januar 2008

Pave Benedikt om den økumeniske bønneuken

Under dagens Angelus-bønn brukte pave Benedikt det meste av tida til å snakke om Bønneuken for kristen enhet, som i år feirer 100 år:

Benedict XVI recalled that «today the spiritual sons and daughters of Father Wattson, the Brothers and Sisters of the Atonement, are present in Saint Peter’s Square». This is the religious community that began the tradition of the Week of Prayer for Christian Unity.

He then commented briefly on the theme chosen for the Week this year, «Pray without ceasing» (1 Thess. 5:17). «With this appeal, [Saint Paul] . . . wants to make it known that the new life in Christ and in the Holy Spirit brings the ability to rise above every form of egoism, to live together in peace and fraternal union, to bear each other’s burdens and sufferings willingly. We must never grow weary of praying for Christian unity!».

The pope then invited everyone to participate in the solemn Vespers that he will lead on January 25 at the basilica of Saint Paul’s Outside the Walls, «to invoke from God the precious gift of reconciliation among all the baptised».

Les mer her.

200 000 på Petersplassen i dag

«Hellige Far, vi er med deg» står det på banneret i bildet med blå tekst. I dag hadde katolikker blitt oppfordret til å møte opp til Angelus-bønna på Ptersplassen kl 12.00, for å uttrykke solidarritet med pave Benedikt, etter at besøket ved La Sapienza universitetet hadde blitt avlyst.

Tens of thousands of young people and adults – more than 200,000, if the television linkups with other cities are counted – streamed into Saint Peter’s Square from all over Italy to express their solidarity with Benedict XVI. It was a response to the invitation from Cardinal Camillo Ruini, vicar of Rome, after the violent controversy that had arisen at the La Sapienza university, leading the Holy See to decline the invitation for the pontiff to give the opening address for the university’s academic year. Without any stridency, the pontiff exhorted all to work in a climate of «fraternity» and to «seek truth and freedom, in a shared commitment to a fraternal and tolerant society».

When Benedict XVI appeared at the window of his study for the recitation of the Angelus, an ovation came from the square full of people and banners. «You did not come to us; we come to you!».

Ecce agnus Dei, ecce qui tollit peccata mundi

Denne søndagen hører vi den kjente evangelieteksten fra Johannes 1,29, som jeg har hatt som motto på mine faste nettsider i mange år. Det er den setningen som lyder (i flertall) rett før kommunionen i alle katolske kirker – i innleggets overskrift på latin. På norsk sier vi: «Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.»

Hele evangelieteksten lyder slik:
«På den tid ser Johannes Jesus komme mot seg, og sier: «Se, der er Guds lam, han som tar bort verdens synd. Om ham var det jeg sa: ‘Etter meg kommer en mann som er gått meg forbi, fordi han var før meg.’ Jeg kjente ham heller ikke. Men det er for at han skulle åpenbares for Israel jeg er kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet: «Jeg har sett Anden stige ned over ham som en due fra himmelen, og bli over ham. Nei, jeg kjente ham ikke; men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: ‘Den du ser Anden stige ned over og bli hos, han er det som skal døpe med Den Hellige Ånd.’ Ja, jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Det er han som er Guds Utvalgte.»

Her er teksten også på gresk – Ide o amnos tou Theou o airon ten amartian tou kosmou:

Dette sa Ratzinger om liturgien i 1988

«Vi må tilbake til det hellige i liturgien. Liturgien er ikke noe festlig; vi møtes ikke for å ha det hyggelig sammen. Det er ikke interessant at presten har strevd for å finne på noe nytt og overraskende i messen.» Dette sa kardinal Ratzinger i et foredrag til de chilenske biskopene i 1988, der hovedtemaet egentlig var Lefebvres splittelse.

While there are many motives that might have led a great number of people to seek a refuge in the traditional liturgy, the chief one is that they find the dignity of the sacred preserved there….

I confine myself to coming straight to this conclusion: we ought to get back the dimension of the sacred in the liturgy. The liturgy is not a festivity; it is not a meeting for the purpose of having a good time. It is of no importance that the parish priest has cudgeled his brains to come up with suggestive ideas or imaginative novelties.

The liturgy is what makes the Thrice-holy God present amongst us; it is the burning bush; it is the alliance of God with man in Jesus Christ, who has died and risen again. The grandeur of the liturgy does not rest upon the fact that it offers an interesting entertainment, but in rendering tangible the totally Other, whom we are not capable of summoning. He comes because He wills. In other words, the essential in the liturgy is the mystery, which is realized in the common ritual of the Church; all the rest diminishes it. Men experiment with it in lively fashion, and find themselves deceived, when the mystery is transformed into distraction, when the chief actor in the liturgy is not the living God but the priest or the liturgical director.

Hele Ratzingers tale kan leses her
(pdf), og jeg har tatt med flere ting fra den som handler om liturgien – og om sannhetsspørsmålet, og den rette forståelsen av vatikankonsilet: …

Møt opp på Petersplassen søndag – for å støtte paven

Kardinal Camillo Ruini ber befolkningen i Roma møte fram på Petersplassen søndag for å vise sin hengivenhet til pave Benedikt XVI.

Dette skriver Jarle Kallestad i Vårt Land i dag: Oppfordringen kommer etter at paven torsdag avlyste et planlagt besøk på det prestisjetunge Roma-universitetet Sapienza. Paven var invitert av universitetets rektor, men besøket ble avlyst etter protester fra professorer og studenter som mente at paven er «vitenskapsfiendtlig».

– Møt opp! Kardinal Ruini ber alle romere samle seg til søndagens middagsbønn på Petersplassen. Benedikt er ikke bare pave. Han er også biskop av Roma.

– La oss vise gleden vi føler ved å ha Benedikt som vår biskop og pave, sier kardinalen, som er sokneprest i den italienske hovedstaden.

– Under disse omstendigheter, som har rammet hele vår by på en slik smertefull måte, ønsker kirken i Roma å uttrykke sin barnlige og fullstendige nærhet til sin biskop, paven, og uttrykke kjærlighet, tillit, beundring og takknemlighet overfor Benedikt. Han lever i romernes hjerter.

Rektor på La Sapienza universitetet har invitert paven til å komme ved neste anledning, melder Zenit:

The rector of Rome’s Sapienza University announced that he will re-invite Benedict XVI to visit the institution. Renato Guarini affirmed this after the inauguration ceremony today …

A small protest that eventually reached the point of several students occupying the rector’s offices motivated the Holy See to cancel the visit.

Hvor er de verdikonservative i Norge blitt av?

I avisa Dagen leser vi denne inetressante artikkelen i dag:

I en kommentar i gårsdagens utgave av BT hevder Rossavik at selv Børre Knudsen og Ludvig Nessa har gitt opp abortkampen, at Kristelig Kringkastingslags etterfølgerorganisasjon Familie & Medier er blitt usynlig og at samboerskap og skilsmisse er forsvunnet som etiske temaer, selv i Den norske kirke.

Rossavik opplyser at han selv er homofil og støtter en felles ekteskapslov. Likevel undrer han seg over at denne loven tilsynelatende ikke er verd utredning og debatt. Han mener Øivind Benestad nærmest driver en enmannskampanje mot lovforslaget, og at han «og hans få støttespillere skjelles ut eller ties ihjel». Rossavik tror dessuten at merkelappene som tildeles Benestad og likesinnede, blant annet homohater, er uberettigede.

I kommentarartikkelen spør han om det norske offentlige rom er blitt så snevert at konservative – eller verdikonservative – må søke tilflukt under jorden, eller i bedehusene.

Pave Benedikt om den økumeniske bønneuken

I morgen, fredag 18. januar begynner den økumeniske bønneuka for kristen enhet (i Norge markeres den fra søndag 20. til søndag 27. januar), og pave Benedikt nevnte uka på denne måten i gårsdagens audiens.

The day after tomorrow, January 18, begins the usual Week of Prayer for Christian Unity, which has a singular value this year because it has been 100 years since it was first celebrated.

The theme is St. Paul’s invitation to the Thessalonians: «Pray without ceasing» (Thes 5,17) – an invitation which I gladly make my own and address to the whole church.

Yes, it is necessary to pray without let-up, asking God insistently for the great gift of unity among all the disciples of the Lord.

May the inexhaustible power of the Holy Spirit stimulate us to a sincere commitment towards this unity, so that we may all profess together that Jesus is the only Savior of the world.

Paven ikke velkommen på romersk universitet – onsdagsaudiensen

Pave Benedikt fortsatte sin gjennomgang av Augustins liv under gårsdagens audiens, og hans nylig avlyste besøk på et av Romas viktige universiteter ble også markert av mange, men ikke av paven selv. Fra AsiaNews:

At the general audience, a group of students demonstrate their solidarity with Benedict XVI, who declined to participate in the inauguration of the academic year of the La Sapienza university of Rome, because of opposition from a small group of teachers and students. To those present, the pope again illustrated the figure of Saint Augustine.

«Freedom, Freedom!»: the shout raised by a group of university students of the Communion and Liberation movement, at the beginning of today’s general audience, met with warm applause from the six thousand persons present in the Paul VI audience hall, and was an echo of the decision Benedict XVI took yesterday not to go to the La Sapienza university of Rome. The decision was due to opposition from a small group of teachers and students, against the invitation that had been extended to him to participate in the inauguration of the academic year.

Her er en engelsk oppsummering av pavens gjennomgang av den hellige Augustins liv: …

Er messen et bønnemøte?

Personlig tok det noen år før jeg gradivis begynte å se på messen stadig tydeligere som et offer, Kristi fullkomne offer, båret fram for Gud Fader av presten, og av folket sammen med ham. Det er nok denne forståelsen først og fremst som har fått meg (det siste halve året) til å se med åpne og positive øyne på den tradisjonelle latinske messen. Der er det nemlig aldri noen tvil om at messen er et offer.

I dag leser jeg ganske sjokkert på Amy Welborns kjente blog: As I’ve said before, my big ah-ha moment over the past couple of years has been the realization that most of us – myself included – have been formed to think of the Mass as a prayer meeting. A highly structured prayer meeting, but a prayer meeting nonetheless, one which emphasizes community and who we are in the here and now, a prayer meeting which should somehow be expressive of who we are as individuals and a community.

Prayer meetings are good. But that’s not what the Mass is.

And that understanding is what I see reflected in the comments (about a traditional looking altar). It seems fairly obvious to me – those who respond positively to the photo seem to emphasize the Sacrificial aspect of the Mass, and the necessity of the ritual and other externals reflecting that reality. TSO said it well:

It LOOKS like what it is – it looks like we are offering Jesus to the Father and asking Him (the Father) to look upon His son that we might be saved. The priest, in facing the altar, removes himself from focus and eliminates a distraction: the only thing we can look at, really, is Jesus in the Eucharist.

(Starten på denne debatten begynte her.) Er det også slik hos oss, at katolikker ser på messen først og fremst som et fellesskapsmåltid og et bønnemøte?

En økumenisk talsperson, kjent for sine svært mange konvertitter

Jeg leste et interessant intervju i The Independent med en engelsk prest, som bl.a. kjente Blair-familien svært godt i årevis før Tony Blair nylig ble katolikk, og har hjulpet også svært mange andre mennesker til å bli katolikker. Han er samtidig økumenisk rådgiver i Westminster (katolske) bispedømme i London; en litt vanskelig kombinasjon, kanskje – som vi kan grunne litt på nå som den økumeniske bønneuken snart starter.

… doesn’t Father Seed’s extracurricular work with converts make an already difficult job a great deal tougher? It must be hard, after all, to build ecumenical bridges with other churches when they suspect you are only interested in poaching their members.

To his credit, he doesn’t even blink at the suggestion. «It is,» he agrees, «a paradox. Yes, I accept it is a total and absolute paradox. And I have never been comfortable with it.» But, he offers by way of defence, he took on his official post as ecumenical adviser just at a time when the Church of England was moving finally towards ordaining women, and that meant he found himself in the front line when disgruntled Anglicans started coming over to Catholicism – which bans women’s ordination – in droves. «It is certainly eccentric, though,» he concedes.

The paradox, as he describes it, puts me briefly in mind of a double agent, but then I look at Father Seed and know it can’t be true. He is one of those highly intelligent but essentially childlike men. Clever, open but naive.

Has receiving so many high-profile people into the Catholic Church damaged his personal credibility as an advocate of ecumenism? «There was a time, » he recalls, «when the cardinal [Hume] had an open evening for Anglican clergy thinking of Catholicism. I set out 60 chairs in the Throne Room upstairs. In the end, 300 came. We had informed George – George Carey, the Archbishop of Canterbury – what we were doing, but it did cause tension.»

Hva er det pave Benedikt ønsker når han gradvis forandrer liturgien?

Jeg leste i dag en blog jeg ikke har vært borti før, «Shouts in the Piazza», som her prøver å forklare hva paven ønsker når han gradvis forandrer liturgien i Vatikanet i konservativ retning – som vi så både under juelemessene og nå sist søndag.

First, let’s say that it always was rather stupid to use furnishings and vestments that were clearly very contemporary in the largest baroque church in the world. … Now the Pope has an MC who has stopped trying to force a square peg into a round hole.

Second, it looks as though the Pope and those who advise him have gotten tired of listening to ageing hippies tell everyone the lies that, «Vatican II did away with all that». The Council concerned itself with ecumenism, religious liberty and updating the methodology of the Church in its relationship to the world. There was no time (or desire) for the Council Fathers to ban Latin, do away with chant, discontinue the biretta, redesign the cut of chasubles, rise up against Communion rails, mandate the use of guitars, instruct on the importance of Communion-in-the-hand and Extraordinary Ministers of Communion, advocate for Communion under both species, ban lace, etc., etc., etc. …

Third, I think the Holy Father is trying to restore some dignity to the liturgical celebrations over which he presides since he knows they are seen as paradigmatic by Catholics the world over.

Økumenisk forslag: La oss droppe søndagsgudstjenesten og gjøre noe annet sammen

Den økumeniske bønneuken for kristen enhet nærmer seg (18.-25. januar de fleste steder) og vi blir utfordra til å ha bl.a. bønnegudstjenester sammen med andre kristne – slik pave Benedikt skal 25/1 i Roma, i kirken St. Paulus utenfor murene.

Enkelte forslag til ting man kan gjøre sammen er ikke like gode; som f.eks. å avlyse alle søndagsgudstjenestene og heller gjøre en innsats for lokalsamfunnet den dagen. Katolikker forstår hvorfor dette er et helt sprøtt forslag, og hvis andre kristne ikke forstår det, viser de at de står langt borte fra oss – skriver F. Richard Neuhaus i First Things:

Faith in Action is a program sponsored by three leading evangelical organizations, World Vision, Outreach, and Zondervan publishers. It proposes that churches cancel their services on what it calls “outreach Sunday” and urge their members to use the time to engage in some form of community service instead. “A church that puts its faith into action focuses not on themselves but on Christ’s teaching and his divine example of compassion,” says Zondervan’s director of church engagement. “Our hope is that churches across the country will unite and show their community a true servant’s heart.”

Hva er det viktigste i den tradisjonelle latinske messen?

Om knapt tre uker (søndag 3/2) skal jeg holde et foredrag om den tradisjonelle latinske messen her i Stavanger, og jeg holder forsiktig på å systematisere min opplevelse av denne messen i forhold til den moderne messen.

En ting er at den eukaristiske bønn i TLM oppleves retta mer tydelig mot Gud, mens i den moderne messen kan prestene lett (feilaktig) oppleve at de ber den for folket. Den nye messen kan også feires svært høytedelig, men da er det ofte noe som skurrer (i sammenhengen i messen, sysn jeg), mens i TLM henger ting bedre sammen. Mht. til ordets del er forholdet litt motsatt; en tradisjonell stille messe fungerer godt for presten, men ikke så godt overfor lekfolket som assisterer i messen – syns jeg så langt.

Jeg tenkte litt på dette da jeg leste om en (gammel) prest som nettopp feiret sin første TLM på 40 år. Han sier:

Father Schmit said the Tridentine Mass was solemn and devotional. “The Mass in the vernacular can be just as devotional,” he said, but the Tridentine rite is more solemn than the Mass as it has been celebrated since the reforms of the Second Vatican Council were instituted.

Father Schmit said he personally prefers celebrating the Mass in the vernacular so that the congregation can readily understand the prayers of the Mass, but that he prefers the actions of the Tridentine rite because they return some of the solemnity of the Mass lost with the changes of Vatican II. “The Latin is not important, the solemnity is important,” Father Schmit said.

Les hele denne rapporten.

Det står ikke så veldig godt til med Den katolske kirke

Jeg leste en nettside for et par siden – om Den katolske kirke i England og Wales – og har ikke klart å legge den fra meg. Det forundrer meg at det skal stå så dårlig til med Kirken der, samtidig som artikkelen også sier en del om Kirken i Norge. Vi snakker mye og plassmangel her hos oss, men den store innvandringa skjuler at svært mange katolikker også hos oss forsvinner ut av Kirken. Noen utdrag fra nettsiden jeg referer til:

The statistics, produced with the help of the bishops, also showed that Catholicism had suffered a sharp decline over the past 50 years.

The trust found that the Catholic population, measured by those who used the Church for at least three rites of passage – baptism, marriage and burial – had fallen by 23 per cent since 1958, from just over five million to below four million.

The number of converts dropped by 69 per cent between 1958 and 2005, and Catholic marriages fell from 69,000 to 15,000. Mr Spencer said the decline had occurred despite waves of Irish and Polish immigration and was «pretty horrific». He added that Catholic marriage was «on the way to extinction».

Biskop Eidsvig om forslaget til ny og kjønnsnøytral ekteskapslov

Dag og Tid skreiv fredag (i ein stor artikkel på første side) om katolikkars forslag til ny ekteskapslov i Norge. Der seier han bl.a.:

Eg vil be Ramin-Osmundsen om ein samtale om desse spørsmåla, seier biskopen i Oslo katolske bispedøme, Bent Eidsvik, når vi spør han om kva han synest om at det er ein katolsk statsråd som fremjar den nye ekteskapslova. …

Ramin-Osmundsen tilhøyrer Oslo katolske bispedøme. Det same bispedømet har gått sterkt ut mot lovframlegget. … Kva gjer så bispedømet når saka no vert framførd av ein av medlemene i deira eiga kyrkje? Vi spør biskopen i Oslo bispedøme, Bernt Eidsvig.

– Ramin-Osmundsen har ikkje bede meg om noko råd i denne saka, så om eg gjev henne det no i dette intervjuet, er det litt utidig. Eg vil derimot be henne om ein samtale. Det er betre at ho høyrer direkte frå meg kva eg meiner, enn at det skjer gjennom media, seier Eidsvig. …

Sp.: Katolske biskopar i USA har sanksjonert overfor katolske politikarar som har gått inn for fri abort og nekta dei nattverd? – Eg er klar over det. Slik reaksjonar trur eg ein oppnår lite med. I dette konkrete tilfellet med Ramin-Osmundsen, er det betre at ho som katolikk konfronterer sitt eige samvit og bed om råd frå skriftefar sin, enn at eg på dette tidspunktet skal seia at ho ikkje har tilgang til skriftestolen eller nokre av dei andre sakramenta.

Sp. Går utviklinga, som i den protestantiske kyrkja, mot at katolikkane òg så å seia set saman si eiga tru ved å velja bort det dei ikkje trur på? – Nei. I dag er det slik at dei som ikkje lenger er samde med kyrkja, forlèt oss. Det er ingen som lenger har nokon praktiske føremoner ved å vera katolikk, seier biskop Bernt Eidsvig.

Pave Benedikt feiret messen vendt mot Gud

Paven feiret i dag som vanlig (på festen for Herrens dåp) en messe i det sixtinske kapell og døpte flere barn. Nyheten i år er at han denne gangen brukte det faste alteret i kapellet, og lot være å ta inn et ekstra, flyttbart alter for å feire vendt mot folket. Etter messens åpning, lesningene, preken og dåp, vendte han seg derfor «bort fra folket», eller bedre uttrykt; sammen med folket «mot Gud», for å bære fram messens hellige offer.

Egentlig er dette ingen stor sak, for hvorfor skulle man ødelegge det fine kapellet ved å ta inn et femmedelement som et ekstra alter er? Men samtid er det et viktig signal, for et slikt flyttbart alter har man visst brukt kontinuerlig ved messer i det sistinske kapell i 40 år.

Men i år skjer dette altså ikke, og noen sier at hvilken vei presten vender seg under eukaristien er svært viktig for hvordan messen oppleves. Les mer om det her. Se også her.

Mer om Jesu dåp – la oss gå ned i dåpens bad sammen med Ham!

Den hellige Gregor av Nazianz (300-tallet) skriver også om Jesu dåp:

Kristus blir opplyst [i dåpen], la oss skinne sammen med ham! Kristus døpes, la oss gå ned i dåpens bad sammen med ham! Johannes er i ferd med å døpe, Jesus nærmer seg. Muligens er det for å helliggjøre døperen, men helt klart er det for å helliggjøre den gamle Adam og begrave ham helt og holdent i vannet. Men før han helliggjør dem og for deres skyld, helliggjør han elven Jordan. På samme måte som han var Ånd og kjød, slik innvier han ved Ånd og vann.

Døperen vegrer seg, Jesus står på sitt. ”Jeg har behov for å bli døpt av deg”, sier lampen til solen, røsten til ordet, brudgommens venn til brudgommen, den største av dem som er født av kvinner, til den førstefødte av all skapningen, han som hoppet i morsliv, til ham som allerede i morsliv ble tilbedt, han som har gått forut og igjen skal gå foran, til ham som nå blir åpenbart og som atter en gang skal åpenbares. ”Jeg har behov for å bli døpt av deg”, underforstått: ”og for din skyld”, for han visste nemlig at han skulle motta martyriets dåp …

Festen for Jesu dåp – som forberedelse for vår dåp

Slik skriver den hellige Maximos, biskop av Torino, ca 400, om festen for jesu dåp, som vi feirer denne helga:

Evangeliet beretter at Herren kom til Jordan for å døpes, og at han i denne elven ville vie seg de himmelske mysterier.

Det er naturlig at denne festen følger kort tid etter dagen for Herrens fødsel – med noen års mellomrom, selvsagt, men på samme tid av året – og jeg mener at også denne festen kan kalles for Herrens fødsel. Den gang ble han født på menneskevis, i dag fødes han på nytt gjennom sakramentene; den gang ble han satt til verden av jomfruen, i dag blir han unnfanget ved mysteriet. Den gang da han ble født som menneske, beskyttet hans mor Maria ham i sitt skjød; nå da han unnfanges etter mysteriet, omfavnes han av Gud Faders røst som sier: ”Dette er min Sønn som jeg har behag i; lytt til ham”. Da han var født, kjærtegnet moren ham på sitt myke fang, nå tjener Faderen Sønnen ved sitt kjærlige vitnesbyrd; moren holdt ham opp slik at de vise menn kunne tilbe ham, Faderen åpenbarer ham slik at folkeslagene kan dyrke ham.

Å vise tydelig respekt ved mottakelse av Kristi legeme

For noen få dager siden stod det en artikkel i Vatikanets avis, L’Osservatore Romano, om kommunion – helst knelende og på tungen, var artikkelens budskap. Personlig syns jeg argumentene hans har mye for seg, og ønsker en utvikling der vi tydeligere enn vi har gjort de siste årene, viser med vår kroppsholdning at det er Kristus selv vi mottar.

The reverence and awe of Catholics who truly believe they are receiving Jesus in the Eucharist should lead them to kneel and receive Communion on their tongues. … «If some nonbeliever arrived and observed such an act of adoration perhaps he, too, would ‘fall down and worship God, declaring, God is really in your midst,'» wrote Auxiliary Bishop Athanasius Schneider of Karaganda, Kazakhstan, quoting from the First Letter to the Corinthians.

Bishop Schneider reviewed the writings of early church theologians about eucharistic reception and said the practice of laypeople receiving Communion on the tongue was the predominant custom by the sixth century. … In addition to demonstrating true adoration by kneeling, he said, receiving Communion on the tongue also avoids concerns about people receiving the body of Christ with dirty hands or of losing particles of the Eucharist, concerns that make sense if people truly believe in the sacrament.

«Wouldn’t it correspond better to the deepest reality and truth about the consecrated bread if even today the faithful would kneel on the ground to receive it, opening their mouths like the prophet receiving the word of God and allowing themselves to be nourished like a child?» Bishop Schneider asked.

In 1969 the Vatican published an instruction allowing bishops to permit the distribution of Communion in the hand. While at papal liturgies most people who receive Communion from the pope receive Communion on the tongue, they also are permitted to reverently receive the Eucharist in the hand.

Oppsummering av pavens taler de siste tre ukene

Fra midten av desember, med budskapet til Verdens Fredsdag til og med budskapet til mange lands diplomater mandag 7/1, sa pave Benedikt til sammen 17 500 ord, og John Allen gir her en oppsummering av hva han sa – her har jeg bare tatt med overskriftene til hans sju punkt.

Between those rhetorical bookends fell three important homilies (Christmas, the Feast of Mary the Mother of God on New Year’s, and Epiphany), as well as a major speech to the Roman Curia, the year-end Urbi et Orbi message, a vespers service on New Year’s Eve, and four Angelus addresses. … Since this period is now over, it’s a good time to roll the highlight reel. Doing so may offer hints of Benedict’s priorities for 2008, a year that will feature his April 15-20 visit to the United States.

(1) Around the World
At the geopolitical level, Benedict underscored the Vatican’s «preferential option» for the Middle East and Africa.

(2) The Family
The theme of the World Peace Day message was «The Human Family, A Community of Peace.» The pope argued that the family, based on marriage between a man and a woman, is the natural building block of society and a «school of peace.»

(3) The Environment
Benedict XVI returned repeatedly to what has become a leitmotif of his social and political concerns: the environment, especially energy scarcity.

Skroll til toppen