okt 172007
 

I en post her på bloggen er det nå en ganske interessant debatt om Hvordan man skal som katolikk skal uttrykke seg når man er uenig – jeg er enig i at noen kommentarer har vært for bastante. Og er det nå slik at det blåser en noe mer konservativ vind over Kirken, som får betydning for hvem som føler at de nå kan være med på å forme Kirken i åra framover? Her er jeg ikke enig i at den konservative dreiningen har vært så veldig sterk. Kanskje er forandringen ytre sett tydelig nok, men de bakenforliggende teologiske prinsippene beveger seg bare svakt i konservativ retning, etter mitt syn.

Her er noen av synspunktene som er blitt skrevet de siste dagene:

“Det er noe med det totale fravære av ydmykhet sammen med en selvforherligelse: “vi alene har forstått alt og har rett” som jeg opplever som svært ubehagelig og sikkert krenkende for mange, i flere innlegg. Jeg håper få kristen fra andre leire ser hvordan katolikker behandler hverandre i denne bloggen. Skulle ønske dere kunne slutte med denne tonen, bli saklige, respektere at folk har forskjelling veier fram til målet og forskjellige måter å uttrykke seg på.”

“Om noen hevder noe som er mot Kirkens lære, er det helt ok å henvise til denne læren og si at “du tar feil.” Da er det ikke meg eller NN som sier noe og er “hovmodige”, men Kirken som sier noe om emnet. Vi bare refererer til det.”

“Jeg har over litt tid nå lest forskjellige av kommentarene til sakene som er lagt ut på denne bloggen, og det har gjort meg trist å registrere de gjennomgående holdningene som noen gir uttrykk for.”

“Til det med de uforsonlige innleggene. Ja, noen har antatt en til tider nesten komiske besserwisser holdninger. Mine egne inklusive går jeg ut fra. Problemet er vel at noen av oss rett og slett ikke har fått kommet til orde de siste 20 år. Det blir mye oppdemmet aggresjon og frustrasjon av sånt.”

  2 Responses to “Hvordan skal man best uttrykke sine meninger og frustrasjoner i teologiske debatter?”

  1. “Og er det nå slik at det blåser en noe mer konservativ vind over Kirken, som får betydning for hvem som føler at de nå kan være med på å forme Kirken i åra framover? Her er jeg ikke enig i at den konservative dreiningen har vært så veldig sterk. Kanskje er forandringen ytre sett tydelig nok, men de bakenforliggende teologiske prinsippene beveger seg bare svakt i konservativ retning, etter mitt syn.”

    – Er i allefall delvis enig med deg, pastor Oddvar.
    Tror at du har helt rett når det gjelder de bakenforliggende teologiske prinsipper og at de egentlig ikke har endret seg mer en relativt svakt i konservativ retning.

    Når det gjelder trenden i allminnelighet, så tror jeg den definitivt dreier i konservativ retning. Ikke nødvendigvis som noen bevisst teologisk forståelse og oppfatning, men mer som en generell “kulturkonservatisme”, på en måte. (Det er i den forbindelse interessant å merke seg at en “konservativ opprører” som Vetle Lid Larsen faktisk har blitt katolikk.)
    Man ser på yngre katolikker (som kanskje meg og de som er enda yngre) at det søkes mot det som definerer oss som katolske, de ting som er unikt katolske. Det har, etter hva jeg antar, med identitet å gjøre. Etter utvanningen de siste 40 år, den moderne kulturrevolusjonen og årevis med “seksuell frigjøring” som alt sammen er ukristelig, så er det helt naturlig at det skjer en dreining i retning av en slags gjenreisning av en unik katolsk “kultur”.
    Man føler trang til å skille seg ad fra samfunnet som det fremstår idag, etter hvert som det avkristnes mer og mer og det blir vanskeligere og vanskeligere for kristne å fungere. Jeg mener å huske at p. Pollestad tok opp disse tingene i en artikkel/intervju for ikke lenge siden.

    Anna hadde en interessant bemerkning angående forskning og antropologiske undersøkelser i en annen tråd som jeg absolutt kan slutte meg til, da de ting jeg ovenfor refererer til i aller høyeste grad har med det å gjøre.

  2. En umiddelbar kommentar er at jeg opplever det ikke som noe konservativt at det nå ryddes opp i en del utvekster og mangler. Det er f.eks. ikke konservativt å etablere St. Eystein seminar, ny minnedag for St. Olav, eller at paven åpner opp for den gamle messen. Noe som har vært der som et premiss siden Kirkens begynnelse kan da umulig klassifiseres som konservativt? Men jeg tror jeg skjønner hva du mener Oddvar mener – slik at jeg faktisk ikke skjønner hva du mener likevel, dvs det med den bakenforliggende teologien som beveger seg mer langsomt. Jeg opplever omdreiningen vi nå ser i bispedømmet som en helt selvfølgelig og nødvendig opprydning, som mange har lengtet etter i åresvis, og at de nye etableringene har dyptgående og langtrekkende konsekvenser, og at det er veldig deilig å oppleve dem, og at de nettopp er uttrykk for en slik “konservativ”, dvs. Kirkens egentlige teologi? Jeg skjønte ikke helt hva du mente med andre ord.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)