sep 262007
 

Det er mye vi ikke vet eller husker fra Kirkens liv og historie, og i dag – under forberedelsen av et katekesekurs jeg skal ha i kveld – kom jeg over et jubileum Kirken feiret for 40 år siden: “I Dag avslutter vi feiringen av 1900-årsminnet om apostlene Peters og Paulus’ martyrdød. Derved setter Vi sluttstreken for «Troens år». Vi har viet dette år de hellige apostlers minne, for å vitne om Vår urokkelige vilje til trofast å verne om den troens skatt 1 som de har overlevert oss, og styrke vårt ønske om på en mer fullkommen måte å innrette vårt liv i samsvar med den historiske epoke Kirken befinner seg i på sin pilegrimsferd midt i verden.”

Slik skriver pave Paul VI, og han utgir på denne dagen en trosbekjennelse, og forklarer også hvorfor:
Når Vi gjør det, er det i bevisstheten om den trosusikkerhet som råder i visse moderne miljøer. De kan jo ikke unngå å bli påvirket av en verden i stadig forandring, hvor så mye som før ble betraktet som fastslått, nå blir trukket i tvil eller satt under debatt. Vi ser jo til og med katolikker være betatt av iveren etter å skifte alt det som var, ut med noe nytt. Kirken er uten tvil forpliktet til alltid å fortsette sine forsøk på å trenge dypere inn i og å fremstille den uransakelige rikdom i Guds hemmeligheter klarere og på en måte som er tilpasset de stadig nye slektsledd. Men en må samtidig vise den største omhu, når en vier seg forskningens uunnværlige oppgave, så en ikke rører ved troens læresetninger. Det ville jo fremkalle, slik som vi dessverre er vitner til i dag, forvirring hos mange troende og gjøre dem rådville.

I sin katekisme tar han utgangspunkt i Den nikenske trosbekjennelsen, men utvider også enkelte deler av den tredje trosartikkelen, fordi disse tingene var ekstra viktige da (slik jeg oppfatter det). Her tar jeg med noen av disse ekstra punktene, bare overskrifta eller hele punktet:

Vi tror at Maria er Kristi jomfruelige mor, full av nåde

Vi tror på arvesynden
og fastholder at den blir overført med den menneskelige natur ved forplantning.

Vi tror at alle har syndet i Adam, dvs. at den ursynd som Adam begikk, lot den menneskelige natur, som er felles for alle mennesker, falle i en tilstand hvor den må bære følgene av denne skyld. Denne tilstand er ikke den samme som den våre stamfedres menneskelige natur befant seg i da de ble skapt i hellighet og rettferdighet, og mennesket kjente hverken det onde eller døden. Den menneskelige natur er altså en fallen natur, berøvet den nåde den var ikledd, såret i sine egne naturlige krefter, og underkastet dødens makt, som er gått over på alle mennesker. Det er dette vi mener når vi sier at hvert menneske blir født i synd.

Vi fastholder således, med det tridentinske konsil, at arvesynden blir overført med den menneskelige natur, «ikke ved etterligning, men ved forplantning», og derfor «er enhvers lodd».

Vi tror at Vår Herre Jesus Kristus, ved sitt offer på korset, har frelst oss fra arvesynden, og fra alle personlige synder som vi har begått, således at – etter apostlenes ord – «der hvor synden ble stor, der ble nåden allikevel langt rikere».

Vi tror på én dåp

Vi tror på en, hellig, katolsk og apostolisk kirke

Vi tror på Kristi virkelige nærvær i alterets sakrament, offer og måltid

Vi tror at den hellige messe er offeret som én gang for alle ble fullbyrdet på Golgata, og som blir gjort sakramentalt tilstedeværende på våre altere. Dette skjer når messen feires av presten som fremstiller Kristi person i kraft av den makt som ble gitt ham ved prestevigselen, og når den frembæres i Jesu Kristi og Hans Kirkes navn.

Vi tror at slik som brødet og vinen ble velsignet av Herren ved den hellige nadverd og forvandlet til Hans legeme og blod, som Han dagen etter ofret for oss på korset, blir brødet og vinen, når presten har velsignet dem likeledes forvandlet til legemet og blodet til den Kristus som herlighetsfullt er faret opp til himmelen.

Vi tror at Herrens hemmelighetsfulle nærvær i de skikkelser som for våre sanser synes fortsatt å være der på samme måte som før, er en sann, virkelig og vesentlig tilstedeværelse.

Kristus kan i dette sakrament ikke være til stede på annen måte enn gjennom forvandlingen av hele brødets virkelighet til Hans legeme og hele vinens virkelighet til Hans blod, mens brødets og vinens ytre skikkelser blir ved å være der slik våre sanser oppfatter dem. Denne hemmelighetsfulle forvandling kaller Kirken i ordets sanne betydning «transsubstansiasjon».

Enhver teologisk forklaring, som søker en dypere forståelse av denne hemmelighet, må for å være i overensstemmelse med den katolske tro holde fast ved at brødets og vinens virkelighet, uavhengig av vår tenkning, har opphørt å eksistere etter forvandlingen, slik at fra da av er det Vår Herres tilbedelsesverdige legeme og blod som virkelig er til stede hos oss i de sakramentale skikkelser av brød og vin. Slik har Herren villet det, for å gi seg selv til måltid for oss og innlemme oss i sitt mystiske legemes enhet.

Den forklarede Herres eneste og udelelige tilværelse i himmelen blir ikke derved på noen måte mangfoldiggjort. Den er ved sakramentet gjort nærværende på alle de jordens steder hvor messeofferet blir feiret. Og Herren blir ved å være tilstedeværende etter offeret i det Hellige Sakrament som oppbevares i tabernaklet, og er i enhver av våre kirker dens levende hjerte. Det er oss en hellig plikt å tilbe og ære det legemliggjorte Ord som våre øyne ikke kan se, og som uten å forlate himmelen gjør seg tilstedeværende for oss i den Hellige Hostie som våre øyne kan se.

Kirken i verden

Les hele Paul VI’s trosbekjennelse her.

  One Response to “Pave Paul VI’s trosbekjennelse – som jeg nylig kom over”

  1. Stakkars Paul VI..

    Da han skrev sitt credo, hadde mangelen på styring dessverre gått for langt. Han døde som en knekt mann.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)