Jeg har sett litt på en blog i dag, der en kvinne forteller om sin vei tilbake til Den katolske Kirke etter 25 år i ulike evangelikale menigheter – hennes fortelling begynner HER. Hun skriver også om hvor fint det kan være å ha faste, nedskrevne bønner – her ei morgenbønn:
Adorable Jesus! Divine Pattern of that perfection to which we should all aspire, I will endeavour this day to follow Your examples; to be mild, humble, chaste, zealous, patient, charitable and resigned. Incline my heart to keep Your commandments. I am resolved to watch over myself with the greatest diligence, and to live soberly, justly and piously, for the time to come. I will take care of my words, that I may not offend with my tongue. I will turn away my eyes, that they may not see vanity; and I will be particularly attentive not to relapse this day into my accustomed failings, but to struggle against them with Your gracious assistance. Enlighten my mind, purify my heart, and guide my steps, that I may pass all my life in Your divine service. Amen.
Hun oppdaga fort at det fantes både liberale og konservative katolikker – og at hun likte svært godt den tradisjonelle latinske messen.
Det er herlig å ha nedskrevne bønner, så en ikke trenger å finne opp hjulet på nytt hver morgen. Jeg er som regel trøtt når jeg står opp, og da er godt å ha en fast bønn jeg kan be. Personlig ber jeg en bønn som en sier i forbindelse med den brune skapularen.