcopal church in Arlington, Texas. He then applied for ordination as a Roman Catholic priest in the Diocese of Baton Rouge, Louisiana.

The bishop of Baton Rouge gave his conditional approval, subject to the agreement of his diocesan priests’ council, but the council refused his request. Bishop Pope therefore returned to The Episcopal Church in 1995 and served there for 10 more years.

En annen artikkel forteller at han har vingla enda mer.

aug 082007
 

I fjor (i juli) var jeg så heldig å kunne besøke den hellige Dominikus’ grav i Bologna, som bildet over viser. 8. august feires han over hele verden, og på katolsk.no kan vi lese at han ble født i ca 1170 i en gammel adelsfamilie i Caleruega sørøst for Burgos i Castilla i Spania, og videre:

Dominikanerne ble ved siden av fransiskanerne den mektigste orden i middelalderen, og ble en skapende faktor i senmiddelalderens religiøse og intellektuelle liv. Dominikus’ formel med lærde prekener og en monastisk bakgrunn forente det intellektuelle med det hverdagslige og oppfylte et akutt følt behov i middelalderens kirke. Dominikus etterlot seg ikke skrifter av betydning, men en organisasjonsform som i hovedsak er bevart til i dag. Med tiden skulle arbeidet til de hellige Albert den Store og Thomas Aquinas representere fullførelsen av Dominikus’ ideer.

Alle vitneutsagn går ut på at Dominikus var en vidsynt mann med en bemerkelsesverdig tiltalende karakter. Han hadde den dypeste medynk med enhver form for menneskelig lidelse, og som student i Palencia skal han ha solgt sine bøker, det mest verdifulle han eide, og ga pengene til de fattige en gang det brøt ut hungersnød. Han så det nødvendige i å bruke alle forråd av menneskelig lærdom i Kristi tjeneste. Hans faste lektyre var Matteusevangeliet, Paulus’ brev og den hellige Johannes Kassians “Konferanser”. Hans prekener mot albigenserne synes riktignok å ha hatt bare begrenset suksess, men hans orden skulle bli en pioner i misjonsarbeidet i Asia, og (mye senere) i Amerika. I middelalderen førte ordenens sterke teologiske spesialisering til at den fikk ansvaret for Inkvisisjonen. I nyere tid har den hatt fremragende historikere, eksegeter og teologer.

Dominikus’ gravmæle, Arca di San Domenico, befinner seg i et av sidekapellene på høyre side i kirken San Domenico i Bologna. Det ble reist ca 1265 av den berømte billedhuggeren Niccolò Pisano, og to århundrer senere ble det utsmykket av den ikke mindre kjente kunstneren Niccolò dell’Arca. Noen små figurer, blant annet en knelende engel og helgenene St. Proculus og St. Petronius, er tidlige arbeider av Michelangelo. Dominikus’ hode befinner seg i et eget relikvar laget av Jacopo Roseto i 1383. I motsetning til den enorme tilstrømningen til Assisi og Frans’ grav, er det nesten ingen valfart til Dominikus’ grav. [Jeg så også svært få menensker da jeg var der i fjor.]

LES MER OM DOMINIKUS HER.

aug 072007
 

“Jeg ble født jødisk og det er jeg fortsatt, selv om mange ikke aktepterer det. For meg er Israels oppgave å bringe lys til hagoyim (folkeslagene), og tror de gjør det gjennom den kristne tro.” Dette sa kardinal Jean-Marie Aaron Lustiger, som døde søndag, 80 år gammel. Han ble utnevnt til erkebiskop i Paris i 1981, og var det helt fram til 2005.

New York Times skriver en interessant artikkel om erkebiskopen, og sier bl.a.:

Aaron Lustiger was born on Sept. 17, 1926, in Paris, the first of two children of Charles and Gisèle Lustiger; his parents had met in Paris after moving to France from Poland around World War I.

After the German occupation of France in 1940, Aaron was sent with his sister, Arlette, to live with a Catholic woman in Orléans, where the children were exposed to Catholicism and where Aaron, at 13, against the wishes of his parents, decided to convert. He was baptized in August 1940, adding the name Jean-Marie to Aaron. His sister was baptized later.

In September 1942, their mother was deported to Auschwitz-Birkenau, where she died in 1943; the father survived the war, returning to Paris, where he died in 1982. …

Jewish-Christian relations were a concern of his throughout his career. He spoke on that theme repeatedly. But his assertions that he had remained a Jew despite his conversion drew outcries from some Jewish leaders. “I believe he saw himself as a Jewish Christian, like the first disciples,” said Gilbert Levine, the conductor and a close friend of the cardinal.

Like John Paul, Cardinal Lustiger was a conservative. … He was also amiable and often informal. He would wear loafers and black corduroy suits with stylish cuts and sit on the edge of a desk, legs dangling, as he talked to students in a packed church hall. But the core of his message was traditionalist.

LES MER HER.

aug 072007
 

Jeg leser nå ei bok som presenterer tradisjonalistiske katolikkers argumenter imot det de kaller ny-katolikkene (=alle som bruker den nye liturgien). Boka heter “The Great Facade. Vatican II and the Regime of Novelty in the Roman Catholic Church”, og jeg syns bare den delvis har ovebevisende argumenter. Den siterer bl.a. en del ting kardinal Ratzinger sa fra 70-tallet og utover (om hvordan enkelte ting fra Vatikankonsilet har blir videreført på en dårlig måte eller blitt misforstått), men jeg syns ikke forfatterne klarer å være så overbevisende når de går langt forbi Ratzinger i sin kritikk.

Men boka har vist til Pave Paul VI’s onsdagsaudiens rett før innføringa av den nye liturgien – der paven tydelig sier at dette er noe helt nytt (altså ikke en naturlig revisjon/ videreføring), og noe som nok kommer til å opprøre mange, både lekfolk og prester. Hvorfor gjør man så dette? For å oppfylle bestemmelsene fra Vatikankonsilet (men de ba vel ikke om en så dramatisk forandring?), og for å hjelpe lekfolket til å delta mye mer aktivt i messefeiringa. (Men han sier lite om hvorfor det var nødvendig eller klokt å ta ta borte så mye av høytideligheten og helligheten i messefeiringa – syns jeg.)

Her er en hel del av pave Paul VI’s argumentasjon:

1. We ask you to turn your minds once more to the liturgical innovation of the new rite of the Mass. This new rite will be introduced into our celebration of the holy Sacrifice starting from Sunday next which is the first of Advent, November 30 [in Italy].

2. A new rite of the Mass: a change in a venerable tradition that has gone on for centuries. This is something that affects our hereditary religious patrimony, which seemed to enjoy the privilege of being untouchable and settled. It seemed to bring the prayer of our forefathers and our saints to our lips and to give us the comfort of feeling faithful to our spiritual past, which we kept alive to pass it on to the generations ahead.

3. It is at such a moment as this that we get a better understanding of the value of historical tradition and the communion of the saints. This change will affect the ceremonies of the Mass. We shall become aware, perhaps with some feeling of annoyance, that the ceremonies at the altar are no longer being carried out with the same words and gestures to which we were accustomed – perhaps so much accustomed that we no longer took any notice of them. This change also touches the faithful. It is intended to interest each one of those present, to draw them out of their customary personal devotions or their usual torpor.

4. We must prepare for this many-sided inconvenience. It is the kind of upset caused by every novelty that breaks in on our habits. We shall notice that pious persons are disturbed most, because they have their own respectable way of hearing Mass, and they will feel shaken out of their usual thoughts and obliged to follow those of others. Even priests may feel some annoyance in this respect.

5. So what is to be done on this special and historical occasion? First of all, we must prepare ourselves. This novelty is no small thing. We should not let ourselves be surprised by the nature, or even the nuisance, of its exterior forms. As intelligent persons and conscientious faithful we should find out as much as we can about this innovation. It will not be hard to do so, because of the many fine efforts being made by the Church and by publishers. As We said on another occasion, we shall do well to take into account the motives for this grave change. The first is obedience to the Council. That obedience now implies obedience to the Bishops, who interpret the Council’s prescription and put them into practice. Continue reading »

aug 072007
 

På onsdagsaudiensen 26/11-69, bare noen dager før den nye messen ble innført, snakket pave Paul VI grundig om dette i onsdagsaudiensen, og avsluttet med følgende ord om messen: “the Mass is a Mystery to be lived in a death of Love. Its divine reality surpasses all words. . . It is the Action par excellence, the very act of our Redemption, in the Memorial which makes it present” .

Under audiensen snakket han ellers mest om overgangen fra latin til morsmålet, og overraskende lite om de mange andre forandringene den nye messen innførte. Dessuten er det vel litt underlig i vår tid å høre at enkelhet skal være det folk liker best, men vi husker vel alle hvordan bl.a. hus ble bygget på 70-tallet. Dette sa pave Paul VI:

8. It is here that the greatest newness is going to be noticed, the newness of language. No longer Latin, but the spoken language will be the principal language of the Mass. The introduction of the vernacular will certainly be a great sacrifice for those who know the beauty, the power and the expressive sacrality of Latin. We are parting with the speech of the Christian centuries; we are becoming like profane intruders in the literary preserve of sacred utterance. We will lose a great part of that stupendous and incomparable artistic and spiritual thing, the Gregorian chant.

9. We have reason indeed for regret, reason almost for bewilderment. What can we put in the place of that language of the angels? We are giving up something of priceless worth. But why? What is more precious than these loftiest of our Church’s values?

10. The answer will seem banal, prosaic. Yet it is a good answer, because it is human, because it is apostolic.

11. Understanding of prayer is worth more than the silken garments in which it is royally dressed. Participation by the people is worth more—particularly participation by modern people, so fond of plain language which is easily understood and converted into everyday speech.

LES ALT PAVEN SA UNDER DENNE AUDIENSEN.

aug 062007
 

I dagens utgave av Dagen har journalist Johannes Reindal skrevet om biskop Eidsvigs deltakelse på 60-årsmarkeringa av Norges Unges Katolikker. Der snakket han med de unge og sa bl.a.:

Siden den katolske kirke har satt noen krav og dermed definert begrepet kirke, vil noen, i følge biskopen, falle utenfor. En slik definering kan oppfattes som en negativ fordom, og blir ofte tolket slik i opinion og presse, sier biskopen.

– Vi hevder at det ikke er en negativ fordom. For oss er det en religiøs sannhet og ikke noe vi tar lett på. De fleste luthersk debattanter angriper den katolske posisjonen, uten å gjøre rede for sin egen posisjon.

… Et av dem var samtale med biskopen, som tok for seg «kommunikasjonsproblemet» som den katolske kirke har havnet i etter at Vatikanets Troskongregasjon stadfestet og presiserte det klassisk katolske kirkesynet.

Biskop Eidsvig lurte på hvordan ungdommene opplevde situasjonen.
– Vi blir sett på som veldig konservative, trangsynte og uten nestekjærlighet, sier ei jente i tenårene.
– Mange spør om katolske prester og altergutter, sier ei annen jente.

Biskopen erkjenner at overgrepssakene som er kommet frem i USA, har vært en belastning.

– Mange spør om kvinnelige prester. Hvorfor kan ikke kvinner være prester, spørres det.
– Det er et stort tema, svarer biskopen. Et nøkternt svar er at tegnet i prestevielsen er at en mann blir innvid.

– Hvor kommer det fra, spør ei jente i salen kjapt.
– Sånn har det alltid vært, svarer biskopen. Men det dypere spørsmålet om dette, er viktig. Uansett, så har ingen rett til eller krav på å bli prest. Det er noe Gud vil, avslutter biskopen i det klokka ringer for nye seminar.

Her er en lenke til hele artikkelen.

aug 052007
 

En artikkelen på bloggen WDTPRS sier at ganske mange katolikker forlot Kirken da de dramatiske forandingene kom rundt 1970. Jeg underer meg på om dette skjedde også i Norge, og vil oppmuntre folk som vet noe om å skrive en kommentar: Hvordan opplevde folk i Norge de store forandringene i kirkenes utsmykning og den nye (svært uformelle) messen i forhold til den gamle (svært høytidelige)? Ble forandringene mottatt med glede, overraskelse, frustrasjon, oppgitthet, forvirring … etc.? Slik leser vi i den nevnte bloggen:

.. there is a significant constituency for whom the lack of this familiar and time-honored form of worship has been a hardship, and (for these) Pope Benedict’s action is that of a genuine pastor.

… A now-elderly former colleague called me just this week to tell me how Sunday Latin Mass and daily Rosary are now sustaining her and her husband as he faces cancer treatment. They had been away from the sacraments for decades.

It was not as easy for a childhood neighbor of mine, a gentle and charitable woman who spoke lovingly of the Mass of her youth but who no longer went to church. Over time, it became clear to me that she was put off by the changes. She was too estranged (and too frail of health) to ever come back.

Based on what I have read and seen for myself, many fallen-away Catholics were disaffected by the drastic change in our liturgy — some without fully grasping that this was such a significant factor. Others avoided naming the reason so as not to appear out of step.