jan 312008
 

Vårt Land skriver i dag ganske interessant (og presis ser det ut til) på sine nettsider at Den økonomiske situasjonen for Den katolske kirke i Norge kommer opp i Stortingets spørretime onsdag.

Katolikkene gir pastoral betjening til en stor del av 100.000 arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen, og i Stortinget vil KrFs Hans Olav Syversen vite om arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen «ser det som rimelig at det kan gis økonomisk støtte til det viktige arbeidet som utføres av Den katoske kirke.»

Stortingsrepresentant Syversen opplyser til Vårt Land at han selv har vært i møte med Den katolske kirke om situasjonen. Kirken har også hatt møter med statsråd Hansen, som har uttalt seg i positive ordelag om kirkens innsats overfor våre nye landsmenn.

Oslo katolske bispedømme har fått avslag på sin søknad om 15 millioner kroner i ekstra statsstøtte for ekstraarbeidet med arbeidsinnvandrerne fra katolske land.
I Vårt Land onsdag sa biskop Bernt Eidsvig at avslaget er urimelig, ettersom det er myndighetene og ikke kirken som har skapt situasjonen ved å tillate en massiv arbeidsinnvandring.

– Deres innsats er av stor betydning for det norske velferdssamfunnet. Den katolske kirke i Norge legger på sin side ned en stor innsats for å dekke ulike, sosiale, kulturelle og åndelige behov for denne gruppen, heter det i spørsmålet som Syversen retter til statsråd Hansen i Stortinget.

jan 312008
 

I dag har det vært vennlige, men nokså upresise meldinger i norske aviser om at katolikkene ønsker å bygge ti nye kirker. Vårt Land hadde et stort oppslag om saken, og Dagbladet har lagt følgende NTB-melding på nett, med et passende (?) medfølgende bilde (se over):

Den sterke arbeidsinnvandringen gjør at Den katolske kirke planlegger bygging av ti nye kirker.

Biskop Bernt Eidsvig forteller til Vårt Land at Den katolske kirke har mer enn 200.000 katolikker å betjene. Eksisterende kirkebygg har ikke kapasitet til å ta seg av tilstrømningen av arbeidsinnvandrere og andre utlendinger som vil feire katolsk messe i Norge. I byer som Oslo, Drammen, Tønsberg, Skien, Kristiansand, Stavanger og Bergen er kapasiteten sprengt, skriver avisen.

Derfor planlegger kirken ti nye kirkebygg i Sør-Norge. De mest konkrete planene om nye kirker er på Jessheim, i Oslo, Sandefjord, Kragerø, Porsgrunn, Sandnes, Odda, Bergen og Førde. Byggeplanene står i sterk kontrast til byggestansen i Den norske kirke.

Det er sant at våre kirker er fulle, og at det arbeides med å utvide vårt arbeid og bygge kirker nye steder, men flere av disse planene er mer på tankestadium enn nær realisering. (Dagbladet kalte også vår biskop Eidsvik.)

jan 302008
 

I dagens onsdagsaudiens i Paul VI’s auditorium (det er nok fortsatt kaldt i Roma) snakket pave Benedikt for tredje gang om den hellige Augustin, og han mintes hvordan pave Johannes Paul II i 1986, ved 1600-års-jubileet for Augustins omvendelse, skrev sitt apostoliske brev «Augustinum Hipponensem» as a form of «thanksgiving to God for the gift that He has made to the Church, and through her to the whole human race, with this wonderful conversion».

After announcing that Augustine’s conversion – «a fundamental theme not only for the saint’s life but also for our own» – will be the subject of his next and final catechesis on the saint, the Pope indicated that he would dedicate his remarks today to the question of faith and reason, «a vital aspect of St. Augustine’s biography».

St. Augustine’s «intellectual and spiritual journey still represents a valid model for the relationship between faith and reason today, Continue reading »

jan 292008
 

Libreria Editrice Vaticana har utgitt ei bok, Dominus Est, skrevet av biskop Athanasius Schneider, der biskopen analyserer spørsmålet om å motta kommunion knelende og på tungen. Erkebiskop Malcolm Ranjith, i kongregasjonen for liturgien, har skrevet forordet til denne boka, han støtter en slik praksis og sier bl.a.:

In the Church, the deep conviction that in the Eucharistic species the Lord is truly and really present, along with the growing practice of preserving the Holy Sacrament in tabernacles, contributed to practice of kneeling in an attitude of humble adoration of the Lord in the Eucharist.

… faith in the Real Presence of Christ in the Eucharistic species already belonged to the essence of the faith of the Catholic Church and was an intrinsic part of Catholicism. It was clear that we could not build up the Church if that faith was minimally affected.

Therefore, the Eucharist, bread transubstantiated in Body of Christ and wine into the Blood of Christ, God among us, is to be greeted with wonder, reverence and an immense attitude of humble adoration. Pope Benedict XVI … points out that «receiving the Eucharist means adoring him whom we receive Continue reading »

jan 292008
 

I dag forbereder jeg meg til mitt foredrag om den gamle latinske messen – som jeg skal holde førstkommende søndag – og det er blitt klart for meg at jeg må begynne foredraget med å fokusere på at messen er et offer. Det er fra det utgangspunktet min egen vandring mot den tradisjonelle messen begynte, og det er når katolikker mister fokus på det sentrale poenget, at forståelsen av messen ødelegges.

På nettsidene til The Latin Mass Society i England fant jeg denne beskrivelsen:

It is because of the supremely sacred nature of this Sacrifice that it is celebrated with solemnity and devout veneration. All the words and gestures of the priest are meticulously regulated by the rubrics, which include multiple genuflections, to ensure the greatest possible reverence in worship.

The old rite omits nothing that may serve to remind us that the Sacrifice of the Mass is the Sacrifice on Calvary mystically re-enacted on the altar. Hence the many Signs of the Cross made over the Sacred Species and the orientation of the priest towards the altar of Sacrifice. The essence of the Mass is the offering of the Divine Victim to God through the intermediary of a priest acting in the person of Christ. Continue reading »

jan 292008
 

I dag er det 52 år siden jeg ble døpt – i Time (lutherske) kirke på Jæren, seks uker gammel. Det var en gjestende misjonsprest som døpte meg, har jeg hørt, ikke menighetens faste prest.

Jeg oppfordrer ofte folk til å finne ut hvilken dag de ble døpt, og huske den og markere den hvert år. Selv markerte jeg den ekstra grundig for to år siden – i St. Paul kirke i Bergen – da jeg hadde 50-årsjubileum.

jan 272008
 

«Ved slutten av bønneuken for kristen enhet er vi enda mer klar over at arbeidet for å gjenopprette enheten (selv om det krever hele vår energi og innsats) er langt utenfor våre egne muligheter. Enhet med Gud og med våre brødre og søstre er en gave som kommer ovenfra. Det er ikke opp til oss å bestemme når denne enheten fullt ut skal bli realisert, for det er noe bare Gud kan gjøre.» Dette sa pave Benedikt under den økumeniske bønnegudstjenesten i St. Paulus utenfor muren i Roma sist fredag, og ha la til ast alle måtte be om en slik enhet «uten opphold».

Her er et grundigere referat:

The search for Christian unity must involve «all of our energy and efforts», and the followers of Jesus have joined in this for some time, but this is too great a work for men to achieve on their own; it must be a «gift of God». This is the conviction that lead to the appeal to all Christians to pray, and which this year, which recalls the two thousandth anniversary of the Apostle Paul’s birth, is made concrete in the choice of the phrase «pray without ceasing» as the theme for the Week of Prayer for Christian Unity, which this year is in its hundredth edition. Continue reading »

jan 272008
 

Denne søndagen er første lesning henta fra Jesaja 9, og vi hører at:
Det folk (i Sebulons og over Naftalis land) som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset frem. Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. De gleder seg for ditt åsyn som en gleder seg i kornhøsten, som en jubler når hærfang skiftes. for åket som tynget folket, stangen over nakken og staven som driveren brukte, har du brutt i stykker som på Midjans dag.

Denne tråden tas veldig tydelig opp i evangeliet (i Matteus 4) der vi hører at:
Jesus drog avsted til Galilea. Han forlot Nasaret og slo seg ned i Kapernaum ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land. Slik skulle det gå i oppfyllelse som er sagt ved profeten Jesaja: ‘Sebuløns og Naftalis land, sjøveien, landet hinsides Jordan, hedningenes Galilea! Det folk som satt i mørke, et veldig lys har det fått se, for dem som lever i dødens skyggeland, er et lys runnet opp.’ Fra nå av begynte Jesus å forkynne: «Vend om! For himlenes rike er nær.»

Les alle søndagens tekster her.

jan 252008
 

Kirken feirer i dag festen for Paulus’ omvendelse (Pålsmesse – jeg skrev om den i fjor). Om denne dagen leser vi i Apostlenes gjerninger kap. 9:

Da Paulus var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham. Han falt til jorden og hørte en røst si til ham: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» Han spurte: «Hvem er du, Herre?» Og svaret lød: «Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg nå og gå inn i byen. Der skal det bli sagt deg hva du skal gjøre.» Mennene som fulgte ham, stod der målløse; de hørte røsten, men så ingen. Saulus reiste seg opp, men da han åpnet øynene, kunne han ikke se. De måtte ta ham i hånden og leie ham inn til Damaskus. I tre dager satt han der blind, og han verken spiste eller drakk.

I Damaskus bodde en disippel som hette Ananias. Herren kalte på ham i et syn: «Ananias!» Han svarte: «Her er jeg, Herre.» Og Herren sa: «Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset hvor Judas bor, skal du spørre etter Saulus fra Tarsus. For han ber. Og han har hatt et syn og sett en mann som heter Ananias komme og legge hendene på ham, så han kan få synet igjen.» … Ananias gill, og han kom inn i huset, la sine hender på ham og sa: «Saul, min bror! Herren har sendt meg, Jesus som viste seg for deg på veien hit; han vil at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd.» Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han kunne se. Han gjorde seg klar og ble døpt.

jan 242008
 

I dag var jeg på et interessant økumenisk samtalemøte her i Stavanger, der generalsekretær Ørnulf Steen i Norges Kristne Råd innleda til samtale om hvordan vi her i Stavanger best kan fortsette det økumenisk samarbeidet.

Ved presentasjonen sa jeg at jeg hadde vært katolsk prest i åtte år – og så huska jeg etterpå at det var like lenge som jeg var luthersk prest. Jeg var luthersk prest fra min ordinasjon tidlig juni 1986, til midten av juni 1994, og katolsk prest fra 8. januar 2000 til i dag. Fra nå av vil jeg altså få meir erfaring som katolsk prest enn som luthersk – imteressant å tenke på.

(Men jeg har stadig vært lutheraner mye lenger enn jeg har vært katolikk. Jeg var 39 år da jeg ble tatt opp i den katolske kirke, for litt over 13 år siden. Det spørs om jeg lever til jeg blir 78 år, slik at dette også utjevnes – om det skulle være viktig, da.)

jan 242008
 

Jeg skrev tidligere om biskop Eidsvigs initiativ overfor familieministeren om forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov. Nå blir jeg tipset fra en leser om at man kan lese artikler i Dagen/Magazinet på Magazinets nettsider (Dagen selv har nesten ingen lenker til artikler). De skriver her videre om biskopens initiativ:

Man kan mene mye om den katolske kirke. Men det er i alle fall et faktum at romerkirken i dag er et av de trossamfunnene som taler klarest og mest entydig til forsvar for de tradisjonelle kristne familieverdiene. I katolsk teologi er ekteskapet faktisk regnet som et sakrament, et Guds nådemiddel, på linje med dåp og nattverd.

… vi har betydelig sans for at den katolske biskopen i Oslo ikke bare sitter stille og ser på at et av hans sognebarn påfører de kristne verdiene i det norske samfunnet en så alvorlig svekkelse som det en kjønnsnøytral ekteskapslov vil innebære. Vi håper han i samtalen kommer til å berøre hvilket ansvar hun påtar seg ved å ved å gå imot kirkens lære på en så dramatisk vis som hun er i ferd med å gjøre.

I så måte kan Bernt Eidsvig tjene som et forbilde for sine bispekolleger i den norske kirke og for kristne forkynnere i alminnelighet. Vi noterer oss at Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen mener man har tilstrekkelig med kontakt med myndighetene for å få fremført kirkens syn. Men forskjellen i denne saken er at Eidsvig ber om en samtale med utgangspunkt i at Ramin-Osmundsen er et kirkemedlem.

jan 242008
 

P. Arnfinn (katolsk prest, dominikanar) skriv ofte svært så pernsolig på sin blog, og i går kveld skreiv han følgande om sitt kall:

Det fekk meg, uventa, til å sjå livet mitt frå ein bakketopp, ei lita høgde på vegen, akkurat no. Og eg ser tilbake og ser at det ikkje er så rart at eg er tiggarmunk, prest, forkynnar. For meg har det alltid vore rart; for store sko til føtene, liksom. Eg kunne sikkert gjort noko anna, brukt det som er eg på ein annan måte. Det var også planen – heilt til noko hende i 18-19-årsalderen: Eit kall, ei sterk hand som tok meg hardt i nakken og snudde andletet mitt mot seg – og det var Han, leande, trur eg eg vil seie, lysande og utfordrande, ikkje dystert eller knugande. ”Heretter blir det denne vegen..!” ☺

jan 242008
 

I gårsdagens audiens tok pave Benedikt (selvsagt) opp temaet om kristen enhet – siden dette temaet alltid står i sentrum denne uka i januer. Paven snakka om de 100 års historie denna markeringa har, om Den katolske kirkes plass i dette, og en hel del om Vatikankonsilets dokument om kristen enhet. (Noen lesere av denne bloggen er fryktelig negative til økumenikk, og de bør lese det paven her skriver grundig.)

Nedenfor følger hele pavens tale i engelsk oversettelse:

Dear Brothers and Sisters,
We are celebrating the Week of Prayer for Christian Unity, which comes to an end Friday, Jan. 25. This day marks the conversion of St. Paul the Apostle. Christians from various churches and ecclesiastical communities come together at this time in unanimous prayer to ask the Lord Jesus for the re-establishment of unity among his disciples.

It is a unanimous plea made with one soul and one heart in response to the Redeemer’s own desire, who turned to our Father at the Last Supper and said, «I pray not only for them, but also for those who will believe in me through their word, so that they may all be one, as you, Father, are in me and I in you, Continue reading »

jan 232008
 

Her er deler av det andre leserinnlegget i siste nummer av St. Olav tidsskrift om TLM, skrevet av Karl Theodor Kvadsheim:

Jeg var 15 år, Min ungdommelige ateisme var vaklende. Jeg var en søkende sjel. Forlengst hadde jeg avskrevet de etter-reformatoriske sekter. Nå ville jeg se hva slags inntrykk den katolske kirke kunne gi meg – den var i alle fall gammel!

Presten kom inn fra sakristiet, alvorlig ansikt med en rar hatt på hodet. Han skvettet vann på menigheten mens det ble sunget på latin. Så gikk han tilbake til sakristiet, og kom ut igjen. Denne gang bærende på noe med et grønt klede over som han satte ned ved alteret. Gikk så ned noen trinn og begynte tilsynelatende en uhørlig samtale med de to guttene som fulgte med ham, mens koret sang. Deretter gikk han opp til alteret igjen. Jeg skjønte at noe betydningsfullt var i gang. Men hva? Continue reading »

jan 222008
 

I dag lå siste nummer av St. Olav tidsskrift i postkassen. Det første jeg leste var to (positive) leserinnlegg om den gamle messen. Her er deler av det første av dem, skrevet av Ute Heim:

Jeg er også en gammel katolikk. Jeg vokste opp med messen etter tridentinsk ritus og husker godt dens alvor og høytidelighet. Selveste kirkerømmet førte hen til det viktigste i kirken, alteret med tabernakelet. Man forsto uten ord: Her er Gud hovedpersonen. Presten ba trinnbønnen med syndsbekjennelsen ved det nederste altertrinnet; det ga uttrykk for at vi står ovenfor den allmektige Gud, Symbolikken i den tridentinske messen var sterk og innlysende uten ord, også for barn.

Når presten står med ryggen til menigheten foran alteret og tabernakelet, står han vendt mot Gud. Han ber og ofrer til Gud. Da er det viktig at han kan konsentrere seg om bønnene, og ikke blir forstyrret av alt som skjer i menigheten. Når han snakker til menigheten, snur han seg rundt. Continue reading »

jan 222008
 

I Vårt Land i dag skriver Martin Eikeland at biskopene i landets elleve lutherske bispedømmer åpnet bispemøtet på kne ved nattverdbordet i Kristiansand domkirke i går. Her skriver han:

– Vi møtes som kristne mennesker til et kristent fellesskap. Derfor er det helt naturlig å begynne bispemøtet med en gudstjeneste med nattverd, sier biskop Olav Skjevesland i Agder og Telemark.

For første gang har biskopene valgt å flytte møtestedet ut av Oslo. Bispemøtets preses, Olav Skjevesland, er derfor vertskap for et historisk bispemøte.

– Vi har bestemt at et av møtene skal være et annet sted enn i Oslo. Fortsatt skal vi samles to ganger der, men vi ønsker også å komme rundt til hverandre. … ….

Etter salmen «Vår lovsang skal lyde» knelte bispekollegiet ved nattverdbordet, der de fikk vin og brød.

Denne avslutningssetningen var ekstra uheldig, for i Den norske kirke deles jo nattverden ut med ordene. «Dette er Jesu Kristi legeme/blod». Men likevel viser bildet og beskrivelsen hvor stor forskjell det er mellom katolsk og luthersk nattverdsyn og -forståelse.

jan 222008
 

Det jeg nevnte her for ei uke siden, etter en artikkel i Dag og Tid, slår avisa Dagen i dag opp på første side:

Oslo Katolske bispedømme har gått hardt ut mot forslag til ny ekteskapslov. Biskop Bernt Eidsvig mener forslaget har store mangler og har bedt statsråden om en samtale.

– Jeg har bedt om en samtale med Ramin-Osmundsen. Hun ønsket også en samtale med meg. Den vil finne sted i nær fremtid, sier biskop Bernt Eidsvig. … …

Det går lenge mellom hver gang en biskop i Den norske kirke kaller inn en statsråd til samtale. Edisvig mener det burde skjedd oftere.

– Jeg skjønner ikke hvorfor biskopene ikke gjør det, sier han.

Eidsvig påpeker at selv om bispedømmet har gått kraftig ut mot lovforslaget, vil enkeltpersoner ha andre meninger. Det blir opptil hver enkelts samvittighet å avgjøre om de fortsatt kan kalle seg katolikk.

Homofil adopsjon og tilgang til assistert befruktning for lesbiske ektefeller er to av hovedpunktene i forslaget til ny ekteskapslov.

jan 212008
 

Kristusfromheten gjør sterkt inntrykk på meg. Paven trer meg i møte som en mann som er glad i Jesus, sier professor Oskar Skarsaune om pavens bok.

Slik skriver Vårt Lands Erling Rimehaug i et grundig referat av seminaret om pave Benedikts Jesus-bok for noen dager siden, og han fortsetter slik:

Et slikt utsagn om en pave er historisk sett ingen selvfølge på et luthersk teologisk fakultet. Men den positive interessen for hva paven står for brer seg også utenfor den katolske kirken. Det viste seg da Menighetsfakultetet sist mandag arrangerte seminar om pave Benedikt XVIs Jesusbok, i samarbeid med det katolske tidsskriftet St. Olav. Bare det at et slikt felles seminar kan arrangeres, er en historisk begivenhet.

Det store oppmøtet på seminaret – nærmere 250 deltakere – bekrefter at en bevegelse er i gang. Et interessant signal er det også at det var flere deltakere fra Misjonssambandets høyborg Fjellhaug bibelskole, og at en av lærerne derfra tok paven i forsvar overfor mer kritiske MF-lærere.

Les hele det grundige referatet her.

jan 212008
 


Den hellige Agnes er utvilsomt en av de mest berømte jomfrumartyrene fra den tidlige Kirken, og i hvert fall den best dokumenterte av dem som døde i Roma, men likevel er det lite vi med sikkerhet vet om henne. Man mener at hun døde i de siste ukene av kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305), som startet med et edikt i februar 303 og varte i mindre enn to år. Den tradisjonelle datoen for hennes martyrium er 21. januar, så året var trolig 305.

Det er ingen tvil om at hun led martyrdøden i Roma og ble gravlagt på kirkegården ved Via Nomentana. Hennes foreldre må ha vært velstående, for de bygde en marmorgrav for henne på et gravsted som tilhørte familien. Da keiser Konstantin I den Store (306-37) ønsket å døpe sin datter Konstantia, gjorde han det på dette stedet. Konstantia bygde en basilika over Agnes’ grav i år 350, Sant’Agnese fuori le Mura, som fortsatt står, men er betydelig ombygd. Dette – og mye mer – kan man lese om Agnes på katolsk.no.

jan 212008
 

Søndag for ei uke siden feiret pave Benedikt messen i det sixtinske kapell på det gamle alteret, vendt mot øst/ mot Gud, eller «med ryggen mot folk» som noen sier. Her er en engelsk oversettelse av Vatikanradioens intervju med pavens seremonimester, msg. Guido Marini, som forklarer dette – og også sier enkelte andre ting av pavens liturgiforståelse.

Marini: I think it is important, first of all, to consider the orientation that a liturgical celebration is always called to have: I’m referring to the centrality of the Lord, the Savior crucified and resurrected from death. This orientation must determine the interior disposition of the entire assembly and, consequently, also the external mode of celebrating. The placement of the cross on the altar in the middle of the assembly is able to communicate this fundamental content of liturgical theology. There may then arise particular circumstances which, because of the artistic condition of the sacred place or because of its unique beauty and harmony, it becomes desirable to celebrate at the ancient altar where, among other things, the exact orientation of the liturgical celebration is preserved. In the Sistine Chapel, in the celebration of the baptism, this is exactly what happened. It is a praxis that is allowed by liturgical norms and in tune with conciliar reform.

Question: Public opinion is very aware of this posture which, in part, the Pope has made in the occasion of the feast of the baptism of the Lord: turn the back to the assembly. There are those who read in this a return to the past, Continue reading »