Jeg skrev om Francis Beckwith flere ganger for et år siden, i forbindelse med at han kom tilbake til Den katolske kirke. Beckwith er filosof med spesiell ineresse for bioetikk, og i Vårt Land i dag (dessverre ikke på nettet) har Morten Magelsen skrevet en interessant anmeldelse av hans bok «Defending Life». Der leser vi bl.a.:
I debatten om hvorvidt abort skal være selvbestemt, er det spørsmålet om hva fosteret er som avgjør hvilket standpunkt vi bør innta. Den amerikanske filosofiprofessoren Francis J. Beckwith behandler dette temaet grundig i den ferske boka Defending Life. For det første, fosteret tilhører menneskearten. Ved befruktningen opphører egg- og sædcelle å eksistere, og danner i stedet noe helt nytt. Dette nye individet er et menneske, noe Beckwith mener vi kan innse når vi i tankene følger vår egen utvikling bakover i tid: Jeg som nå er voksen, har tidligere vært et barn, før det et foster, og et befruktet egg. Og så lenge jeg har eksistert har jeg vært det samme individet, og hele tiden et menneske.
Ifølge Beckwith er fosteret ikke bare et menneske, det har i tillegg også samme verdi som alle andre mennesker, uavhengig av utviklingstrinn og evner. Et individs verdi må være knyttet til hva slags vesen det er, dets natur. Det er nettopp dette som ligger i at mennesket har egenverdi, i motsetning til instrumentell verdi, slik bruksgjenstander har. Alle mennesker har del i samme menneskenatur, og det er dette som gir dem alle samme verdi.
I en serie detaljerte, presise og overbevisende resonnementer viser Beckwith hvordan alle forsøk fra dagens bioetikere på å tildele fosteret mindre enn fullt menneskeverd (avhengig av fysisk utviklingstrinn, bevissthet, evne til å føle smerte, etc.), har avgjørende svakheter.
Å lese Beckwiths grundige argumentasjon gir også grunnlag for å analysere norsk abortdebatt. En av bokas største fortjenester er å vise hvorfor argumentene som er mest brukt, også i Norge, er usaklige og egentlig ikke hører hjemme i debatten. Beckwith deler disse populære argumentene i tre grupper: Argumenter fra medlidenhet (for eksempel sosial ulikhet, appell til vanskelig livssituasjon), fra toleranse («staten må være nøytral», «foreldrene må få velge selv»), og basert på usaklige personangrep («menn blir ikke gravide, og kan derfor ikke uttale seg»).
La oss som eksempel se på en profilert norsk gynekologiprofessors foretrukne argument, som tilhører den første gruppen. Hun viser til Romania under Ceausescu, der abort ikke var tillatt og mange kvinner døde av utrygge aborter. Dette skal da sannsynliggjøre helsefaren ved å innføre abortforbud i Norge. På grunn av utsikten til slike konsekvenser vil det være galt av staten å forby abort.
Men denne konklusjonen forutsetter et høyst kontroversielt premiss: At fosteret ikke har fullt menneskeverd. For kun hvis fosteret ikke har menneskeverd, har appell til helsefaren ved ulovlige aborter noen etisk kraft. Sofistikerte abortforkjempere innser dette. Blant disse er Mary Anne Warren, som svarer denne typen argumenter på følgende måte: Det faktum at restriksjoner i tilgang til abort kan ha tragiske bivirkninger, viser ikke i seg selv at restriksjonene er urettferdige – for drap er galt, uavhengig av hvilke konsekvenser det vil få å forby det. Når Warren selv likevel hevder at abort ikke er galt, er det fordi hun mener at fosteret ikke har menneskeverd.
Det er verdt å dvele litt ved dette poenget. De populære argumentene har nemlig alle samme fellende svakhet: De forutsetter at svaret på nettopp det uenigheten dreier seg om – har fosteret menneskeverd? – er nei. Og dette må avklares før de populære argumentene blir relevante. Abortmotstandere som skal tilbakevise slike argumenter har en stor pedagogisk, men som vi ser knapt noen filosofisk, utfordring.
Det er knapt noen hemmelighet at brorparten av norske abortmotstandere har et kristent verdensbilde. Det er derfor interessant å merke seg at ingen av Beckwiths mange argumenter har premisser som må forsvares med henvisning til religiøse dogmer. Myten om at kun blindt troende vil avvise retten til abort, burde heretter være ettertrykkelig tilbakevist. Også av denne grunn kan Beckwiths bok leses med stort utbytte.
Det var en bra artikkel. Interessant nettopp dette med at han ikke argumenterer på en typisk kristen måte i forhold til dette. Menneske er menneske fra unnfangelsen av og like mye verd i alle stadier.