Mandag leste jeg et svært interessant leserinnlegg i Vårt Land, fra ei kvinne som heter Ragnhild Helena Aadland Høen. Hun skriver:
Er det håp for Europa, eller er hun dømt til å gå under? Kan vi vente noe annet enn frafall i disse motgangstider? Eller som Vårt Lands debattleder Espen Utaker spør: ”Står det noe særlig i Bibelen at tusenvis skal komme til tro i de siste tider?”
Det råder en sterk europessimisme i dagens Europa. Mismotet henter imidlertid ikke sin kraft fra Guds ord. Ikke ett sted i Bibelen berømmes mismot. ”Vær frimodig og sterk”, står det tvert imot gang etter gang. Derfor har ingen kristne lov til å gi opp kampen om Europas sjel ut fra antakelsen om at ”tilbakegangen betyr nok at de siste tider er her. Herfra og ut går det nedenom og hjem for Europa.” I så tilfelle må man være rimelig eurosentrisk for å tro at vi lever i de siste tider. Aldri før har det vært så mange troende kristne på jorden som i dag. I Kina går tusener inn i Den katolske kirke hvert år, etter tre års grundig trosopplæring. I Afrika har antallet katolikker blitt tredoblet de siste 30 årene. Det er Europas sekularisering som er det sære i verden i dag, ikke kristentroen.
Sekulariseringen er imidlertid ikke den eneste trenden vi ser. Europa har begynt å skjønne at noe godt er blitt borte, og søker forvirret tilbake til røttene sine, både de kristne røttene og de førkristne. Prinsesse Märtha Louises nyhedenske Astarte-skole bør være allment kjent, men også hennes pilegrimsvandring til Nidaros. I påsken sto kronprinsesse Mette-Marit fram på NRK1 med det klareste kristne vitnesbyrdet jeg har hørt noen komme med i NRK i 2008. Utviklingen er så bemerkelsesverdig at Dagbladets politiske redaktør betuttet skriver om hvor ”påfallende” det er at ”kongefamilien synes å bli stadig helligere i ei tid da resten av samfunnet avkristnes og sekulariseres”. Når ateistene nå begynner å skrive bøker for å forsvare sin ikke-tro, er det nettopp fordi de kjenner at de er på vikende front.
Hvordan står det så til i Kirken, Den romersk-katolske, avd. Norge? Den vokser og vokser og vokser. I St. Paul her i Bergen arrangeres det nå sju søndagsmesser for å få plass til alle. I tillegg kommer de daglige hverdagsmessene. Takket være katolske flyktninger og arbeidsinnvandrere øker kirkens tilstedeværelse ikke bare i byene, men over hele landet. Erkebiskop Emil Paul Tscherrig, Pavens nuntius i Stockholm, mener at Skandinavia kan få en profetisk rolle i Europa. Det begrunner han først og fremst med at stadig nye klostre etableres i Norge, og ikke minst: At nordmenn søker seg dit, i busslaster. Bare siden 1990 har ti nye klostre blitt etablert i lille Norge, og flere er på gang. Alle som kjenner kirkehistorien vet hvor viktig klosterlivet er for kirkens puls. Når det vokser og pulserer kan situasjonen bare være så begredelig den vil, da er det nytt liv og vekst på gang i Guds rike!
En sann og realistisk bedømmelse av tidene er helt nødvendig. Men den må alltid ta Den Hellige Ånd med i beregningen, og han er som kjent ikke alltid så lett å beregne. Det vi vet er at han er Livgiveren som stadig vekk puster liv i Kirkens glør, spesielt i forfølgelsestider.
Gud har forandret Europa før, gjennom sin kirke, og han kan gjøre det igjen. Vi lever ikke i sataniske tider. Vi lever i Guds tid. Men historiens gang har alltid vært avhengig av Guds folks lydighet, av deres vilje til å gjøre Guds vilje. Underfulle ting kan fortsatt skje når vi gjør hans vilje til vår, og ber om at Hans vilje skal skje ”som i himmelen, så også i Europa».
Vårt budskap til Europa kan ikke være det samme som hun forteller seg selv: At hun er dømt til å gå under. Vårt budskap må være: ”Det er håp for deg, Europa. Uansett hvor utro du har vært og hvor langt unna du befinner deg, Gud elsker deg fortsatt. Kom hjem!”
Hun skriver som om hun er medlem i St Paul menighet i Bergen. Jeg kjenner ikke til henne, men det er nå også to år siden jeg forlot Bergen. Jeg søkte etter henne på internett, og på bloggen Haralds strøtanker fant jeg noe Ragnhild Aadland Høen hadde skrevet, også i Vårt Land, 20.9.07. Etter dette tok det tydeligvis ikke lang tid før hun ble opptatt i Den katolske Kirkes fulle fellesskap, jeg forstår at det skjedde i januar i år. Slik skrev hun høsten 2007:
I mediedebatten tas homofilisaken ofte opp som Den Store Stygge Årsaken til at vi går, vi som går. Jo da, jeg føler nok et behov for å komme meg ut av kirken før den får sin første lesbiske gjengifte biskop. Men det er ikke derfor jeg går. Homofilisaken er bare et symptom på en langt alvorligere sykdom. Jeg går fordi Den norske kirke i stadig økende grad har erstattet Den Hellige Ånd med Tidsånden. Verdens ånd.
Dermed tømmes kristendommen for både trosinnhold og moralsk innhold. Tilbake sitter vi med en dvask Kardemommeby-kirke. Dens morallære oppsummeres presist i lovens paragraf 1: “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.” Paragraf 2 går ut på at man aldri må si noe som kan oppfattes som støtende. Troslæren oppsummeres slik: “Gud er snill og grei. Jeg er snill og grei. Derfor passer vi sammen.” Å si noe annet ville jo være støtende, og altså et brudd på lovens andre paragraf.
[…] I dag befinner jeg meg i utkanten av den globale kristenheten, i en liten, særnorsk kirke på ville veier. Det er uaktuelt for meg gå til noe enda mindre. Derfor går jeg sannsynligvis til en større, helt alminnelig kirke. Forrige måned lurte professor Arild Romarheim på om Den katolske kirke ville få sin renessanse i Norge på våre barnebarns tid. Det ville ikke forundre meg om det skjer før den tid.
Svært interessant fra fru/frøken Høen!
På den korte tiden som har gått fra det som ble skrevet høsten 2007 og det som ble skrevet i Vårt Land nå på mandag, har til og med terminologien endret seg. Fra 2007-innleggets felleskristelighet (alle er like sanne-typen) eksemplifisert ved å være usikker på hvor hun skulle gå, til å snakke om «Guds egen Kirke» og slike ting. Måten hun bruker akkurat dét eksempelet på, dvs at Gud tidligere har brukt sin kirke til å forandre Europa, er betegnende. Da dette skjedde, var det kun èn kirke Ikke rart hun ble opptatt svært fort, med en slik eklatant ortodoksi.
Vi trenger definitivt tydelige katolikker som henne!
Forøvrig er hun svært optimistisk synes jeg. Er tilbøyelig til å være enig i stor grad, men samtidig vet vi at kvantitet ikke er det avgjørende. Hva alle disse tror, er like viktig.
Om noen blir medlem av Kirken, men samtidig tror f.eks at det er frelse i andre kirker/ecclesiastiske samfunn, er det jo en stengrunn.
Når det er sagt, er vi absolutt i betydelig grad svært eurosentriske i våre vurderinger. Det er også i stor grad naturlig, siden man ofte tar utgangspunkt i sitt nærområde. Bare se på hvilke nyheter vi er mest opptatt av. At det er en naturlig måte, er selvsagt ikke det samme som at det er den rette måte. Definitivt ikke. Hun kommer med en meget timelig påminnelse, særlig om det som skjer i Kina. Undergrunnskirken (dvs ikke den kommunistiske apostatkirke «kinesiske katolske kirke») vokser som bare det, i kardinal Kungs ånd.
Interessant å merke seg at de som vokser, er ikke dem som kompromisset med verden( den statsautoriserte kirken) men dem som nektet å gjøre det. De kinesiske martyrers blod er til stor velsignelse for den sanne Kirke i Kina.