Siste nummer av St. Olav tidsskrift hadde to interessante leserinnlegg om den tradisjonelle latinske messen. Dette er skrevet av Kjetil Kringlebotten, og handler for så vidt ikke om TLM, men bare om hvilken vei presten vender seg ved alteret. Og han kommer med svært så sterke argument fra kardinal Ratzinger, om hvor naturlig det er at presten vender som mot Gud, eller i alle fall mot kriusifikset:
I eit elles interessant innlegg om pavens motu proprio om den gamle ritus stiller Peggy Bruce eit lite spørsmål (St. Olav 3/2008): «Vil ikke mange mennesker, ikke bare i utland, føle seg ganske fortapt med messe på latin og presten med ryggen til?»
… spørsmålet er, slik eg ser det, eit feilspor. I Den norske kyrkja har ein feira messe (evkaristi) ad orientem (mot aust) i årevis utan problem. Poenget er ikkje at presten har «ryggen til folket,» men at han har – saman med kyrkjelyden, andletet vendt mot Gud som tradisjonelt sett er knytt til sola i aust (jmf. Mal 4:2). Det er også viktig å påpeika at messe bør vere teologisk gjennomtenkt, noko den er (både gammal og ny). Men like viktig er det å ha ei gjennomtenkt teologisk oppseding av dei som tar del i liturgien, slik at ein forstår kva som skjer. Og det skal eg prøve litt på her.
Paven, då han framleis var Kardinal Ratzinger, skreiv at den nye ordbruken (at presten feira «mot veggen» (sic) eller ”snur ryggen til folk») er ein indikasjon på at det har «Inntruffet en klerikalisering som man aldri har sett maken til tidligere. Nå blir presten til det egentlige holdepunktet for det hele. Alt avhenger av ham. Man må tydelig se ham, ta del i hans handlinger, svare ham – hans kreativitet bærer det hele.» (Liturgiens ånd, St. Olav 2001, s. 56-57)
Kva er eigentleg evkaristien? Vi les i Matt 26:28 at i evkaristien vert Herrens blod ”aust ut for mange så syndene blir tilgjevne.» Evkaristien er altså eit offer der Kristus gjev seg for – ikkje til – oss, til Faderen. Det er ein representasjon av krossofferet, og skal difor feirast mot Gud. Kommunionen og måltidsaspektet kjem etterpå. Paulus kallar altaret for ‘Herrens bord.’ noko vi elles ser brukt om offeraltara i GT (Jmf. Mal 1:7) … …
Slik som Ratzinger sa det: ”[Vi følger] det gamle bønnerop som stod ved terskelen til eukaristien: ”Conversi ad Dominum” – vend dere mot Herren. Så ser vi sammen. på ham hvis død fikk tempelforhenget til å revne – på ham som står foran Faderen for oss, og som tar oss i sine armer og gjør oss til det nye levende tempel. Til de virkelig absurde fenomener i de siste tiår regner jeg dette at man kan sette korset til side for å frigjøre blikket mot presten. Virker korset forstyrrende i eukaristien? Er presten viktigere enn Herren? (…) Herren er den vi forholder oss til. Han er historiens ”oppgående sol.» (Liturgiens ånd, s. 59-60).