Ang. diskusjonen vi har hatt her i dag om hva som kan gjøre at man ikke tillater en person å motta kommunion i Den katolske kire, ikke om hva som bør få en person selv til å holde seg borte fra nattverden – det er to litt forskjellig ting. Jeg leste for to måneder siden et intervju av John Allen med den amerikanske kardinalen Francis George (pdf-fil) om akkurat dette spørsmålet, og vil her ta med noe av det interessante han der sier:
– Another arena in which these identity tensions play themselves out is the question of Catholics in public life. Are we going to see a replay in 2008 of the tensions that surrounded the issue of communion for pro-choice Catholic politicians in 2004?
It depends what the media wants to play up. The bishops are not of one mind in approaching this question, and so that division can be played upon, in which case it will be with us. There are some who would say it’s a moral theology question about the conscience of the individual. He or she has to be properly instructed, then come to communion in that perspective.
– Meaning that it’s their business to make the proper decision?
Yes, [this view holds] that it’s our business to instruct them, it’s their business to make the decision. Others would say that it’s not entirely that, because there’s also public scandal, and therefore the public law of the church comes in. You have a canon that says the minister of communion, not the bishop, is to determine if it’s a case of public scandal, then someone is to be refused communion. But that’s the minister giving communion on the spot. The bishop can either encourage that or discourage that, I suppose, but in the canon itself it is first of all the minister giving communion at the time who makes that decision … the celebrant, or the extraordinary minister of the Eucharist, or the deacon, or whoever’s giving communion.
– Do you have a policy on that in Chicago?
A policy that would say what?
– One that would specify under what circumstances someone should or should not be refused communion.
Our policy is the policy of the church, so if somebody is in a marriage that’s not recognized by the church, and the one who gives communion knows, then he or she has no right to give communion because it’s a matter of public scandal, assuming that it is public.
– What about a legislator who has voted in favor of a pro-abortion ordinance?
I don’t think you should have a policy on that. I think you should talk first, determine what the state of the person’s conscience is, what is in fact going on there. We’ve done some of that. Of course, when all that is said and done, you have some people whose voting records are scandalous. Of course, in most cases they themselves continue to say, ‘I personally accept the church’s teaching,’ which is the usual criterion for communion. That’s the moral theology part of it. The other part is, whether you accept it or not, what you’ve done is so scandalous that you’re not worthy to receive the sacrament. That too is a prudential judgment, on the part of the minister. I don’t see how you could have a policy about that.
– So we should not expect a unified position from the conference in terms of a national position?
We’re going to talk about it. I don’t know what’s possible and what’s not. But if it’s a prudential judgment made by the individual minister, it’s difficult to see how you could have a national standard. That’s what the Code of Canon Law calls it.
– Have you seen Archbishop Raymond Burke’s essay in De Re Canonica, in which he argues that we’ve emphasized canon 916, which talks about the duty of the individual communicant, at the expense of canon 915, about the duty of the minister of the sacrament?
Yes, I think he argues very persuasively. I think it’s a good canonical argument. But pastorally, you still have to decide what this means in the concrete cases we’re talking about, so decisions still have to be made. You can point out that this is what the canons say, but what the canon says is that’s the minister who does it. It’s not first of all a bishop’s problem. It has become a bishop’s problem, because bishops are arguing about it.
– To take a specific example, if Rudy Giuliani is the Republican nominee and he shows up for Mass in the Archdiocese of Chicago, would you give him communion?
I don’t think he’s married in the church, so that’s an easy one. We wouldn’t even get to the question of his position on abortion.
– Would you agree that both the debates over liturgy and over Catholics in public life are rooted in a push for greater clarity about what makes Catholicism distinct — in other words, Catholic identity?
Yes, and that’s why this argument on the part of Archbishop Burke is persuasive, because there is scandal. It is scandalous that after so many years of the church’s constant teaching that you have so many Catholic politicians for whom this is a non-issue. They made up their mind that public policy is one thing and religion is private, and never the twain shall meet. Well, that’s a scandal. The question is, do you use a sacramental moment to address that, and risk politicizing the sacrament? That’s my biggest concern. The very sacrament that speaks about our unity becomes the occasion for this kind of fracas and disunity. I think we should think long and hard before we allow the Eucharist to become that. There are other ways, even a public declaration that Mr. So-and-So or Mrs. So-and-So is unworthy of receiving communion. After that, you don’t put the onus on the minister, it’s just out there. If they come to communion, they know. That would be far better than to take that moment of sacramental communion itself, and, you know, the flashbulbs go off. The minister may not even recognize someone coming up. It’s a tremendous onus on the minister.
Dette var jo en relativt fornuftig uttalelse. Det er nesten ikke til å bære at det diskuteres om en navngitt person burde ekskommuniseres/ekskommunisere seg selv! selv om diskusjonen har et skinn av å være prinsipiell. Hva slags kristne medmennesker er dere? Fortsetter denne typen diskusjoner, kommer jeg til å holde meg svært langt unna denne bloggen! Det var noen gode innlegg i St Olav om katolisitet, bl. a. tilsvar til Haaland Matlary som jeg anbefaler.
Det er jo helt opp til deg selv hvilke blogger du velger å lese Christian. Ser ikke at diskusjonen gjelder ekskomunnisering, men å nektes å få del av Jesus legeme. Hva skal en gjøre da Christian hvis en politiker er Katolikk, og arbeider aktivt for fri abort?
Jeg er enig med Hans Bj. om at departementet vedkommende arbeider i, er svært lite fristende for oss katolikker. En prest bør heller ikke nekte en katolikk kommunion, med mindre presten kjenner vedkommendes tanker og handlinger svært godt. Jeg kan ikke huske at dette har skjedd i Norge, og det skal vi være glade for,,
Jeg har ikke vært særlig på nettet denne uken, men må jo kommentere dette..;)
Etter mitt syn, er det et svært alvorlig skritt å nekte noen kommunionen basert på antagelser om hva personen mener. Man vet jo ikke hva som har foregått bak kulissene i denne saken. Fru Osmundsen kan jo ha en personlig oppfatning som avviker fra regjeringens offentlige syn og det kan også være at hun ikke kommer til å «fronte» saken i egentlig forstand (dvs være aktiv forkjemper), samt at hun kanskje har vært et offer for den Hollandske Katekismen og annen elendig trosopplæring gitt av prelater som ikke akkurat er tydelige på hva Kirkens lære er.
Det siste er svært trolig, dessverre, men det gjør hennes ansvar i saken mindre.
På den andre siden, så kan det være tegn på sviktende dømmekraft fra ministerens side at hun som katolikk «fronter» en slik sak som er så stikk i strid med hva Kirken lærer. Hans Bj. har et godt poeng her. Dessuten har fru Osmundsen tidligere vist dårlig dømmekraft i forbindelse med UDI-skandalen. Etter den burde utvisning av slik dårlig dømmekraft ha blitt korrigert noe.
Det store problemet er etter mitt syn pr-relatert, for ikke å nevne den synd man begår mot Ham ved å motta Hans legeme uverdig.
Hvilket signal sender Kirken, når Hun gjennom de utnevnte hyrder ikke er tydelig på dette området, til troende kristne som kanskje vurderer problemene innad i sine respektive ekklesiastiske samfunn som så store at de har begynt å skjele til den Katolske Kirke for å hente styrke og anser Henne for å være autoritativ og moralsk førende? Når Kirken utad viser seg like tøff som en geléklump, oppfattes alt snakk om doktrine og lære som utelukkende prat uten innhold. Det er en kilde både til offentlig skandale og et skudd for baugen hos pietetsfulle troende innad.
Vi tror jo at den hellige kommunionen er Kristi legeme, som ikke skal mottas uverdig? Eukaristien er kjernen av vår tro og mottar vi den med dødelig synd på samvittigheten «eter og drikker vi oss til doms». Det store «problemet» i økumeniske sammenhenger er jo synet på eukaristien. Er dette bare i teorien og ikke i praksis?
Fru Osmundsens posisjon som frontfigur for denne loven er etter mitt syn åpenbart uforenlig med hennes religion. Det bør kunne forventes av et så intelligent og oppvakt menneske at hun forstår at det er problemer her, dersom hun tar sin religion alvorlig. Men kan hende hun ikke gjør det og er som gjennomsnittsnordmannen? Det siste vet man ingen ting om og det er kun Gud som kjenner hjertene, så man må ikke kaste den første sten.
Etter mitt syn, så burde biskopen ta personlig kontakt med henne og høre hva hun selv sier i saken, slik at han kan forvisse seg om hva som er det faktiske forhold. Dernest bør han, jfr kardinal George, offentliggjøre hvorvidt hun kan motta kommunionen eller ikke, for å gjøre slutt på spekulasjoner og å unngå å skandalisere både troende og potensielle konvertitter. (Som helt tydelig kan skje i denne saken)
Til sist en kommentar til Christian,
«Hva slags kristne medmennesker er dere?»
– Den kommentaren er det styggeste jeg har sett på bloggen til nå. Du trenger ikke å trekke i tvil andres kristne sinnelag når det stilles fullt legitime spørsmål til nyheter som bør få doktrinære alarmklokker til å ringe. Frelse er en alvorlig sak og Kirken ikke bare en koseklubb.
Det er absolutt INGEN som har fremhevet seg selv som et moralsk eksempel til efterfølgelse. Tvert om er det ut fra bekymring/tvil om hva Kirken egentlig mener at folk kommenterer dette på bloggen. De troende har FULL rett til å stille spørsmål ved den pastorale siden av saken, synliggjort ved praktiske og dagsaktuelle eksempler. Fru Osmundsen har selv valgt å være en offentlig person. Hun har selv valgt å bli minister og fronte denne saken til tross for Kirkens lære på området. Derfor må hun tåle at det stilles spørsmål i den sammenhengen, fordi det i aller høyeste grad er i de troendes interesse å få avklart hva Kirken i praksis gjør og ikke bare hva Hun sier om dette rent teoretisk.