På denne adressen kan man se mange interessante bilder av hvordan den tradisjonelle messen blir feira etter dominikansk ritus. Dominikanerne hadde/har mange små forskjeller i sin messefeiring, men bildene gir også et godt bilde av hvordan den gamle messen generelt blir feira. Ærbødigheten overfor Gud er svært tydelig, og offergavene blir behandla svært samvittighetsfullt. En hel del av dette er blitt borte i vår tid, siden det fins svært så få faste regler nå.
St. Phillip Neri Instituttet? Det er jo i Berlin, ikke sant?
Jeg har i alle fall lest at de har et blomstrende apostolat der nede.
Den tradisjonelle dominikanske ritus er svært rik. Jeg har ikke vært på høymessen, men på stille messe i den ritusen før. Fantastisk flott.
Du sier at det mangler regler i Novus Ordo. Er det ikke en idé da å bruke de gamle reglene? Man kan ikke trå feil med det. Det ville i alle fall blitt en berikelse for den nye messen!
Noen prester tar med litt herfra og derfra av gamle regler, men det er ikke så veldig meningsfylt når det blir så tilfeldig og fragmentert. F. eks. om man gjennomfører at presten skal holde tomler og pekefingrer sammen etter konsekrasjonen, blir dette jo ganske menigsløst hvis man samtidig gir folk kommunion i hånden.
Hehe, da er det jo enda enklere. Det er jo bare å kutte ut håndkommunion! Ved et slikt tiltak har du støtte av den samlede tradisjon fra 400-tallet og framover, samtlige paver fra den tid og fram til og med 1958. Kanoniske lovbøker fram til idag støtter deg, samt hele den katolske sakramentalteologi på området. Det er ikke mulig å stå sterkere rustet for et tiltak, enn dette.
Du skal få en kommunionspatena av meg som alterguttene kan bruke.
Seriøst sett, så er jeg dog enig med deg. «Rubrikkshopping» er meningsløst og reglene man velger bør gjennomføres konsekvent.
Forøvrig så er jeg nå i besittelse av store deler av Fru dr. Borghild Kranes arkiv. Det var hun som startet Una Voce Norvegia. Det mangler noen årsklasser, men de deler av privatkorrespondansen jeg besitter, er sterkt med på å belyse hvem som bærer det største ansvaret for destruksjonen av sanctuariene i Norge.
Dette høres meget interessant ut Trond. Jeg forstår at Fru dr. Borghild Kranes arkiv er konfidensielt. Kan det allikevel sies noe mere om innholdet, uten å røpe bestemte personer ? Fru dr. Krane var jo i mange tiår en meget markant, og kjent personlighet i den katolske Kirke i Norge. Da jeg vokste opp, hørete jeg mye om henne, men vi visste svært lite om hennes innsats for Una Voce Norvegia. Dette arkivet må være uvurderlig når historien om Kirken i Norge skal skrives. Utgaven om den katolske Kirke i Norge, med utmerket statistikk av fader Claes Tande, inneholder svært lite om dette. Her ligger det uansett mye interessant historisk materiale. Kan det bli en bok av dette tro ??
Knut Erik,
Det er virkelig interessant, selv om det er fragmentert. Jeg mangler store deler, men det er noen parter av privatkorrespondansen som ligger der og det er der de små biter av «sprengstoff» finnes.
Fru dr. Krane var virkelig en hjertefølt pasjonert katolikk med sunt bondevett (til tross for at hun var psykiater. Det er jo noen av dem som ikke er helt på nett…Ha ha ha!)
Uansett, så er noe av innholdet at Una Voce Norvegia ikke kom til i de organer som var, man ble systematisk motarbeidet til tross for at det hele var meget respektfullt ovenfor autoritetene og visse navngitte prelater er god beskrevet.
Det kan godt være at arkivet (og mulige andre deler av det som kanskje finnes) kan være med å komplettere en slik bok.
Jeg har «googlet» litt på dr. Krane, og må si meg mektig imponert over hennes innsats. Hun figurer som en meget prominent person i det internasjonale katolske miljø. Hun må ha hatt en ufattelig indre styrke. For den vanlige katolikk i Norge idag er hun helt ukjent, men at kun kom fra lille Norge, er nesten helt ufattelig.
________________________________________________________________________________
It became clearer following the Second Vatican Council, that the venerable liturgy of the Catholic Church, which together with the Gregorian chant -in spite of the Second Vatican Council – was under threat of vanishing, Dr. de Saventhem and the Norwegian psychologist Dr. Borghild Krane founded the association UNA VOCE and laid the foundation stones for the International Federation, of which he would be the first president; soon there would be national associations, in France, in the USA and in a growing number of countries. They agreed upon the objective to keep the traditional liturgy, above all the Missale Romanum of 1962, alive – and indeed aequo iure et honore «with the same right and honour» – as Dr. de Saventhem was never tired of insisting. One of his commissioned opinion polls in Germany showed 5 million Germans supported the reinstatement of the traditional Mass and that 1 million would participate if it were celebrated again.