Veivalg i den lutherske kirke – av Thomas Bjerkholt

Min gode venn, Thomas Bjerkholt, i Den evangelisk lutherske frikirke i Trondheim, fortviler en hel del i avisa Dagen i dag, over framtida til lutherske kristne i Norge. Til og med sitt eget kirkesamfunn kan han knapt anbefale lenger, og han ser også så vidt over til Den katolske kirke. Men der sjokkeres over en bønn (av Mor Teresa) som sier at også medlemmer av andre religioner styrkes når de ber til sin egen Gud. Jeg ville aldri ha bedt som Mor Teresa gjør i sitatet nedenfor, men det er samtidig katolsk forståelse at også andre religioner kan ha fått del i sannheten til en viss grad, mens protestanter oftest er mye mer enten-eller (enten Gud eller Den onde) i sin tenkning. Her gjengir jeg hva Bjerkholt skrev i dag:

HOMOFILIDEBATTEN maler som en kvern i kirke og samfunn. Den norske kirke er splittet. Biskopene virker handlingslammet. Mange spør seg om veien videre for dem som bekjenner seg til kirkens klassiske lære. De som står bak oppropet Carissimi vil forbli i Statskirken. Man er dermed tvunget til å finne seg til rette i en pluralistisk kirke. Mange mister troen på denne kirke. Det skjer et stille uttog, om ikke formelt så reelt. Misjonssarnbandets selvstendighetslinje – i, men ikke under Statskirken – blir også i stadig større grad Normisjons vei. Indremisjonsforbundet følger også opp dette tradisjonelle spor.

DET SYNES Å VÆRE liten tro på en ny kirkedannelse på luthersk grunn. Det er åpenbare årsaker til det. Normisjon har åpnet for kvinnelig prestetjeneste og har dermed bygget inn i sin tenkning det jeg anser som et liberalteologisk element. Dermed blir det også en avstand til de to andre konservative organisasjonene. Frikirken kunne kanskje blitt et samlende alternativ, hadde man klart å utvikle sin liturgiske tenkning og fastholdt kirkens klassiske syn i ordinasjonssaken. Men Synoden har valgt en annen kurs, dessverre. Så dermed finnes ikke lenger noen samlende løsninger på konservativ mark, ingen overbevisende handlingsalternativer.

NOEN GÅR TIL Rom. Jeg forstår trangen etter en samlende autoritet og fascinasjonen av et rikt liturgisk liv. Men Den Katolske Kirke rommer mangt som får meg til mer enn å stusse. La meg få nevne ett eksempel: I Katolsk Bønnebok (som for øvrig har mange gode bønner) finner vi bl.a. følgende bønn av Moder Teresa: «Herre, jeg takker deg for muslimene og hinduene og for alle mine venner blant dem. Hver gang vi enkeltvis møter deg i bønn, gjør du oss til bedre kristne, bedre muslimer og bedre hinduer. Gi oss alle troens gave, så vi kan se deg. Amen».

DENNE BØNN ER bokstavelig talt grensesprengende og inneholder en universisme som er totalt fremmed for evangelisk tro. Så langt jeg forstår katolsk tenkning er ingen helt utenfor sannheten. Fylden av sannheten er i romerkirken, men endog muslimer og hinduer er innenfor. Ja, Gud vil endog fordype deres tro, sier Moder Teresa.

VEIVALG? Jeg ser det slik: Vi må bygge sterke og intakte lokalmenigheter. I bygd og by. På Ordets grunn. Gud hjelpe oss og gi oss mot til det.

3 hendelser på “Veivalg i den lutherske kirke – av Thomas Bjerkholt”

  1. Eh….
    Jeg må kommentere din venns forståelse littegrann.
    At det finnes varierende grad av sannhet i andre religioner er helt korrekt, men det betyr ikke at man er fri til å tilbe falske guder og at man skal oppmuntre hedninger til å bli «mer» hedenske.
    Det gjør jo evangeliseringstanken til latter.
    Her er det mye å si om forskjeller på pre- og postkonsiliær katolsk lære. Takket være denne økumenikken, har folk slike vrangforestillinger om hva katolsk lære egentlig er. Den har jo også i praksis vært tildekket i en god del år nå.(Asissi 1 & 2 var ikke akkurat et kvalitetsstempel i så måte..;)

    Det er ikke slik at om man tilber Shiva, så tilber man egentlig Gud. Det kan være at man ønsker å tilbe Gud uten å ha hørt om Ham ( «mennesker av god vilje»), men i praksis tilber man andre og falske guder. (forskjellen på materiell og formell skyld)

    Uten at man betviler Mor Teresas salighet, så var det dog et betydelig moment i saken hennes at hun sa slikt. Etter at JPII avskaffet den såkalte «djevelens advokat» i kanoniseringssaker, samt kuttet antallet beviste mirakler ned fra 3 til 1, (og som en konsekvens av det kanoniserte flere hellige enn den samlede Kirke har gjort gjennom alle år den har eksistert), så har det fått en del mennesker, katolikker inkludert, til å stille spørsmål ved prosessen. (Prosessen i seg selv er ikke ufeilbarlig, det er det bare resultatet som er.)

  2. Den samrøre-tanken som fremkommer i Mor Teresas bønn (og enkelte katolske presters tale ved økumeniske arrangementer), vet jeg har fått mange evangeliske kristne til å lure på om katolikkene synes at all religion er like bra. (mens de før Vat II mente at kun katolikker blir frelst.) Det er jo ikke det de egentlig mener, har jeg skjønt. Men det tok litt tid å forstå. Når de i tillegg ikke liker ord som «frelst» eller «født på ny» og istedet sier at de «håper å komme til himmelen» så kan en protestant blir ganske skeptisk.

    En god illustrasjon som jeg har lært, er en sirkel med den Katolske kirke i midten. De har (ifølge dem selv altså) hele sannheten. I en sirkel utenfor det er alle kristne kirker som har mye av samme lære og liturgi. Så kommer de kristne kirker som er enda mindre katolske. Utenfor der igjen kommer alle som tror på gud i en eller annen form, og til slutt alle mennesker av god vilje. Hvor grensen går mellom frelst og ikke frelst vet bare Gud, men sikreste vei til frelse er å komme seg nærmest mulig midten og få del i alle sakramentene og hele den katolske tradisjon.

  3. Elida,

    Er klinkende enig med deg, med unntak av at man pre-VII mente at kun katolikker ble frelst. Det stemmer ikke. Det man lærte da er den samme lære som gjelder idag, nemlig at det ikke finnes frelse utenfor Kirken (Extra Ecclesiam Nulla Salus), dvs at de som blir frelst og ikke er formelt katolikker, på en eller annen måte er knyttet til Kirken.
    (I dette ligger absolutt ikke at alle katolikker blir frelst! Tvert om, egentlig. Vi har fått hele den komplette troen og sakramentene i gave, i motsetning til dem som ikke vet bedre. » To whom much is given, much is expected»)
    Et mann som er døpt men ikke konfirmert i f.eks DNK, er egentlig et lem på den Katolske Kirke, uten at han selv vet det. Det gjelder alle gyldig døpte som ikke har bekreftet (villig gått inn i annet samfunn etter å ha fått adekvat informasjon om katolisismen) noe annet.

    Ellers så synes jeg sirkelmodellen din er god til å illustrere det ovennevnte.
    Det er jo også på det rene, so du sier, at bare Gud kjenner hjertene til slutt og kan vite hvem som blir frelst og ikke. Vi katolikker vet, gjennom troen, hva som må til, men vi vet naturligvis ikke hvem som frelses.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen