De siste par dagene har jeg fått flere (positive) reaksjoner fra flere personer i vår menighet, folk som har lest om messen vi feiret sist søndag og sett bildene. Det var en privat messe – men flere menensker har lagt merke til den enn jeg hadde regna med – og slike messer vil jeg feire ca to ganger pr uke framover. At messene er private vil si at de ikke blir kunngjort offisielt i menigheten, men det er ikke forbudt for folk å komme. De som bor i Stavangerområdet må gjerne ta kontakt med meg for å få informasjon om tidspunkt for de neste messene.
Jeg tenker på å skrive litt om min egen erfaring og reaksjoner når jeg nå har begynt å feire den gamle messen – som ble feiret i rundt 1500 år, men fraværende de siste 40. Forhåpentligvis vil det ikke ta så langt tid før jeg klarer å sette mine tanker på papiret/skjermen.
Det forunderer meg litt at mennesker som aldri har opplevd den tradisjonelle latinske messen, og heller ikke har lest noe særlig om den, likevel trekkes mot den. Kanksje noen kan skrive et lite «vitnebyrd» og forklare hvorfor de finner en såpass vanskelig tilgjengelig liturgi så tiltrekkende.
Jeg kan gjerne skrive litt om hvorfor jeg liker den gamle messen. Vet ikke helt om det kommer i nærheten av noe som kan kalles et vitnesbyrd.
Den første gangen jeg hadde vært til en tlm, ble jeg spurt om hvorfor jeg likte den. Det eneste jeg kom på, var at den var verdig.
En ting jeg liker er faktisk at presten står med ryggen mot oss. Det føles da som om han er med oss og ikke for oss.
Jeg liker språket. Ikke latinen i seg selv. Tanken på at det er internasjonalt. Det at den katolske kirken er internasjonal gir en større trygghet på at den vil bestå. Endringer kan jo skje her, men det tar definitivt litt lenger tid. At den gamle messen feires på latin, som jeg ser på som det internasjonale kirkespråket bidrar til denne følelsen av tryggheten.
Har hørt mange kommentarer om at den gamle messen gjør menigheten passiv. Kan ikke si at jeg kjenner meg igjen der. At jeg faktisk ikke skal svare gjør at jeg må følge mer med på teksten, konsentrere meg mer om ”hvor i boken vi er”.
Jeg må innrømme at jeg blir provosert når det kommenteres at jeg er ung og vet ikke hva jeg snakker om, siden jeg ikke opplevde den gamle messen. At mennesker er unge vil ikke nødvendigvis si at vi ikke har noen oppfatning av hva som er åndelig og hva som er ”stemning”. Syntes egentlig at vi unge, eller nyankomne i kirken fortjener litt mer anerkjennelse enn at vi er noen naive, intetanende stemningssøkere. Om jeg vil ha lys, røkelse og fin musikk trenger jeg for så vidt ikke å forlate mitt eget hjem.
Dette er min mening og min oppfatning så langt. Jeg lærer hver gang jeg er til en slik messe. Og jeg liker den mer ettersom tiden går.
Fredag 9. februar i år fikk jeg første gang anledning til å være med å feire Ordo Missae i min sognekirke. Messen ble etterfulgt av en samling og forklaring av liturgien. Siden har det til nå blitt 20. Denne liturgiske opplevelsen var så stor, at jeg noterer dato for Messene i etterkant.
Hvorfor gir denne liturgien så mye? Den gir meg anledning til å knele ned under hele Messen ( selvsagt ikke under evangelielesning, credo, andre lesninger..). Mitt fokus er i Messeboken hvor det er lett å følge faste ledd, enten på latin eller norsk. Jeg har all oppmerksomhet på bønnen og Herrens nærvær, og ikke på svar og stå/sitte/knele, (andre messedeltakere, på prestenes ulike måter å feire Messen). Denne liturgien gir noe annet enn en Høymesse hvor kirken er full, og vi deltar på en annen måte i sang og svar. I OM er jeg en del av det store Fellesskapet av levende, døde, helgener, lekfolk, geistlige…, tiden er uviktig, vi er i Herrens nærvær på en annen måte enn i den ”vanlige” norske Messen.
Jeg er takknemlig for å kunne få feire begge Messeliturgier, og ønsker ikke å bli en del av en liten gjeng som kun deltar i feiringen etter tridentinskritus. Jeg håper flere prester vil feire OM slik at flere som ikke har vært med fra før -69, kan få oppleve denne.
Deler Ingeborgs takknemlighet for å kunne delta i begge messene. De utfyller hverandre.