Jeg leste en nettside for et par siden – om Den katolske kirke i England og Wales – og har ikke klart å legge den fra meg. Det forundrer meg at det skal stå så dårlig til med Kirken der, samtidig som artikkelen også sier en del om Kirken i Norge. Vi snakker mye og plassmangel her hos oss, men den store innvandringa skjuler at svært mange katolikker også hos oss forsvinner ut av Kirken. Noen utdrag fra nettsiden jeg referer til:
The statistics, produced with the help of the bishops, also showed that Catholicism had suffered a sharp decline over the past 50 years.
The trust found that the Catholic population, measured by those who used the Church for at least three rites of passage – baptism, marriage and burial – had fallen by 23 per cent since 1958, from just over five million to below four million.
The number of converts dropped by 69 per cent between 1958 and 2005, and Catholic marriages fell from 69,000 to 15,000. Mr Spencer said the decline had occurred despite waves of Irish and Polish immigration and was «pretty horrific». He added that Catholic marriage was «on the way to extinction».
Hvordan står det til med den katolske skolering av barn og ungdom i Norge (katekese) ? Burde dette være gjenstand for en diskusjon ? Her tror jeg det er rom for en forbedring, slik at den katolske identitet blir sterkere enn idag.
Vi blir så lett besnæret av at Kirken i Norge vokser pga innvandring. Jeg tror at Norge ikke er forskjellig fra hele resten av verden og at vi absolutt har grunn til å rope et varsku her på berget også.
Etter min mening, så er det bedre å ta et onde ved roten enn å lappe på det. Problemet er primært filosofisk og doktrinært, ikke bare sosialt. Liturgi er «bare» uttrykk for doktrine, men er som sådan en indikator. Lex orandi, lex credendi. Kirken må finne seg selv igjen før det blir bedre. Man må forlate den usikre vei revolusjonen representerer og igjen slå inn på den sti Kirken selv alltid egentlig har stått for. Det er bare krystallklar doktrine og ikke wishy-washy falsk(og ikke sann!) økumenikk og tilsløring som virker. Stien heter Apostolisk Tradisjon og den er en hard sti å følge, men den eneste saliggjørende. Apostolisk tradisjon beskrives godt med dette bildet: En eikenøtt kan om den spirer, bare bli et eiketre. Den kan ikke bli en furu eller gran. Slik viser tradisjonen veien. I kontinuitet med fortiden blir fremtiden til, men fremtiden kan ikke være noe «annet» enn fortiden. Bare det som er i pakt med fortiden, er fremtiden. Alt annet er bastardiøst og like levedyktig som avkommet til et esel og en hest.
«Far, far from Our priests, be the notion of Novelty»
Pave St. Pius X
Knut Erik,
Dette burde absolutt være gjenstand for diskusjon. Spør et hvilket som helst barn på 12 år om han/hun kan fremsi f.eks de fire siste ting, angerbønnen, trosbekjennelsen, syndsbekjennelsen, etc. Mine 100 kroner på at under 10% kan det. Selv ikke 10% av voksne kan det.
Og det er intet annet en en katastrofe.
Det kan selvfølgelig innvendes at formalkunnskap ikke er alt, men uten den kjenner man heller ikke innholdet og er følgelig et lett bytte for enhver sekt eller ateist.
Bare tradisjonell Katolsk lære, sammen med sakramentene etter det tridentinske ritus (i vesten) vil gjøre Kirken sterkere. Når det gjelder katekese så burde den selvfølgelig gjeninføres slik det er i tradisjonelle menigheter. Finnes en bok som heter «The penny Catechism» de burde ihvertfall kunne det som står der. Tror mange ikke kan det helt grunnleggende lenger.
Hvis man ser på de tradisjonelle gruppene så vokser de som bare det!
Jeg er enig i at en «liberal» kristendomsform ikke har noen appell, men i motsetning til noen personer som skriver kommentarer på bloggen min, mener jeg ikke at alt som har skjedd i Den katolske kirke etter 1965 har vært av det onde. Det er mulig å leve et godt og rikt liv som katolikk uten å ta opp tradisjonalistenes argumenter i ett og alt.
Pastor,
Hehe, jeg mener faktisk heller ikke at alt etter ’65 har vært et onde.
Alt før ’65 var definitivt ikke bare av det gode. Den handler ikke om idealisering av en periode, men derimot å vokse i kontinuitet med fortiden og ikke i fortiden.
Man ser heldigvis gode eksempler på at det kan leves et rikt katolsk liv uten å ta opp tradisjonelle argumenter i ett og alt. Men min påstand er at det er vanskeligere å gjøre det, fordi så mange frafallshindre er borte. Statistikken er også tydelig på at det er vanskeligere å leve et godt katolsk liv nå, siden det åpenbart er et massivt frafall og har vært det lenge.
Og ofte så ser man at dem som lever det rike katolske liv som moderne katolikk, langt oftest i alle fall er rimelig semitradisjonelle i sin innstilling.