Det kristne folk kommer sammen og feirer minnet om martyrene med religiøs høytid, både for å bli oppmuntret til å etterligne dem, for å bli delaktige i deres fortjenester og hjulpet av deres forbønner

Augustin har skrevet en tekst som vi leste i dagens Matutin-bønn. Den handler om hvordan vi katolikker foholder oss til martyrenes/helgenes minne, og er nok brukt i dag fordi pave Damasius, som vi feirer i dag, ivret for at Kirkens første martyrer i Roma skulle minnes skikkelig. Slik skriver Augustin:

Det kristne folk kommer sammen og feirer minnet om martyrene med religiøs høytid, både for å bli oppmuntret til å etterligne dem, for å bli delaktige i deres fortjenester og hjulpet av deres forbønner, men vi bygger ikke altere viet til noen martyr, selv om vi reiser altere over deres gravmæler.

For hvilken biskop går til et alter, reist der hvor de helliges legemer ligger begravet, og sier: Vi ofrer til deg, Peter, eller til deg. Paulus, eller til deg, Kyprian? Nei, det ,som ofres, ofres til Gud, han som har gitt martyrene deres seierskrans, ved gravmælene til dem han har kronet, slik at stedene selv kan mane til inderligere følelser og større kjærlighet, både til dem som vi kan etterligne, og til ham ved hvis hjelp vi kan bli i stand til det. For vi gjør martyrene til gjenstand for samme kjærlige og felles dyrkelse som omgir de hellige Guds menn vi føler har et hjerte som er rede til å lide på samme måte for evangeliets sannhet. Men martyrenes ære forkynner vi med enda større kjærlighet, fordi de har overvunnet alt, og deres strid er endt. Vi kan med større fortrøstning lovprise dem som alt har seiret og nå lever et bedre liv, enn dem som fremdeles kjemper her nede.

Men den dyrkelsen som kalles latreia. blir ingen annen til del enn den ene Gud, og slik lærer vi også, for det er den tjeneste som tilkommer Gud alene. Siden offer er noe som henhører til slik gudsdyrkelse, kaller vi dem som ofrer til gudebilder, avgudsdyrkere. På den måten ofrer vi overhodet ikke til noen martyr, hellig sjel eller noen engel, og vi lærer heller ikke å gjøre det. Skulle noen falle i en slik villfarelse, blir han irettesatt ved den sunne lære slik at han enten kan forbedre seg eller ta seg i vare. Også de hellige, fordi de var seg bevisst å være mennesker, nektet å la seg gjøre til gjenstand for æresbevisninger de visste bare tilkom den ene Gud. Dette ser vi hos Paulus og Barnabas. Da lykaonierne, i begeistring over de mirakler apostlene gjorde, ville ofre til dem som guder, rev de i stykker sine klær og bekjente og overbeviste dem om at de ikke var guder og forbød dem å gjøre noe slikt.

Og slik er resonsorium etetr denne lesningen og kirkebønn på denne dagen:
Responsorium
R: Kostelig i Herrens øyne er hans venners død. Han tar vare på hvert ben i deres kropp, ikke ett eneste skal bli knust.
V: Herren har iført dem festskrud. Han tar vare på hvert ben i deres kropp, ikke ett eneste skal bli knust.

Bønn
Herre, den salige pave Damasus æret og elsket minnet om dine martyrer og priste deres seierrike liv og død. Vi ber deg: Hjelp oss, lik ham, aldri å glemme disse troens vitner, og la oss alltid leve i den tro de beseglet med sitt blod. Ved vår Herre Jesus Kristus …

Fra «Traktaten mot Faustus» av den hellige Augustin, biskop av Hippo. Faustus fra Milevis var en manikeisk lærer som besøkte Kartago i 383, mens Augustin selv fremdeles var manikeer. Augustin anså ham for å være en sjarlatan, og hans oppførsel bante veien for Augustins omvendelse til kristendommen. Bok 20,21; CSEL 25,562-563

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen