Til Matutin i dag leser vi fra Johannes Krysostomos’ lovtale over den hellige apostelen Paulus. Slik skriver «Johannes Gullmunn»: (Se også hva jeg skreiv om festen for Paulus’ omvendelse i fjor og i forfjor.)
Paulus tålte alt av kjærlighet til Kristus
Hva mennesket er, hvilket adelskap som ligger til vår natur, hvilken kraft det levende menneske kan besitte, har Paulus vist fremfor alle. Helt fra begynnelsen av og fremdeles den dag i dag står han og taler vår Herres sak mot dem som finner feil ved den måten vi er skapt på. Han oppfordrer til å leve rett og lukker gudsbespotternes skammelige munner, og han viser at mellom engler og mennesker er det ikke langt, dersom vi bare tar oss i akt. Selv hadde han større bekymringer å slite med enn alle de hærførere og konger som er på jorden, men hver eneste dag var han på høyde med dem. Når farer truet, fattet han nytt mot, noe han forklarer ved å si: ”Jeg glemmer det som ligger bak meg og strekker meg etter det som ligger foran.» Når han ventet å dø, oppfordret han til å dele hans glede og sa: ”Gled dere, ja, gled dere sammen med meg!” Når han ble utsatt for trusler og hån og all slags vanære, hoppet han atter av fryd og sendte et brev til korinterne hvor han sier: «Derfor gleder jeg meg i min svakhet, over hån og forfølgelser.»
Han kalte dette ”rettferdighetens våpen”, og viste at det var med dem han høstet mest frukt. Han var uangripelig for sine fiender, uansett hvilket hold de kom fra. Han som overalt ble hudflettet gjort narr av og spottet, marsjerte som i et triumftog og satte stadig opp nye trofeer over hele jorden, og dette smykket han seg med, takket Gud og sa: ”Gud skje takk som overalt fører oss med seg i sitt triumftog! ”Han higet etter å bli vanæret og forhånt for budskapets skyld mer enn vi higer etter hedersbevisninger, etter å dø mer enn vi etter å leve, etter å være fattig mer enn vi etter å bli rike, etter å slite og streve mer enn andre etter å kunne ta det med ro, – ja, ikke bare mer, men meget mer, etter å gråte mer enn andre etter å le, etter å be for fiendene mer enn andre etter å forbanne dem. Han omkalfatret tingenes orden, eller det var snarere vi som hadde omkalfatret dem, for han adlød den lov som Gud hadde fastlagt. For det er alt dette som er i samsvar med naturens orden, det andre står i motsetning til den.
For ham var det bare en ting som måtte fryktes og unngås, nemlig å forsynde seg mot Gud, alt det andre holdt han for intet å være. Derfor var ingenting mer attråverdig enn å være Gud til behag, og når jeg sier intet, mener jeg ikke bare ingen av de jordiske goder, men også av de kommende. For han bar i seg det største gode av dem alle, nemlig lengselen etter Kristus. Med den i seg, regnet han seg for det saligste av alle mennesker. Uten den ønsket han ikke å være blant de fremste, de styrende og mektige, men med den kjærligheten ønsket han heller å være blant de siste, ja, blant dem som straffes heller enn å være denne kjærligheten foruten i selskap med de mektige og fine.
For ham fantes det bare en straff, nemlig å miste denne kjærligheten. Det var for ham helvetet, det var avstraffelse, det var utallige onder, samtidig som det å oppnå denne kjærligheten, var nytelse. Det var livet, det var verden, det var engelen, det var det nåværende, det var det kommende, det var riket, det var løftet, det var utallige goder. Ikke noe av det som kan skje her på jorden, anså han som verken sørgelig eller godt, men han foraktet alt det som er synlig, som vissent gress. Tyranner og folkeslag som fnyser i vrede, forekom ham som mygg å være. Død og straff og alle slags pinsler syntes ham å være barneleker dersom han kunne få utholde dem for Kristi skyld.