Står presten med ryggen mot menigheten eller vendt mot Gud?

Den norske kirke legger i disse dager fram en del forslag til ny gudstjenesteordning, og der foreslår de bl.a. (skuffende syns jeg) at presten nå alltid skal feire gudstjenesten vendt mot menigheten. Katolikken Sigurd Hareide skriver om dette i en kronikk Vårt Land i dag, og trekker fram flere uttaler om det fra kardinal Ratzinger enn jeg tidligere kjente til. Her er litt av hans tekst:

Drøye 40 år etter at denne endringen av kirkerommet og liturgien ble gjennomført nesten over alt i Den katolske kirke under henvisning til 2. Vatikankonsils prinsipp om lekfolkets aktive deltakelse i liturgien, pågår det for tiden en spennende debatt om bønneretningen i messen, ledet an av ingen ringere enn pave Benedikt XVI. Kanskje kan denne debatten bidra til en mer nyansert samtale og praksis også i Den norske kirke, enn ”ryggen-mot-menigheten-retorikken” så langt bærer bud om?

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets sakraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960-tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: ”Må enhver messe ( … ) bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si Fader vår?”

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i sentrum, men også menigheten selv. Den blir en krets ”som er lukket i seg selv ( … ) ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme”, skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: ”Den felles vending mot øst var ikke ‘feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ‘vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. Slik man i synagogen så i fellesskap mot Jerusalem, slik ser man her i fellesskap ‘mot Herren’.” Å feire nattverden vendt mot øst er uttrykk for at menighet og prest sammen er ”et vandrende Guds folk i oppbrudd mot øst, mot den kommende Kristus, som går oss i møte.”

Vendingen mot øst svarer ifølge kardinal Ratzinger til nattverdens ”eksplosive trinitariske dynamikk”. Gjennom feiringen av nattverden bringes liturg og menighet ut over seg selv og sin lukkede krets til Faderen, ved Sønnen, forsamlet i Den Hellige Ånd. … Når nattverden forrettes vendt mot øst, bringes både fremtiden i Guds rike og hele skaperverket inn i menighetens feiring. Det er derfor ifølge Ratzinger paradoksalt at man i en tid da man gjenoppdager skaperverkets betydning, samtidig avsvekker betydningen av at kirkebygget står midt i kosmos, vendt mot øst, og på den måten ”inviterer solen til å være et tegn for menigheten på lovsangen til Gud og Kristi mysterium.” …

I argumentasjonen for å feire messen vendt mot folket har det ofte blitt lagt vekt på betydningen for nattverdfeiringen. I en bok om liturgi og arkitektur fra 1967 hevdet imidlertid Louis Bouyer, en av de første talsmennene i Frankrike for versus populum-feiringen, at det ikke var messens nattverddel som var den viktigste årsaken til at den liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet promoterte og praktiserte skikken. I den gamle messeboken krevde nemlig forskriftene at tekstlesningene i en enkel messe uten diakon og subdiakon skulle skje fra en bok som lå på alteret, det ville vanligvis si; vendt fra folket. Men ved a feire hele messen vendt mot folket slik den gamle messeboken faktisk ga anledning til pga. de romerske basilikaene (Peterskirken. o.a.) som i motsetning til de fleste andre kirker ikke var vendt mot øst – kunne tekstlesningene tydeligere fremstå som tiltale til folket samtidig som man leste fra boken som lå på alteret slik det var foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle lesningene skje fra en lesepult, og dermed var ifølge Bouyer det viktigste argumentet for den moderne versus populum-feiringen borte.

Denne begrunnelsen for feiring av messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den norske kirkes liturgiske praksis. For helt siden reformasjonen på 1500-tallet har nettopp tekstlesningene i den lutherske liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det alltid imponerte ham hvordan ”våre protestantiske brødre i omformingen av middelalderens liturgiske former har fått til en ekte balanse” mellom på den ene side fellesskapets relasjon til gudstjenestelederen og på den annen side deres felles bønneretning vendt mot korset og alteret i øst. Dette bør vi ”virkelig prøve å lære av”, skriver han, og foreslår en tilsvarende løsning i den katolske liturgien mellom bønn og tekstlesning.

Les hele kronikken her.

1 hendelser på “Står presten med ryggen mot menigheten eller vendt mot Gud?”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen