Børre Knudsen (som jeg alltid har beundra) deltok sist søndag på et møte i Trefoldighetskirken i Oslo (les mer om dette i DagenMagazinet), og der sa han bl.a.:
– Jeg vet at mange hadde det vondt på grunn av mitt engasjement i abortsaken, sa Børre Knudsen til en fullsatt Trefoldighetskirke søndag kveld.
– Jeg følte meg ofte som presten som kommer med dødsbudskap, om at sønnen eller dattera er drept i en ulykke. Ofte får budbæreren skylda i slike situasjoner, ihvertfall til å begynne med. …
I sommer har abort vært debattert i Morgenbladets spalter. Knudsen er fornøyd.
– Jeg har fått tilsendt avisene og det er godt å være vitne til. Når smerten er modnet vil man kunne stå frem med sine opplevelser og nå er det kvinnene som står frem med sviket de føler over å ha blitt sittende med ansvaret. Det er bra de forteller og det kan ikke skje på noen annen måte, mener han.
Til slutt blir han spurt: Hva med veien videre Børre?
– Jeg står fast i ordet at «om så jeg vandrer i dødskyggens dal, frykter jeg ikke for noe». Det er mitt vitnesbyrd, avsluttet Børre Knudsen.
Problemet til Knudsen er at vi (eg er vel kanskje for ung) lot han stå åleine. Eg trur det var Per Lønning som sa at Dnk svikta Knudsen når han hadde det som verst.
Jeg er ikke helt med på den Børre Knutsen greia. Jeg har aldri beundret mannen. Jeg vil faktisk påstå at Knutsen, og Ludvik Nessa, ødela abortkampen så til de grader at ballen ble lagt død i den offentlige debatt på grunn av dem. De kjørte det jeg tenker på som typisk protestantisk, altså subjektivt og selvsanksjonerende. Modige kanskje, men vanstyrt mot. De gjorde seg selv til en slags stjerner, og utviste dårlig skjønn for den saken de hevdet å kjempe for. Fullstendig ukatolsk tenkning fra A til Å.