jan 242009
 

Jeg har lest rykter om dette på nettet de site 3-4 dagene, og i dag blir det bekrefta:
“Etter en dialogprosess mellom Den apostoliske stol og Prestebroderskapet Pius X, representert ved sin generalsuperior H.E. Mons. Bernard Fellay, har Den hellige far godtatt forespørselen som Fellay på nytt har fremmet i brev av 15. desember 2008 … om å heve ekskommunikasjonen som de hadde pådratt deg for tyve år siden.

På grunn av bispeordinasjonene foretatt av H. E Mons. Marcel Lefebvre uten pavelig mandat den 30. juni 1988, pådro de nevnte fire biskoper ekskommunikasjonen latae sententiae, formelt erklært av Kongregasjonen for biskoper den 1. juli 1988.

I nevnte brev uttrykte H.E. Mons Bernard Fellay tydelig overfor Den hellige far at: “vi er fremdeles fast besluttet på å forbli katolikker og stille alle våre krefter til tjeneste for Vår Herre Jesu Kristi Kirke, som er den romersk-katolske kirke. Vi aksepterer hennes lære med barnlig holdning. Vi tror fast på Peters primat og på dets prerogativer, og derfor lider vi svært under den nåværende situasjonen.”

Hans hellighet Benedikt XVI, som har fulgt denne prosessen fra begynnelsen, har hele tiden forsøkt å lege bruddet med broderskapet, og traff også personlig H.E. Mons Fellay den 29. august 2005. Ved denne anledning ga paven uttrykk for vilje til å fortsette denne prosessen gradvis og med fornuftige tidsintervaller. Og nå, velvillig og med pastoral omsorg og faderlig barmhjertighet, hever han gjennom dekret fra Kongregasjonen for biskoper av 21. januar 2009 ekskommunikasjonen som hvilte over de nevnte biskoper. I denne beslutningen var Den hellige far inspirert av ønsket om at man fortest mulig skal nå frem til fullstendig forsoning og til full kommunion.”

Katolsk.no har vært svært raske til å skrive om dette (se over), og de skriver også en annen artikkel, der biskop Eidsvig bl.a. sier:

“Pavens beslutning kommer uten tvil til å lette Den katolske kirkes dialog og forhold til tradisjonalistene. Visse krefter innen SSPX er som kjent svært ytterliggående og viser holdninger helt uforenelig med katolsk tro. … Dersom man gjennom hevelse av ekskommunikasjonen oppnår full forsoning og kommunion, blir det nemlig mulig å sette inn sanksjoner mot disse ytterliggående kreftene …

Hevelsen av ekskommunikasjonen er å forstå som en utstrakt hånd fra Vatikanets side. Nå er det opp til SSPX å svare på denne invitten og komme med garantier for at de fullt ut er i enhet med katolsk tro også i de punkter som har vært omstridt. I denne prosessen forventer jeg at SSPX offisielt tar tydelig avstand fra antisemittiske holdninger. Dette er en forutsetning for at full enhet skal kunne gjenopprettes.”

jan 212009
 

Father Z. skryter uhemmet av en ung sogneprest som både har forbedret messene i sin kirke, og som nå også har skrevet grundig om hvorfor han gjør det – samtidig som han prøver å bevisstgjøre de troende liturgisk. Les om dette HER og HER. Slik skriver han nå svært så tydelig i menighetsbladet:
These past two Sundays I have dedicated my Pastor’s Column to New Year Resolutions. First I recommended that following Pope Benedict XVI’s lead, people no longer receive Holy Communion in the hand, and start receiving on the tongue. Secondly I recommended that people start correcting themselves when they use the Lord’s name in vain. This week I recommend that everyone in the parish make it a point to attend the 9:30 am Extraordinary Form of the Mass at least a few times during the coming year.

To begin to understand why, perhaps it is best to ask a question: How many Catholics today even realize that there is a liturgical crisis currently going on in the Church? Many parishes during the post-Vatican II era fell into irregular liturgical practices to such an extent that Pope John Paul II needed to commission a juridical document in 2004 for the universal Church in order to address the issue: “It is not possible to be silent about the abuses, even quite grave ones, against the nature of the liturgy and the sacraments as well as the tradition and authority of the Church, which in our day not infrequently plague liturgical celebrations in one ecclesial environment or another. In some places the perpetuation of liturgical abuses has become habitual” (Redemptionis Sacramentum, 4).

Habitual abuse means that neither the clergy nor the laity at Mass even realizes that the Sacred Mass, that which offers true worship to God and forms Catholic identity like no other act, is being deformed. Such ignorance of the nature of the liturgy prompted Pope Benedict XVI, then Cardinal Joseph Ratzinger, to write in 2000: “Liturgical education today, of both priests and laity, is deficient to a deplorable extent. Much remains to be done here.” Sadly these attempts by Rome to correct liturgical abuse seem to have been virtually ignored by much of the Church at the parish level. … … …

Denne kirken ser ut til å ha seks søndagsmesser, og de beskrives slik:
If we look at the full array of Masses here at St. Mary’s, we see that there is a progressive solemnity to each of the liturgies on Sunday, with the 9:30 am Extraordinary Form representing the fullness of our liturgical patrimony. The Ordinary Form at 4:00 pm, 7:00 pm, and the 8:00 am are done reverently, and has the fixed parts of the Mass (Kyrie, Sanctus, Agnus Dei…) sung in Latin during Advent and Lent. The Spanish 1:15 Mass has a beautiful choir which sings the Latin Mass parts all year round. The 11:30 am Ordinary Form of the Mass has the largest volunteer choir, with the Gloria, Credo, and Pater chanted in Latin every Sunday, and at least once a month the entire Mass is done in Latin, ad orientem (facing East). Finally, once again as the fullness of our liturgical patrimony, we have the Solemn High Extraordinary Form of the Mass, with a professional schola singing the Mass parts in Gregorian chant and renaissance polyphony, and a full set of servers. … … …

jan 182009
 

Måtte all jorden tilbe deg, Gud, og synge din pris, synge ditt navns ære, du Høyeste. Salme 66 (65), 4

Inngangsverset er som vanlig det samme i messens nye og gamle form (se over), og det er også kollektbønna denne søndagen:
Allmektige, evige Gud, du som styrer alt i himmel og på jord, og har makt over menneskenes hjerter, lytt i nåde til ditt folks bønner, og gi oss fred i våre dager. Ved vår Herre …

Men tekstene er som vanlig helt ulike, og i år hører vi denne andre søndagen i kirkeåret (år B) om Samuels kall i første lesning (en inspirerernde og sentral tekst), og i evangeliet hører vi om kallet av de første disiplene. (Se alle søndagens tekster og bønner/antifoner.)

1 Samuelsbok 3,3b-10. 19
I de dager lå Samuel i Herrens tempel, der Guds paktkiste stod. Da ropte Herren på Samuel. Han svarte: ”Ja, her er jeg,” og løp inn til Eli og sa. ”Her er jeg; du ropte på meg.” Men Eli sa: ”Nei, jeg ropte ikke. Gå og legg deg igjen.” Så gikk han og la seg. Da ropte Herren en gang til: ”Samuel!” Og Samuel stod opp og gikk inn til Eli. ”Her er jeg,” sa han; du ropte på meg. Men Eli svarte: ”Nei, jeg ropte ikke, gutten min. Gå tilbake og legg deg!” Samuel kjente ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham. Så ropte Herren for tredje gang på Samuel. Han stod opp og gikk inn til Eli. ”Her er jeg,” sa han, ”du ropte på meg.” Da skjønte Eli at det var Herren som ropte på gutten. Derfor sa han til Samuel: ”Gå og legg deg! Og hvis han roper på deg igjen, skal du svare: ”Tal, Herre, din tjener hører!” Så gikk Samuel og la seg på plassen sin. Da kom Herren og stilte seg foran ham. Han ropte som før: ”Samuel, Samuel!” Og Samuel svarte: ”Tal, Herre, din tjener hører!” Samuel vokste opp. Herren var med ham og lot ikke noen av hans ord falle maktesløse til jorden. Slik lyder Herrens ord.

Johannes 1, 35-42
På den tid stod Johannes med to av sine disipler, da Jesus kom gående forbi. Johannes fulgte ham med blikket og sa: ”Se, der er Guds lam.” De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg; han så dem følge etter, og sa: Hva søker dere?” De svarte ham: Rabbi, hvor bor du?” (Rabbi betyr lærer.) Han sier til dem: ”Kom og se.” De kom da med og så hvor han bodde, og ble hos ham den dagen. Det var ved firetiden om ettermiddagen. Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt hva Johannes sa og fulgt etter Jesus. Tidlig neste morgen treffer han sin bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias!” (Messias betyr den Salvede, Kristus.) Så førte han ham til Jesus. Jesus ser på ham og sier: ”Du er Simon, Johannes’ sønn. Du skal hete Kefas (det er det samme som Peter).” Slik lyder Herrens ord.

jan 172009
 

Jeg leste nettopp følgende melding fra Reuters:
The Vatican will soon have its own channel on the video sharing site YouTube where the Catholic faithful or the curious will be able to see Pope Benedict or Church events, a Vatican source said on Saturday.

The details of the accord are due to be presented on Friday at a news conference attended by Vatican officials as well as Henrique de Castro, managing director of media solutions for Google, which owns YouTube.

The initiative will involve Google, the Vatican Television Center and Vatican Radio. It will mark the Vatican’s deepest plunge into new media. The Vatican opened up its website, www.vatican.va, in 1995.

jan 162009
 

Jeg har i kveld lest mange rapporter (bl.a. denne) fra Richard Neuhaus’ begravelse i the Church of the Immaculate Conception på Manhattan sist tirsdag, bl.a. følgende:
It was a beautiful service witnessing to the Faith of Fr. Neuhaus, that is, the Faith to which he belonged and and which he served, a Faith shared, certainly, by nearly all who filled the church for the two-hour service. (It was standing room only.) Five bishops served (Cardinal Egan was in Rome but sent a message read from the pulpit after the liturgy), and perhaps 65 priests. The Sisters of Life were there in good number. I was struck how much hymnography has done the work of ecumenism, as did Fr. Neuhaus. We sang The Church’s One Foundation, a magnificent hymn, words penned by Samuel Welsey, I believe. I saw many familiar faces afterwards–Protestants and Catholics–for Fr. Neuhaus touched the lives and work of many.

På bønnekoret som ble delt ut i messen stod det følgende Neuhaus-sitat:
“Whatever little growth in holiness I have experienced, whatever strength I have received from the company of the saints, whatever understanding I have attained of God and his ways — these and all other gifts I have received I will bring gratefully to the throne. But in seeking entry to that heavenly kingdom, I will, with Dysmas, look to Christ and Christ alone.

Then I hope to hear him say, ‘Today, you will be with me in paradise,’ as I hope with all my being — because, although looking to him alone, I am not alone — he will say to all.”

First Things har på denne sida samla nekrologer om tidsskriftets tidligere redaktør – over 40 stk. De har også lagt ut på nett ei samling bilder. De to første viser hans ordinasjon, i 1991, av kardinal O’Connor, og Avery Dulles som tar på ham messehakelen etter ordinasjonen. De to siste bildene viser Neuhaus sammen med presidentene Reagan og George W. Bush.

jan 152009
 

Bildet over viser messen ved starten av 2. Vatikankonsils fjerde sesjon/år (dvs. 1965), Billedteksten er: Pope Paul being carried under canopy during the Penitential Procession during opening ceremonial mass for the 4th session of the 2nd Vatican Council attended by cardinals & bishops, on the steps of St. Peter’s Basilica as thousands of the faithful fill St. Peter’s Square.
NLM-bloggen etterlyste i går flere historiske katolske bilder, og for å finne slike kan man f.eks. søke slik:

http://images.google.com/images?q=St.+Peter%27s+Square+source:life eller slik: http://images.google.com/images?q=pope+source:life eller besøke denne bloggen: http://hallowedground.wordpress.com/

jan 132009
 

En gang i november i fjor installerte jeg siste versjon (8.10) av Ubuntu på min ett år gamle stasjonære hjemmemaskin, og det er utvilsomt den beste Linux-distibusjonen jeg noen gang har prøvd. Alt fungerer godt – til og med alle former for film, video, TV og musikk – og programvaren oppdateres svært så regelmessig. Denne hjemmemaskinen min kom med Windows Vista installert, men de siste to månedene har jeg nesten aldri brukt det operativsystemet. (Det er også lenge siden jeg har vært en tilhenger av Microsoft – jeg er faktisk registrert Linux-bruker nr. 397644.)


(Se større kopi av dette bildet.)

På kontoret har jeg i ca 5 år nå brukt Linux på den ene av mine to maskiner. Der kjører jeg Xandros (verson 4), som for så vidt fungerer godt, og som utmerker seg ved å samarbeide svært godt med Windows-servere og -printere. Men selv om denne virker OK, har den ikke blitt oppdatert (ingen nye pakker!) på rundt tre år – og det er faktisk litt for svakt.

Det er kanskje mange av leserne som aldri har brukt Linux, men da skal man vite at i daglig bruk vil man merke svært liten forskjell fra Windows (eller Mac). Continue reading »

jan 132009
 

Jeg vet at en av prestene i vårt bispedømme (jeg skal ikke nevne hans navn her) holder tommel og pekefinger sammen etter konsekrasjonen (til han vasker fingrene etter kommunion), bærer biretta inn og ut av kirken – og sikkert også følger mange av de gamle rubrikkene i (alle) sine messer. Selv gjennomfører jeg dette med fingrene til en viss grad, men har funnet det vanskelig å gjennomføre konsekvent i den “nye” messen. Men jeg har tatt opp mange andre elementer fra de gamle rubrikkene, om hvordan presten holder hendene, bøyer hodet etc, og syns at dette beriker messefeiringa og hjelper meg å holde fokus.

Father Z. tok opp dette på sin blog i går; og siterer en prest som skriver slik:
“A reader recently sent in that he/she noticed the priest purifying his hands after the distribution of Holy Communion. I had started doing this some time ago, maybe a year? It was something I saw a few bishops doing at the College Seminary I attended. The reader asked if it was in the near future that the priest might begin to hold his thumb and forefinger together after the Consecration. Well, it took some practice to be able to life the chalice, how to flip pages and such; but I started to do this at private Masses that I said. It got to the point where it was habitual to do just that, and now it is a regular part of my celebration of the Holy Eucharist. To me, it is a constant reminder of what I am doing as I celebrate.”

I kommentarene stiller man spørsmål om man kan bruke disse rubrikkene som tilhører messens gamle form (der den nye messeformens rubrikker ikke sier noe), og en person skriver slik:

The thing about the Novus Ordo is that it gives almost no direction to priests on matters such as how or where his hands are to be help. For example, the rubrics say nothing about Continue reading »

jan 122009
 

Jeg fikk et tips om at Rogalands avis i dag hadde et oppslag om at et kvinnelig prest her i Stavanger beklager at hun ikke ennå kan vie homofile par. Man blir ganske matt når man leser slikt – hvor er de teologiske argumentene for en slik forandring av både synet på skapelsen (til mann og kvinne skapte ham dem) og synet på ekteskapet? Slik skriver avisa:

Får ikke vie homofile

Sogneprest i St. Petri menighet sier ja til å vie homofile. Det kan hun likevel ikke gjøre på grunn av manglende liturgi. Hun mener homofile samboere bør gifte seg.
– Ekteskap gir tryggere rammer enn samboerskap. Jeg er for at homofile skal få gifte seg i kirken fordi ekteskap gir rammer som støtter kjærlige, gode relasjoner, sier hun.

Den nye ekteskapsloven gir kirken rett, men ikke plikt til å vie homofile.
– Kirkerådet har ikke tatt konsekvensen av den nye ekteskapsloven ved å utvikle ny liturgi, sier presten.

Alle prestene som er domproster har satt av tid til å drøfte situasjonen, men temaet vil først tas opp til diskusjon i mai.
– Jeg kan forstå at homofile par som ønsker å gifte seg i kirken blir utålmodige, sier hun.

jan 112009
 

På denne dagen (liturgisk) for ni år siden feiret jeg min aller første messe, og jeg må nok si at dette, sammen med ordinasjonen dagen før, ikke hadde gitt med så mye ro til prekenforberedelsene. Her er likevel disposisjon/stikkord til prekenen jeg holdt denne dagen. I år kommer jeg til å sbakke nokså mye mer om vår egen dåp, og være litt mer konkret, bl.a. siden en av mine messer i dag er en barnemesse. Her er min disposisjon til prekenen i år 2000:

HERRENS DÅP ÅR B PREKEN (9/1 2000)

KORT INNLEDNING VED STARTEN AV MESSEN:
Vi feirer i dag festen for Herrens dåp. Vi som Guds barn vil i dag høre om hvordan Herren elsker også oss, som han elsket sin enbårne Sønn og hvordan Gud i dåpen har gitt oss nytt liv, syndstilgivelse, Åndens gave og sin kjærlighet.

Jeg vil i dag spesielt få takke Gud for kallet til prestetjenesten og for ordinasjonens gave, og jeg vil be om menighetens forbønn for min framtidige tjeneste.

For å forberede oss til denne hellige handlingen, la oss nå bekjenne våre synder.

PREKEN

Innledning
Se – der er Guds lam, han som tar bort verdens synd, hørte vi i evangelieverset, rett før evangeliet ble lest. Og i evangeliet hører vi at Jesus mottok Johannes’ dåp – til syndenes forlatelse. Ikke fordi han selv hadde syndet, men for å identifisere seg med alle menneskers synder, på samme måte som han senere også skulle dø for alle våre synder.
Continue reading »

jan 112009
 

Slik lyder dagens inngangsvers, fra Matt 3,16-17, og resten av dagens bønner og antifoner på denne festen for Jesu er slik:

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, da Kristus var blitt døpt i Jordans flod, og Den Hellige Ånd steg ned over ham, forkynte du at han var din elskede Sønn. La oss som ble dine barn, gjenfødt av vann og Den Hellige And, alltid forbli i din kjærlighet. Ved ham, vår Herre …..

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot de gaver vi bringer deg på festen for din elskede Sønns åpenbaring. La dine troendes offergaver bli forvandlet til hans offer som i sin miskunn tar bort verdens synder, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.

PREFASJON Continue reading »

jan 092009
 

Det er nå akkurat et år siden pave Benedikt feiret messen ‘versus Deum’ i det sixtinske kapell (jeg skrev om det her), på festen for Herrens dåp, og han skal gjøre det igjen i år. I forbindelse med det, leste jeg i går en samling sitater av paven der han argumenterer for hvorfor det er naturlig å feire messen vendt mot Gud, og hvor lite naturlig det er at presten og folket ser (mye) på hverandre under messefeiringa. (Les flere sitater på NLM-bloggen):

[T]he cross on the altar is not obstructing the view; it is a common point of reference. It is an open “iconostasis” which, far from hindering unity, actually facilitates it: it is the image which draws and unites the attention of everyone. I would even be so bold as to suggest that the cross on the altar is actually a necessary precondition for celebrating toward the people. …

[A]common turning to the east during the Eucharistic Prayer remains essential. This is not a case of something accidental, but of what is essential. Looking at the priest has no importance. What matters is looking together at the Lord. … …

Moving the altar cross to the side to give an uninterrupted view of the priest is something I regard as one of the truly absurd phenomena of recent decades. … …

… today celebration versus populum really does look like the characteristic fruit of Vatican II’s liturgical renewal. In fact it is the most conspicuous consequence of a reordering that not only signifies a new external arrangement of the places dedicated to the liturgy, but also brings with it a new idea of the essence of the liturgy–the liturgy as a communal meal. … …

[A]mong the faithful there is an increasing sense of the problems inherent in an arrangement that hardly shows the liturgy to be open to the things that are above and to the world to come.

jan 082009
 

Jeg kaller ham min venn, selv om jeg aldri møtte ham. Men siden februar 1991, da jeg først hørte om ham, er han vel den personen som har har hatt størst betydning for meg teologisk og intellektuelt – og det har vel aldri gått en uke, alle de årene, uten at jeg har lest noe av det han har skrevet.

Jeg var i Portland, Oregon, noen uker i februar 1991 (under den første Golf-krigen). Jeg hadde studiepermisjon fra min tjeneste som pastor i Arendal Evangelisk Lutherske Frikirke, og ønsket å studere luthersk kirkeliv i USA. Jeg oppdaget da den høykirkelige lutherske bevegelsen i USA, og en person som akkurat hadde forlatt denne, for å bli katolikk, Richard John Neuhaus. Noen få dager seinere, i den berømte Powel Bookstore i Portland, kom jeg over et av de første nummerne av tidsskiftet FIRST THINGS, som jeg har abonnert på og lest regelmessig siden da.

Økumenisk har Neuhaus også vært viktig for meg, og på dennes sida har jeg skrevet en del om hans økumeniske initiativ “Catholics and Evangelicals Together”. Han døde altså i dag (etter å ha kunngjort sin alvorlige sykdom for en måned siden), og den kjente John Allen skriver om ham:

Fr. Richard John Neuhaus, a leading voice of Catholic conservatism in America, and one of those rare theologians and spiritual leaders whose influence vastly exceeded the boundaries of their religious community, has died at 72.

Neuhaus slipped away Jan. 8, shortly before 10 o’clock Eastern time. He never recovered from the weakness that sent him to the hospital the day after Christmas, caused by a series of side effects from the cancer he was suffering.

A priest of the New York archdiocese and a former Lutheran minister, Neuhaus was best known to society at large as an intellectual guru of what came to be known as the “religious right.” … …

Neuhaus converted to Catholicism on September 8, 1990, and was ordained a priest one year later by Cardinal John O’Connor of New York. In a letter to his Lutheran friends at the time, Neuhaus said he had become persuaded that the Reformation-era logic for separation from Rome was no longer justified, and that Lutheranism no longer saw itself as a reform movement within the broader church of Christ but rather as one denomination among many.

Given his Lutheran roots, Neuhaus had a lifelong interest in ecumenism. …. ….

In 2005, Time magazine took the unusual step of including the Catholic Neuhaus on a list of America’s 25 most influential Evangelicals, noting that in a 2004 session with journalists from religious publications, President George W. Bush cited Neuhaus more often than any other living authority.

jan 062009
 

Etter bispesynoden høsten 2005, skrev pave Benedikt sin postsynodale apostoliske formaning, der han tatt med mange av biskopenes anbefalinger. I punkt 49 tar han opp akkurat fredshilsenen; han sier flere fine ting om den, men viser også til at den noen ganger fører til distraksjon. Avslutningsvis skriver han at man skal vurdere hvordan den skal praktiseres, og også vurdere å flytte den til et sted tidligere i messen:

49. By its nature the Eucharist is the sacrament of peace. At Mass this dimension of the eucharistic mystery finds specific expression in the sign of peace. Certainly this sign has great value (cf. Jn 14:27). In our times, fraught with fear and conflict, this gesture has become particularly eloquent, as the Church has become increasingly conscious of her responsibility to pray insistently for the gift of peace and unity for herself and for the whole human family. Certainly there is an irrepressible desire for peace present in every heart. The Church gives voice to the hope for peace and reconciliation rising up from every man and woman of good will, directing it towards the one who “is our peace” (Eph 2:14) and who can bring peace to individuals and peoples when all human efforts fail. We can thus understand the emotion so often felt during the sign of peace at a liturgical celebration. Even so, during the Synod of Bishops there was discussion about the appropriateness of greater restraint in this gesture, which can be exaggerated and cause a certain distraction in the assembly just before the reception of Communion. It should be kept in mind that nothing is lost when the sign of peace is marked by a sobriety which preserves the proper spirit of the celebration, as, for example, when it is restricted to one’s immediate neighbours (150).

(Footnote 150) Taking into account ancient and venerable customs and the wishes expressed by the Synod Fathers, I have asked the competent curial offices to study the possibility of moving the sign of peace to another place, such as before the presentation of the gifts at the altar. To do so would also serve as a significant reminder of the Lord’s insistence that we be reconciled with others before offering our gifts to God (cf. Mt 5:23 ff.); cf. Propositio 23.

På denne nettsida er det interessant gjennomgang om messens fredshilsen – (gå ned til midten, til: Wednesday, March 05, 2008. A Crisis of Meaning in the Sign of Peace).

jan 062009
 

For noen få dager siden skrev jeg et stykke om den katolske messes fredshilsen, og så langt er det kommet 30 kommentarer til det jeg skrev. Bloggens lesere er tydeligvis svært uenige om hvordan fredshilsenen bør praktiseres, og jeg syns disse to kommentarene (under) illustrerer uenigheten godt – uenigheten dreier seg først og fremst om forholdet til Herren eller forholdet til mennesker skal være det viktigste i messen, syns jeg:

Kommentator 1
Jeg kan i grunnen ikke tenke meg noe mer verdig enn å ønske sin neste Guds fred og vise det med noe så genuint menneskelig som å ta hverandre i hånden. Fredshilsenen er forresten noe av det en del ikke-katolikker blir “imponert” over … … Det er interessant at noen virkelig kan bli distrahert av fredshilsenen. Nesten litt facinerende, får jeg vel legge til.

Kommentator 2
Spørs vel hvor man i utgangspunktet har oppmerksomheten sin … om man har noe – eller Noen – å bli distrahert fra. Med det fokus på mennesket som NO har (sammenlignet med TLM), er det ikke overraskende at en mer eller mindre omfattende fredshilsen virker naturlig for mange.

Akkurat nå snakker til og verdens biskoper om å flytte fredshilsenen. Jeg leste senest i dag at Vatikanets kongregasjon for liturgien har spurt de amerikanske biskopene om hva de mener. 66% av de som har svart ønsker å flytte hilsenen til starten av offertoriet (og dermed legge mer vekt på forsoningsaspektet, tror jeg), 32% ønsker å beholde hilsenen der den er, mens 2% har andre løsninger.

Men fredshilsenen har vært på (nesten) samme sted som i dagens Novus Ordo i omkring 1000 år, så når mange ønsker å flytte den, må det være fordi den i dagens form ikke fungerer. Eller sagt enda tydeligere: Hvis det menneskelige aspektet i fredshilsenen blir overbetonet, blir den distraherende heller enn oppbyggende, og bør altså flyttes.

Alternativet er å gjøre den mer ‘formell’ igjen, som i TLM, og beholde den 1000 år gamle tradisjonen. Jeg tror man bør holde fredshilsenen ganske så formell, slik at man gir Kristi fred videre til de man står nærmest, og presten til de som er i koret. I den grad man ønsker å utvide det menenskelige aspektet ved fredshilsenen – som man i Norge ofte gjør i barne- og ungdomsmesser, og i noen deler av verden gjør veldig ofte – blir det faktisk ødeleggende.

Les her mer om USA’s biskopers syn på event. flytting av fredshilsenen.

jan 062009
 

Amy Welborn skriver at hun nylig har vært til stede i en lokal melkittisk (katolsk) menighet – og så skriver hun til oss andre katolikker:

1) Please go. If you’re a Latin Rite Catholic and have never experienced worship in one of these other Catholic churches, go. It will open your eyes to what worship is, and help you grasp what people are saying, even in the Latin context of “singing the Mass” instead of “singing at Mass,” for almost every bit of the liturgy is chanted by presbyter, deacon and people, mostly facing in the same direction. It puts staring at each other and mumbling back and forth in a whole new light.

2) The Divine Liturgy is not directly comparable to the Roman Rite (either old or new) in many respects, but one of the points it might jostle about in the Westerner’s brain is that of the respective roles of clergy and people. One cannot accuse the Divine Liturgy of not being conducive to lay participation. (ritual caveat – yes, I know “participation” does not mean “vocal.”) It demands it, and it is constant. There is, to put it bluntly, never a dull moment. But at the same time, behind the iconostasis, there is a great deal going on. As we are chanting our litanies, the presbyter is praying, and at various points, he emerges with an invitation to us, and we pray something else, and then he returns to his work. … …

3) That said, there is a casualness to the Eastern liturgy that is both refreshing and unnerving. The church is practically empty at the begining, but gradually fills up, until most people have shown up by the Gospel or so. Because there is this (what I call) freight train aspect to the liturgy – you get on and it just goes – it’s hard for a Westerner, accustomed to associating “prayerful” with silence and kneeling, to re-associate it with chanting and standing. But good. … …