Hvor er de verdikonservative i Norge blitt av?

I avisa Dagen leser vi denne inetressante artikkelen i dag:

I en kommentar i gårsdagens utgave av BT hevder Rossavik at selv Børre Knudsen og Ludvig Nessa har gitt opp abortkampen, at Kristelig Kringkastingslags etterfølgerorganisasjon Familie & Medier er blitt usynlig og at samboerskap og skilsmisse er forsvunnet som etiske temaer, selv i Den norske kirke.

Rossavik opplyser at han selv er homofil og støtter en felles ekteskapslov. Likevel undrer han seg over at denne loven tilsynelatende ikke er verd utredning og debatt. Han mener Øivind Benestad nærmest driver en enmannskampanje mot lovforslaget, og at han «og hans få støttespillere skjelles ut eller ties ihjel». Rossavik tror dessuten at merkelappene som tildeles Benestad og likesinnede, blant annet homohater, er uberettigede.

I kommentarartikkelen spør han om det norske offentlige rom er blitt så snevert at konservative – eller verdikonservative – må søke tilflukt under jorden, eller i bedehusene.

– Hva tror du selv om det?

– Jeg tror det er slik. De verdikonservative, hvis det er et godt ord, har så å si forsvunnet. Enten har de tapt frimodigheten, eller så er den liberale og radikale kulturen i mediene blitt så entydig at det er umulig å komme gjennom. …

Ifølge Rossavik er det bare de kristne avisene som på leder- eller kommentarplass har problematisert forslaget til ny ekteskapslov.

– Hva tenker du om mulighetene til å overleve som verdikonservativ kommentator i de sekulære norske mediene?

– Jeg skulle gjerne sett noen – for å ha motpoler til synspunktene jeg selv gir uttrykk for. Men jeg er sannelig ikke sikker på om hun eller han ville hatt en sjanse. Kanskje var Erling Bø i VG den siste – og han sluttet jo der for snart ti år siden.

Rossavik mener Kristelig Folkeparti burde være langt mer offensive i verdispørsmål.

– KrF er et sørgelig skue. Partiet må jo snart innse at det er et nisjeparti, og våge å gå kraftfullt inn i polariserende debatter som den om ekteskapsloven. Da får de flere og sterkere fiender, men samtidig vil de mobilisere sine primære målgrupper mye bedre.

– Ønsker mediene egentlig å gi rom for verdikonservative resonnementer?

– Det er nærliggende å svare nei, for det er liten tvil om at journalister og redaktører i landets dominerende medier utgjør en monokultur. Men de verdikonservative lider, som nevnt, også under en mangel på høvdinger. … …

9 hendelser på “Hvor er de verdikonservative i Norge blitt av?”

  1. Jeg forstår meget godt at man tyr til taushet. Det er en sikker metode for ikke å bli upopulær. Selv på kirkekaffen i katolske kirker, må man veie sine ord på guldvekt, selv om man «bare» holder seg til Kirkens lære. Oppgjøret med 68erne her inne ifjor viste hvor vanskelig dette en er. Da er det tryggest å resignere….

  2. Inge Lønning er min favoritt politiker. Høyre politiker av den gammle gode sorten, ikke noe liberal konservativisme som Høyre desverre må sies å være i dag. Synes foresten uttrykket liberal-konservativ er en dårlig måte å si liberal på.

  3. Knut Erik,
    Nå skulle jeg egentlig ha kommentar- og bloggefri en stund, men jeg kunne ikke la være å kommentere dette, siden det er så viktig.
    Løsningen du antyder mange velger fordi den er den tryggeste, er jo også den feigeste. Pysekristendom er ikke kristendom, det er New Age-skrulleri!
    Nekt fullstendig å holde kjeft om «kontroversielle» spørsmål, både under kirkekaffe og i andre settinger. Førstnevnte situasjon skulle jo også ha vært et sted hvor man er blant likesinnede, men akk…., den gang ei. Bare fortsett å føre den sanne læres sak! Om de hater deg aldri så mye for det! Å bli elsket av verden er som å ta imot 30 sølvpenger.
    Nå må jeg sitere deler av en protestantisk sang, som jeg synes illustrerer det hele.
    «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann»
    Og det har det jaggu gjort også…. og gjort en av fødsel stabukk og rabulist enda verre…Hehe!
    Under følger en enda mer inspirerende melodi, med tekst, tone og bilder
    Skru opp volumet og la musikk og bilder inspirere til handling!

    http://www.youtube.com/watch?v=O9DHgnKeAxo

    Onward Christian soldiers, marching as to war
    with the Cross of Jesus, going on before
    Christ the royal master, leads against the foe
    Forward into battle, see His banners go
    Onward Christian soldiers, marching as to war (REFR.)
    with the Cross of Jesus, going on before.

    Like a mighty army moves the Church of God
    brothers we are treading where the Saints have trod
    We are not divided, all one body we
    one in hope and doctrine, one in charity.(R)

    At the sign of triumph, Satans host doth flee
    onward Christian soldiers, on to victory!
    Hells foundation quivers at the shouts of praise
    brothers lift your voices, let the anthems raise (R)

  4. Hvilket 68´er oppgjør var det Knut Erik? Den lille feministdiskusjonen som også ble en raddisdiskusjon her på bloggen, eller i din menighet? Spennende hvis det var i din menighet…..
    Et eller annet har skåret seg ja når homsene begynner å etterlyse utredning og debatt om den loven de selv er årsak til.
    En helt annen måte å se det på er at flere også begynner å ha en ironisk distanse til denne lille offentligheten vår, den lille klikken av en par tusen mennesker som holder på og liksom er offentligheten. Som en sa for en stund siden: la dem få loven sin. Om noen år teller vi hvor mange som faktisk bruker den. Samme fyr sa at det bare er inngått ca 1500 partnerskap siden DEN loven kom. Vi kan forvente at noen av disse vil gifte seg med brask og bram og Dagsrvyen kommer til å dekke det som et slags SE og Hør. Men så, etter noen år, teller vi dem. Min åndelige veileder sier at når Gud tillater det onde er det for å bruke det til noe godt. Kanskje er det sånn i dette tilfellet? Selvsagt har vi alle sammen skrevet under på oppropet mot loven, og selvsagt ble ihvertfall jeg veldig glad da jeg leste at biskopen skal kalle statsråd Osmundsen inn på teppet. Samtidig kan vi glede oss til den kulturkampen vi skal kjempe om ikke for lenge – hvis Gud vil.
    Er ellers enig Christian S. Egentlig burde det dannes et nytt parti i Norge, eller vi kupper et som er der fra før. Krf?

  5. Det er helt klart noe rart når en homofil må etterlyse motargumenter til homoekteskap.
    Samtidig så er det også et faktum at en så viktig lov som den nye ekteskapsloven, overhodet ikke har blitt konsekvensutredet i departementet, ei heller har den blitt utredet på noen annen måte.

    At KrF har mistet noe, tror jeg Rossavik også har rett i. På lik linje med så mange andre i Norge, tør de ikke ha kontroversielle meninger om noen ting.

  6. Jeg er enig i det som er skrives her. Forøvrig forstår jeg ikke mitt gamle parti Høyre, og alle de kromspring dette partiet har foretatt seg de siste årene, for å tilfredsstille diverse populistsike lobbyer. Lønningbrødrene er hederlige unntak, men de begynner å bli nokså gamle nå, og har få etterfølgere. Hvor er de katolske skribentene, jornalistene (og kanskje også noen redaktører). Tør de stikke hodet frem, og forkynne det kristne budskap ?
    Er man verdikonservativ, kan man idag like gjerne stemme på FRP som på Høire. FRP har en klarere profil på f.eks. familiepolitikken, enn det dagens Høyre står for. Dette ser vi ikke minst, ved at mange fra frikirkene, støtter mannsterkt opp om FRP.

  7. Knut Erik,

    Hehe, ser at du også bruker i når du skriver Høyre.. Ofte når jeg av høyrefolk blir spurt om hva jeg stemmer, svarer jeg halveis på spøk: «Jeg stemmer Høyre, Høyre med -i»

    Det er jo en falitterklæring at man må støtte opp om et idag halvveis sosialdemokratisk parti for å vinne frem med sosialkonservative saker. FrP har fjernet seg meget lang fra «Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter og avgifter»

  8. Noe av problemet for oss etnisk norske katolikker er at vi egentlig ikke utgjør noen helhetlig gruppe med gruppeforståelse, gruppeindetitet og gruppelojalitet, og kan derfor vanskelig fremstå som en alternativ stemme i noensomhelst debatt. Som jeg vel har nevnt tidligere på denne bloggen, er den manglende sjelesorgen for nordmenn en av mine kjepphester, og jeg vil jo tro den er et problem for Kirken i Norge som sådan. Den erklæringen bispedømmet ga i saken om eksteskapsloven var utrolig bra syntes jeg. Slik snakker Kirken, og Kirken snakket i det tilfellet. Men det er vi jo ikke vant til, det begynte ikke å skje før for to år siden, med det nye regimet. Det står ikke en liten hær Kirkelojale norske katolikker og følger opp med leserinnlegg i lokalaviser og slikt. Vi snakker heller ikke om loven i menighetene, danner ikke aksjonsgrupper utover å undertegne oppropet. Med en egen sjelesorg vil vi kunne få en forming av norske katolikker som man hadde før, ja, gjett hva? Jeg skjønner godt at man må kjøre innvandringslinjen maksimalt ut på møter med Bjarne H. Hansen et co. Men det der med den enorme arbeidsinnvandringen de siste par årene er en egen type problematikk som faktisk kan holdes helt utenfor en prinsippiell diskusjon om at det må være et problem for Kirken i Norge at den i det nåværende flerkulturelle Europa ikke har noen plan for nasjonal sjelesorg for nordmenn. Det er jo først og fremst vi som har interesse av det daglige apostolat i saker som denne ekteskapsloven, og ellers å utføre misjonsbefalingen i våre såkalte nærmiljøer. Nærmiljøet for en vietnameser i Norge er ikke Norge, men vietnamesere i Norge. I noen år holdt de på med dette tøyset om at Kirken i Norge er en sjømannskirke for innvandrere. Men sjømannkirker har ikke noe lokalt ansvar utover å være vert og forsamlingshus for de som går iland. Jeg har etterlyst en begrunnelse for den manglende sjelesorgen for oss, og dermed manglende formingen av oss, i åresvis. Og i flere år var altså svaret at vi var en sjømannskirke. Og siden vi ikke har gått i land, kan vi finne veien til jobb, helsetilbud og et sosialt liv etc, selv. Det nye regimet har derfor arvet gamle problemer i tillegg til at de har fått en regelrett arbeidsfolkevandring i fanget. Og den kom deisende inn helt plutselig. Jeg har tro på å reise et prinsippielt krav om plan for egen sjelesorg, ellers blir vi sjømannskirke igjen før vi vet ordet av det.
    Katolske forfattere som Sigrid Undset, kunne skrive tunge,skarpe kronikker, en motkuluturell ytring i trygg forvisshet om at en liten flokk norske katolikker støttet opp bakenfor. Jeg har i mange år ikke tatt sjangsen på å skrive et ord. Jeg er hverken spesielt feig eller modig, men jeg har vært utrygg på raddisene i Kirken, hva de ville gjøre. Jeg ville ikke, på vegne av Kirken, risikere at vi fremsto som en selvmotsigende flokk. Det er helt greit å sloss mot vanlige raddiser, gjør det mer enn gjerne, men hva med katolske raddiser som går åpent ut mot kirkens lære? Skjønner? Ikke når man frem med en alternativ stemme, og de motkirkelige får enda mer vann på mølla. Ingen enkel sak å finne ut av det der.
    Jeg tror at det nye regimet tenkte på slikt, og at en nasjonal sjelesorg for nordmenn lå i kortene da det ble laget et eget «departement» for sjelesorg for innvandrere med engang regimeskiftet var på plass. Men hva skjer nå, med den arbeidsmengden Kirken har fått tredd ned over seg, og ingen departementer som vil hjelpe? Skjønner dere hva jeg mener? Vårt sjelesogproblem har direkte og indirekte innvirkning på norske katolikkers evne og mulighet til å snakke med Kirkens stemme.
    Dette ble langt og rotete og jeg orker ikke redigere meg selv idag. Moralen er vel at det er mye som må rettes opp internt i Kirken i Norge, men hvordan? Jeg synes ikke vi har fora som er brukbare NOK til å få frem slike ting. Kan man tenke seg et ikke-raddislegfolkets konferanse hvor man inviterte biskopen og et noen våkne norske prester? Hvor det for engangs skyld kunne være mulig å få snakke til punktum? En slags høringsforum? Jeg har en følelse av at biskopen og noen andre faktisk ville like noe sånnt.
    Og nå, god helg.

  9. Anna;
    våre raddiser er en utdøende rase. 68erne, som enten er for gamle, eller for unge(sic), til å være raddiser, etter deres egne meninger, får nå mindre og mindre å si i Kirken i Norge.
    Lederen av NUK fortalte at dagens katolske ungdom står meget fjernt ifra raddisenes tankegang hva angår Kirkens fremtid. Ungdommen er også bedre utdannet enn 68erne, noen er også teologer, og andre igjen har lyktes med gode akademiske karrierer, der våre 68ere ofte var litt halvskolerte. Vi trenger ikke lenger å bekymre oss så mye om raddisene som vi har gjordt. Vi har også sett at når man setter hardt imot hardt, så har de lite å stille opp med argumentasjonsteknisk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen