feb 192009
 

Ei jente på tolv år, fra Toronto, holdt et foredrag på skolen, som nå er blitt sett av over en kvart million mennesker. Hun ble fraråda å velge temaet ‘abort’ for sitt foredrag, og dommerne i skolekonkurransen ville først diskvalifisere henne, men til slutt fikk hun første plass. Her er litt av det hun sier:

“What if I told you that right now, someone was choosing if you were going to live or die? What if I told you that this choice wasn’t based on what you could or couldn’t do, what you’d done in the past or what you would do in the future? And what if I told you, you could do nothing about it? … …

Why do we think that just because a fetus can’t talk or do what we do, it isn’t a human being yet?” She asks in the video. “Some babies are born after only five months. Is this baby not human?

“We would never say that. Yet abortions are performed on 5-month-old fetuses all the time. Or do we only call them humans if they’re wanted?”

She continues, “No, fetuses are definitely humans – knit together in their mother’s womb by their wonderful Creator who knows them all by name.”

feb 192009
 

Når man har en blog – som i alle fall innenfor en engere skretts begynner å bli litt kjent – må man tenke gjennom hvordan man skal forholde seg til kommenterer på bloggen. Hvis man har veldig få kommentarer, slipper man vel (med glede) til alle. Jeg har lenge ikke hatt så mange kommentarer, men satte likevel for ca 18 måneder WordPress opp slik at alle kommentarer måtte forhåndsgodkjennes – siden jeg hadde fått noen kommentarer som var helt upassende.

De siste ukene har jeg som kjent hatt en ganske intens debatt med Vårt Land (med én av deres journalister, men jeg har også fått bemerkinger fra en av redaktørene) pga kommentarer på bloggen, som ble oppfattet som upassende og sårende. Dette har fått meg til å bli mer forsiktig; kanskje for forsiktig, for i går kveld fikk jeg følgende kommentar, som jeg her gir litt større plass. (Den aktuelle, sterkt forkortede kommentaren kan leses her.)

Kjære Oddvar;

Kirken snakker veldig mye om andres lidelser, og Den har ALL ære for det. Men, Kirken har også selv lidd mye. Ikke bare i old-kirken, men også i “moderne tid” (etter opplysningstiden). I den pre-kommunistiske Pariser-kommunen, altså den franske revolusjon, har Kirken i denne forbindelse hatt sitt første store martyrium i nyere tid, med hundretusen myrdede katolikker, ikke minst prester og ordens-brødre og -søstre! Dette myrderiet av troende prelater fortsatte helt inn i vår tid, i stort omfang av diverse marxistiske regimer. – Disse regimer erklærte seg selv som “demokratiske”.

Loup og Saras utmerkede kommentar, kom litt innpå dette.

Så når Trond (en trofast og god debattant), ikke får kommentere dette (Vendée), forde “det er litt utenfor tema”, så er det derfor en feilvurdering. Og en innsnevring av ordenes verdi i en sammenheng. Continue reading »

feb 182009
 

I dag møtte pave Benedkit Nancy Pelosi rett etter den vanlige onsdags-audiensen. Og Vatikanet gjorde noe så sjeldent som å kunnegjøre rett etter møtet, at alle mennesker har retten til å leve fra unnfangelsen av. Slik leser vi på Vatikanets nettsider:

Following the General Audience the Holy Father briefly greeted Mrs Nancy Pelosi, Speaker of the United States House of Representatives, together with her entourage.

His Holiness took the opportunity to speak of the requirements of the natural moral law and the Church’s consistent teaching on the dignity of human life from conception to natural death which enjoin all Catholics, and especially legislators, jurists and those responsible for the common good of society, to work in cooperation with all men and women of good will in creating a just system of laws capable of protecting human life at all stages of its development.

Nancy Pelosi er Speaker of the House of Representatives i USA, og en aktiv katolikk som støtter fri abort. John Allen skriver om hvordan paven håndterte dette møtet (der det heller ble ikke gitt anledning til å ta bilder):

Pope’s meeting with Pelosi a classic Vatican ‘both/and’
Pope Benedict XVI’s much-awaited encounter this morning with U.S. Speaker of the House Nancy Pelosi, perhaps the most prominent pro-choice Catholic in America, amounted to a classic Vatican “both/and” exercise, striving to balance the demands of external diplomacy and internal church discipline.

By meeting Pelosi, Benedict signaled that he wants lines of communication to remain open with the new American leadership, even if the Vatican has deep differences with its policies on the “life issues.”

OPPDATERING 19/2:
Vårt Land skriver i dag (ganske godt syns jeg) om dette møtet, og har følgende overskrift:
Fikk abort-leksjon av paven
Benedikt XVI ber politikere beskytte menneskelivet fra unnfangelsen av. Demokraten Nancy Pelosi er taus om abort etter møte med paven.

feb 182009
 

Jeg leste nettopp på tyske kath.net at biskop Williamson innen utgangen av februar må ha trukket tilbake sin uttalelser om Holocaust. Ellers vil han bli utestengt fra Pius X-broderskapet/ SSPX. Så langt har jeg ikke andre kilder å vise til enn denne:

Der Holocaustleugner Richard Williamson könnte aus der Piusbruderschaft ausgeschlossen werden, wenn er bis Ende Februar seine Aussagen nicht widerruft, sagte ein Priester der Bruderschaft.

Mainz (kath.net) Ein Vertreter der Piusbruderschaft hat angekündigt, dass dem Holocaust-Leugner Richard Williamson der Hinauswurf aus der Bruderschaft drohen könnte. Das meldet der ORF. Pater Matthias Gaudron erklärte in der ZDF-Sendung “Johannes B. Kerner”, dass Williamson ein Ultimatum bis Ende Februar gesetzt sei. Sollte Williamson bis dahin seine Behauptungen nicht widerrufen haben, drohe ihm der Ausschluss aus der Piusbruderschaft.

feb 172009
 

BBC Radio 4 sendte 16/2 en interessant diskusjon om SSPX-saken i sin programserie ‘Beyond Belief’. Deltakere i debatten var Rev. Dr Alcuin Reid, Francis Davis fra Blackfriars, Oxford og Catherine Pepinster fra The Tablet. Her er en direkte lenke til programmet (mp3-fil).

En blog karakteriserer debatten slik:

Rev Dr Alcuin Reid is an orthodox Catholic, Francis Davis is a “Neo-conservative” Catholic and La Pepinster is a classic “Modernist” Catholic.

Reid was far and away the most coherent in the discussion. The others were disappointing by dint either of inconsistency, and even incoherence, or else by entertaining the fantastic notion that the Body of Christ could somehow change its whole constitution and did so at the Second Vatican Council – a manifestly heterodox view itself roundly refuted and condemned by the Council itself.

… Strangely, I found Francis Davis the least convincing, indeed bordering on the incoherent. La Pepinster just gave the standard Modernist line but was at least consistent in so doing.

Jeg hørte selv på programmet tidligere i dag, og er enig i vurderinga av hvordan de tre debattantene klarte seg i diskusjonen.

feb 172009
 

Biskop Bernard Fellay, SSPX’s superior, ble sist lørdag intervjua av den sveitsiske avisa Le Nouvelliste. og på denne bloggen kan man lese en engelsk obersettelse av intervjuet. På meg ser det ikke ut til at SSPX vil komme i fullt felleskap med Den katolske Kirke med det første, eller at prosessen blir så lett. Han sier bl.a.:

– Will these discussions take long? Do you have a timetable?

They could take very long if we consider what has just taken place. Not because of us, but because of the reactions in the entire Church, notably regarding our positions on the Second Vatican Council. The Council included many ambiguous words in its texts in order to attain a greater majority. We pay for this today.

The texts are not clear, and there is a multitude of different interpretations which are accepted within the Church. If we do not desire the collapse of the Church, clarifications on this Council, which wished itself to be pastoral and not dogmatic, are urgent. John Paul II already said in 1982 that heresy had spread abundantly within the Church. We are thus glad that Rome speaks of necessary discussions with us to deal with foundational questions.

– But Benedict XVI already has a precise interpretation of Vatican II.

In the audience which he granted me in 2005, he told me that the only possible interpretation of Vatican II was that which followed the criterion of the living Tradition. On December 22 of the same year, he clearly condemned the hermeneutic of rupture with the Church’s past. But this is very vague and wide. It is necessary to expound on it.

feb 172009
 


I går kveld oppdaga jeg at siste nummer av det katolske tidssktiftet BROEN er blitt lagt ut på Internett – en stund før det ser ut til å komme i folks postkasser.

Hovedoppslaget i dette nummeret av Broen er det nye presteseminaret i Oslo og opprettelse av foreninga Seminarets venner, som er presentert slik på katolsk.no:
Oslo katolske bispedømme har fått eget presteseminar – hvordan kan du hjelpe? Først og fremst kan du hjelpe ved bønn, f. eks. gjennom Oslo katolske bispedømmes “Bønn for kall”, som markeres både lokalt og sentralt hver første fredag i måneden. Det er ofte lett å glemme at en prest er mer enn en som forvalter sakramenter. En prest er gjerne involvert i den lokale katolske skolen, foretar sykeog fengselsbesøk, engasjerer seg i karitativt arbeide og katekese. Mest sannsynlig er presten også ansvarlig for menighetens administrative og økonomiske virksomhet. I tillegg deltar han i et vidt spekter av aktiviteter, hvor han møter mennesker fra forskjellige kulturer, i alle aldre og livssituasjoner.

En prests oppgaver er mange, og utdannelsen og formasjonen er lagt opp deretter. Normal studietid for en katolsk prest er syv år. I løpet av disse årene tar seminaristen minimum en utdannelse på universitetsnivå, tilsvarende en mastergrad. I tillegg må han gjennom praksis i menigheter og delta på diverse kurs. Dessuten må han gjennom et omfattende program hvor han får hjelp til personlig og åndelig utvikling. Underveis blir han grundig evaluert. … …

Men Broens lederartikkel er også interessant lesning denne gangen, og den åpner slik:

Skandaløst eller profetisk?
Pave Benedikts dristige avgjørelse

Den 24. januar 2009 offentliggjorde pave Benedikt XVI sin hittil kanskje dristigste avgjørelse – nemlig å oppheve ekskommunikasjonen av de fire tradisjonalis-tiske biskoper som lot seg bispevie av erkebiskop Marcel Lefebvre i 1988. Med dette er den viktigste juridiske faktoren i splittelsen mellom SSPX og Den katolske kirke, fjernet. Historien vil vise om dette er en profetisk pavelig avgjørelse. Det kan ganske vel hende. Det som imidlertid umiddelbart ble et faktum, er at ”timingen” og signaleffekten er katastrofalt dårlig. ….

Lenke til tidsskriftets mange utgaver ligger her – og her direkte lenke til siste nummer.

feb 162009
 

Jeg skrev for ikke lenge siden om min fornyede bruk av Linux, etter å ha brukt Windows Vista på min hjemmemaskin en hel del det siste året. Jeg begynte å bruke Ubuntu 8.10 på hjemmemaskinen før jul, og for to uker siden installerte jeg også KDE 4.2 på denne. I mitt siste innlegg skrøt jeg en hel del av KDE, men etter litt grundigere bruk syns jeg nok at Gnome fungerer bedre – det er bl.a. en del raskere. En interessant kommentar på bloggen i dag, fra Jacob, forklarer hvorfor det sannsynligvis er slik:

Desverre er nok ikke *buntu det beste alternativet om man skal anvende KDE 4.2. Når det gjelder *buntu er det begrensede ressurser for KDE, og *buntu har lidd under dette. Slik jeg ser det er det 3 alternativer for KDE 4.2 brukere for øyeblikket. Det påstås fortsatt at KDE 4 er ustabilt, men jeg er forundret over dette fordi jeg selv har hatt KDE kjørende stabilt lenge. Dette er naturligvis avhengig av hvordan distribusjonene har integrert KDE 4. Dog må det skytes inn at selv om skrivebordsmiljøet er stabilt og har god funksjonalitet så henger noen applikasjoner etter. Dette er ikke noe stort problem fordi man jo kan bruke KDE 3.5 applikasjoner dersom man ønsker det.

Etter mitt syn (andre er ikke nødvendigvis enig), så er KDE 4.2 det beste skrivebordsmiljøet jeg har sett uavhengig av OS (Inkludert Linux, OSX, XP, Vista og W7). Ikke minst er potensialet stort for at det vil bli enda bedre, og det ligger tykt av fart og entusiasme i blog’ene til KDE’s utviklere. Continue reading »

feb 152009
 

Quare faviem tuam avertis, oblivisceris tribulationem nostram? adhaesit in terra venter noster: exsurge, Domine, adjuva nos, et libera nos.

Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for alltid! Hvorfor skjuler du ditt ansikt, hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel? Vår sjel er bøyd i støvet, vår kropp ligger trykket til jorden. Reis deg og kom oss til hjelp, fri oss ut for din trofasthets skyld! Salme 44,24-27 (43. 23-26)

I Den katolske Kirkes gamle kalender feirer vi i dag søndag seksagesima, som tilhører førfaste-perioden – som ble tatt helt bort i kalenderen fra 1969. Men denne dagen kalles fortsatt ‘såmannssøndagen’ i Den norske kirke, pga av det tradisjonelle evangeliet fra Lukas 8, 4-15 (Lignelsen om såmannen):
Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse: «En mann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien; det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og tok det. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre foll.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!»

Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke skjelne, og høre, men ikke skjønne. Lignelsen skal tydes slik: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot og tror bare en tid; når de blir satt på prøve, faller de fra. Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men på sin vei gjennom livet kveles de av bekymringer og rikdom og nytelser, så de ikke bærer fullmoden frukt. Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de holder ut og bærer frukt.

Dagens kollektbønn lyder slik: Deus, qui conspicis, quia ex nulla nostra actione confidimus: concede propitius; ut, contra adversa omnia, Doctoris gentium protectione muniamur. Per Duminum nostrum …. Og Father Z. skriver videre om denne dagen: Continue reading »

feb 152009
 

I overskrifta leser vi inngangsverset for denne søndagen (tatt fra Salme 31, 3-49), 6. søndag i det alminnelige kirkeår, og kirkebønna lyder slik:
” Barmhjertige Gud, du har lovet oss at du tar bolig i de hjerter som er rettskafne og oppriktige. Gi oss med din nådes hjelp å leve slik at du vil bo i oss. Ved vår Herre … “

Første lesning og evangeliet handler om sykdom og helbredelse, og i dagens preken skal jeg forkusere nokså mye på pave Benedikts brev på verdensdagen for de syke, 11. februar 2009 – som kan leses her. Første lesning og evangeliet kan leses under, og her kan man lese alle dagens bønner og antifoner og alle lesningene.

Første lesning 3 Mosebok 13,1-2.45-46
Herren talte til Moses og Aron og sa: Når noen får en hevelse, et utslett eller en lys flekk på huden, og det kan bli til spedalskhet, skal han føres til presten Aron eller til en av hans sønner, prestene. Den som er rammet av spedalskhet, skal rive sine klær i stykker og la håret henge fritt. Han skal skjule skjegget og rope: ”Uren, uren!” Så lenge han er syk, er han uren. Han skal bo for seg selv. Utenfor leiren skal han ha sitt tilholdssted. Slik lyder Herrens ord.

Evangelium Markus 1, 40-45
På den tid kom det en spedalsk til Jesus, bønnfalt ham på kne om hjelp og sa: “Dersom du vil, kan du gjøre meg ren i.” Jesus ble harm. Han rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: “Så vil jeg det: Bli ren!” Og straks forsvant spedalskheten, og mannen var ren. Men etterpå formante Jesus ham i strenge ordelag og sendte ham straks bort med den beskjed: “Se til at du ikke lar noen få vite noe; bare gå og vis deg for presten, og frembær det offeret for renselsen som Moses har påbudt til vitnesbyrd for dem.” Men mannen gikk avsted og gav seg til å fortelle vidt og bredt om det som var hendt, slik at Jesus ikke lenger kunne gå åpenlyst inn i noen by, men måtte holde til ute på landet, langt unna folk. Men de fortsatte å komme til ham alle vegne fra. Slik lyder Herrens ord.

feb 142009
 

Lesere av bloggen blir nok ikke overraska når jeg igjen nevner temaet om hvordan messen best skal feires. Presten skal helst ikke komme i veien, ikke stikke seg fram, er budskapet i dag. Slik skriver en prest om reaksjoner han fikk etter en messe:

I have a story to tell and I am not bragging at all but my point is simply how good it is just doing things the way they should be done without putting one’s personality in the forefront.

A lady came to my Sunday Mass just this last Sunday and she stopped by the sacristy to tell me that I say the Mass better than any priest in . We have 7 priests here in total. I had never seen or spoken to her before so any partiality is non existent. Also, the Saturday evening before, I said the evening Mass in another town … and after Mass an elderly lady said to me, “What a beautiful Mass. We’ve never seen such a nice Mass and to think! … … We had to get it from an American!”

Noen av de mange kommentarene til dette inlegget er også interessant lesning. Her er noen utvalgte:
I am not bragging because I didn’t do anything special. I say Mass soberly and simply preach. I am truly convinced that less personality is better and is liberating during the Mass except when showing enthusiasm for Catholicity and all its realities during the homily. I owe a great deal of my formation to you for I learned the Mass on my own and my attitude was formed in a very large part through my disposition and the truths of liturgy that you have taught. … …

Precisely how the (Novus Ordo) Mass in my parish was celebrated this morning. Everything absolutely perfect from the moment the priest processed in silently carrying the chalice in its veil topped with burse, Continue reading »

feb 142009
 

Svensk TV sendte torsdag et oppfølger-program etter deres intervju med biskop Williamson 21. januar. Der stiller de seg spørsmål om hvordan Vatikanet kunne ‘rehabilitere’ denne mannen, prøver å finne ut hva Vatikanet visste om hans synspunkter på forhånd (her kommer det fram lite nytt), hvordan reaksjonene har vært i den katolske verden (her intervjuer man bl.a. lederen av det italienske ‘Vi er kirken’), og kommer med karakteristikker av SSPX som antisemittisk og antidemokratisk (sagt av en tysk nonne). De fører også debatten inn på et litt bredere spor; pavens tilnærming til disse konservative gruppene viser at Kirken går i konservativ retning (svært negativt sier alle som blir intervjuet). Men det kommer også fram at paven karakteriserer Williamsons synspunkter som helt uakseptable.

Programmet er ikke så veldig interessant eller presist, men kan sees her (29 minutter).

feb 132009
 

Onsdag kveld publiserte jeg her på bloggen et innlegg fra Vårt Lands journalist Jarle Kallestad – les det gjerne her. Jeg kan forstå at man blir irritert og lei seg over kritikk, men jeg kan likevel ikke være enig i det Kallestad skriver. Jeg kan ha provosert ved å ha tre innlegg på bloggen der selve overskrifta inneholdt kritikk av Vårt Lands artikler (se her), og to av disse artiklene var skrevet av Kallestad. Jeg står inne for det jeg skrev der, men muligens skulle jeg ha gjort overskriftene mildere. Det kan også være at noen av kommentarene på bloggen har inneholdt unødvendige kritiske og til og med upassende uttrykk, og her må både kommentatorene og redaktøren skjerpe seg noe.

Men nå mer konkret til Kallestads fem punkter:

1) At kommentatorer på blogger og på debattsider (også Vårt Lands egne) gjerne skriver under fornavn eller pseudonym er ikke noen kritikk mot denne bloggen, for det gjør alle. (Det kan virke som om Kallestad generelt har et dårlig forhold til denne delen av Internett.)
2) Her skrives det om “små avkroker av internett” og om “tarvelighet som foregår på denne bloggen”, men dette er en helt vanlig blog, jeg tror ikke den er spesielt tarvelig – selv om vi skal skjerpe oss mht karakterisering av meningsmotstandere.
3) Kritikken av Claes Tande syns jeg er helt uberettiget. Claes kom med saklige argumenter mot en av VL’s artikler, bygget på normale og gode kilder, og bør få et saklig svar fra Kallestad på det han har skrevet.
4) Her tror jeg Bjørn Are Davidsens uttrykk rett og slett ble misforstått; svært overraskende syns jeg, og Bjørn Are er en godt kjent og seriøs debattant.
5) Kallestad syns denne bloggen er et “såpass ubehagelig sted å være at jeg ikke frivillig kommer til å klikke meg inn igjen”. Det vil være dumt, syns jeg, for jeg har lest Kallestads artikler i Vårt Land i 30 år og likt de aller fleste av dem, og jeg ser fram til videre kontakt, via e-post, Vårt Lands spalter og denne bloggen.

feb 132009
 

Avisa Jerusalem Post skrev i går i en lederartikkel kalt: Benedict’s plea positive ting om møtet mellom pave Benedikt og jødiske ledere fra USA – det virker som krisa i det jødisk-katolske forholdet nå er over:

On Thursday, leaders of the Conference of Presidents of Major American Jewish Organizations met with Pope Benedict in Rome. The audience had been scheduled before the Williamson controversy broke. Canceling it would have exacerbated tensions and embarrassed the pope – which is not the Jewish way. These communal leaders sensed the Vatican wanted to set matters straight. It appears they were right.

The pope told them: “Any denial or minimization of [the Holocaust] is intolerable… This should be clear to everyone, especially to those standing in the tradition of the Holy Scriptures.”

He then repeated, verbatim, the prayer Pope John Paul offered when he visited the Western Wall in 2000 and asked the Jews to forgive the Christians who had persecuted them over the centuries. Benedict ended: “I now make his prayer my own.”

We welcome this reiteration of the late pope’s entreaty. Still, as the Holy Father may know, in Jewish tradition, absolution requires not just the confession of a sin, but its cessation.

I en annen artikkel i går, kalt: Pope: Holocaust denials unacceptable, skriver de også om dette, men her sies det at møtet kom i stand pga Williamson-kontroversene:
The Vatican scheduled the pope’s audience with about 60 American Jewish leaders Thursday after his lifting of the excommunication of traditionalist bishop and Holocaust denier Richard Williamson sparked outrage among Jews, Catholics and world leaders, including Germany’s Chancellor Angela Merkel. Continue reading »

feb 132009
 

Avisa DagenMagazinet melder at “Pave Benedikt XVI sier at all fornekting av Holocaust og forsøk på å bagatellisere jødeforfølgelsene er utålelig. I et møte med jødiske ledere torsdag sa han også at han tar avstand fra alle former for antisemittisme. Paven fremholdt at fornekting av Holocaust er spesielt alvorlig når det blir gjort av en prest.

Pavens uttalelser er de første til jødiske ledere etter at kontroversen om den katolske biskopen Richard Williamson brøt ut i januar. Biskopen fornekter holocaust og sier at det aldri fantes noen gasskamre.

Pave Benedikt varslet også at han planlegger å reise til Israel. Ifølge kilder i Vatikanet vil reisen trolig finne sted i mai.”

Denne meldinga ser ut til å være tatt direkte fra NTB, og sier ikke noe om hvorfor dette møtet kom i stand. Den katolske nyhetstjenesten Zenit skriver at den amerikanske *Conference of Presidents of Major American Jewish Organizations” var i Italia i forbindelse med sitt årlige ledermøte i Israel. Jeg leser så i Jerusalem Post at møtet fra planlagt for lang tid siden, og at de jødiske lederne ikke ønska gjøre det pinlig for paven ved å nekte å møte ham.

I alle fall sa pave Benedikt i går til disse jødiske lederne fra USA (fra Zenit):
“What words can adequately convey that profoundly moving experience,” he asked. “As I walked through the entrance to that place of horror, the scene of such untold suffering, I meditated on the countless number of prisoners, so many of them Jews, who had trodden that same path into captivity at Auschwitz and in all the other prison camps.

“Those children of Abraham, grief-stricken and degraded, had little to sustain them beyond their faith in the God of their fathers, a faith that we Christians share with you, our brothers and sisters. How can we begin to grasp the enormity of what took place in those infamous prisons? The entire human race feels deep shame at the savage brutality shown to your people at that time.”

The Pope went on to note that he is preparing his visit to Israel, which is expected in the second week of May.

Then he reflected on the 2,000 year history of the relationship between Judaism and the Church, acknowledging that it “has passed through many different phases, some of them painful to recall.”

He affirmed that the Second Vatican Council declaration “Nostra Aetate” has guided the relationship since its redaction. “The Church is profoundly and irrevocably committed to reject all anti-Semitism and to continue to build good and lasting relations between our two communities,” the Bishop of Rome declared.

He added: “The hatred and contempt for men, women and children that was manifested in the Shoah was a crime against God and against humanity. This should be clear to everyone, especially to those standing in the tradition of the holy Scriptures, according to which every human being is created in the image and likeness of God.

“It is beyond question that any denial or minimization of this terrible crime is intolerable and altogether unacceptable.”

Benedict XVI concluded by urging that the memory of the Holocaust remain as a “warning to us for the future, and a summons to strive for reconciliation.”

“To remember is to do everything in our power to prevent any recurrence of such a catastrophe within the human family by building bridges of lasting friendship,” he said. “It is my fervent prayer that the memory of this appalling crime will strengthen our determination to heal the wounds that for too long have sullied relations between Christians and Jews. It is my heartfelt desire that the friendship we now enjoy will grow ever stronger, so that the Church’s irrevocable commitment to respectful and harmonious relations with the people of the Covenant will bear fruit in abundance.”

feb 122009
 

Den tyske forfatteren Martin Mosebach har skrevet en artikkel i der Spiegel, som kan leses her i engelsk oversettelse. Den er svært interessant syns jeg, men kanskje mest for de ‘viderekomne’. Den begynner med å beskrive pave Benedikts yppersteprestelige handling; å gi de fire ekskommuniserte en mulighet til å bli gjenforenet med Kirken – paven skal nemlig framfor alt prøve å holde Kirken samlet. Og så fortsetter artikkelen å beskrive både korrekt og en misforstått (slik forfatteren ser det) tolkning av hva som har skjedd:

The Catholic Church is experiencing an unprecedented moment in her recent history. A sacerdotal act of the Pope – the removal of the excommunication of four bishops who had been consecrated contrary to the prohibition of his predecessor in the Petrine office – encounters an outraged lack of understanding not only of the non-Catholic public but also of many Catholics and even bishops, who have openly renounced their loyalty to the pope. Forty years after the Second Vatican Council, which attempted an “opening of the Church to the World”, the Catholic Church has been struck dumb – as if she does not recognize any more her own institutions.

What is a Catholic Bishop? Is he a senior administrative official of the Church? Is he a high-ranking politician, who can be subjected to party discipline? This is how non-Catholics (certainly contemporary ones) view the bishop, because they never have been told anything else. For Catholics, the bishop embodies the highest form of the priesthood, connected with the capacity to represent Jesus Christ himself in the giving of the Sacraments. He receives this capacity irrevocably upon his consecration and no pope or council can take it from him. That is the disturbing thing about the episcopal office: even the most unworthy and scandalous bishop always remains a bishop, capable until his last breath of adding new bishops to the line of apostolic succession.

What is excommunication? Exclusion from a political party? That’s how non-Catholics understand it – they like to call exclusion from the communist party “excommunication.” Continue reading »

feb 122009
 

Father Z. er irritert over å stadig motta mange e-poster som viser at folk ikke har hørt etter hva som er blitt sagt i over to uker nå; at de fire biskopene nå har muligheten til å gå til skrifte og bekjenne sine synder, og å søke fullt felleskap med Den katolske Kirke – og at biskop Williamsons syn på Holocaust ikke har noe med dette å gjøre. (Hva syns dere; er han for skarp i tonen, eller er det han skriver på sin plass, og gjør han ting klarere?) Slik skriver han:

To those sending me obtuse e-mail filled with indignation that the POPE would rehabilitate a HOLOCAUST DENIER!, I offer these comments. To those journalists and columnists out there who are grinding their gears over this issue, please pay attention. Please read what I and others have written about SSPX Bishop Williamson and try to get the facts clear in your head.

The Pope does not approve of hatred of the Jews or denial of the Holocaust simply because he lifted a man’s excommunication, incurred for entirely different reasons, reasons entirely internal to the good ordering of the Church herself.

The Pope’s merciful act is not a sign of approval of anything.

When his excommunication was lifted Bp. Williamson did not automatically become thereby a fully functioning and approved bishop of the Catholic Church. He was validly consecrated in 1988, but he is forbidden, as are the other three bishops, to function as a bishop or as a priest in and for the Church. Forbidden. Still. That hasn’t changed.

Let’s try to keep this simple. They can now go into a church and go to confession. When the excommunication was lifted, those four men were from that moment permitted to confess their sins and receive absolution, receive Communion if they are in the state of grace, and receive Last Rites if they are about to die.

Get it now?

Don’t let their clothing and titles confuse you. Lifting the excommunication was a single step in a process of reconciling a wound in the Church’s unity. It isn’t more than that. It isn’t a political statement or a judgment on debates or settled matters of history.

It was an act of kindness for a matter internal to the Church’s unity.

feb 112009
 

Jeg har mottatt en e-mail fra Vårt Land-journalist Jarle Kallestad, der han ber meg legge følgende tekst ut på bloggen:

“Jeg er gjort oppmerksom på virksomheten som har foregått på denne bloggen de siste dagene, og jeg er altså den som “ikke har peiling.” I motsetning til andre uten navn og med desto mer bombastiske oppfatninger og udokumenterte påstander har jeg et fullt navn. Jeg heter Jarle Kallestad, er journalist i Vårt Land og er svært interessert i medie- og kildekritikk.

Til dere som opererer i denne avkroken av internett har jeg fem korte korte beskjeder:

1) At jeg er svært lite imponert over debattanter som barer opererer under fornavn. Når jeg ser hva dere holder på med, skjønner jeg at dere ikke vil stå fram med fullt navn.
2) At jeg jeg er svært lite imponert over debattanter som velger seg små avkroker av internett for å utfolde seg med sterke adjektiver og fargerike substantiver. Kom ut i fritt lende dersom det er noe dere har på hjertet om min person og det jeg driver med. Jeg har vært journalist i 30 år og er ikke redd for saklige diskusjoner. Den tarvelighet som foregår på denne bloggen, derimot, gjør meg bare gretten.
3) At jeg er svært lite imponert over det stykket som innsenderen “Claes” – hvem nå det måtte være , Claes Olsson, kanskje? – later til å presentere som eksemplarisk kildekritikk. Kildekritikk, for det var visst bloggens tema de siste dagene, er altså noe langt mer enn å klikke seg inn på Vatikanradioens side, klippe litt fra ledelsens siste brannslukking og rope ut: “Se her! Slik henger det sammen!”
4) At bloggere som åpenlyst skriver – som den halvanonyme “Bjørn Are” skriver det i sitt innlegg av 9. februar kl. 22.51. “Ikke at jeg har særlig greie på det, men det må da være slik;-) “, i det minste viser et snev av oppriktighet. Bloggingen fra selvbestaltede forståsegpåere med “peiling” skulle dermed være fullkommen i sin parodi.
5) At jeg synes dette er et såpass ubehagelig sted å være at jeg ikke frivillig kommer til å klikke meg inn igjen på denne bloggen. De med sterke meninger om mitt arbeid, inviteres derfor ut i frisk luft.

Med vennlig hilsen
Jarle Kallestad”

feb 102009
 

I dag har jeg utveksla flere e-poster med personer i Vårt Land. Jeg (og noen kommentatorer på bloggen) har vært kriitisk til ting Vårt Land har skrevet de siste ukene om biskop Williamson-saken, og de har reagert lite positivt på min kritikk. Jeg har nok ikke gjort det klart nok at Vårt Land er den (den eneste) norske avisa som har skrevet mest korrekt og informativt om det som skjer i Den katolske Kirke, og de har også skrevet mye om oss de siste to ukene (se bildet under). Dagbladet hadde bl.a. en stor artikkel om Williamson-spørsmålet sist lørdag, og der var det nesten ikke en eneste setning som var uten feil. Men jeg regner med at VL skal klare å beskrive katolske saker helt korrekt, og jeg blir skuffa når de ikke klarer det.

Bildet over er fra Vårt Lands nettsider 100209.

Kanskje den viktigste uenigheten mellom meg og Vårt Land handler om bruk av kilder. Mitt inntrykk er at NTB og andre nyhetstjenester, samt de store avisene i inn- og utland, har for lite kunnskap om Kirken generelt, og spesielt om det som har skjedd de siste to ukene – og noen ganger er de ikke en gang interesserte i å være saklige. Derfor blir artikler som bygger på slike kilder, svært så fulle av misforståelser og feil.

Vårt Land på sin side mener at å bygge på katolske kilder blir altfor internt, snilt og naivt – så langt jeg forstår. Jeg er selvsagt enig i at man ikke kan regne med at alle (eller de fleste) katolske nyhetskilder bringer interessant stoff, men noen få er veldig gode – og det ser ut til å være nesten umulig å dekke katolske saker skikkelig uten å virkelig kjenne Den katolske Kirke.

Jeg skal her nevne fire kilder, som jeg bruker mye, og regner som svært gode. De mest seriøse av disse er John Allen (USA, tidl. Roma) og Sandro Magister (Roma), nettsted www.chiesa (les mer om ham HER og HER). Disse skriver ikke mer enn to-tre artikler hver uke, men det de skriver er av høy kvaliyey. Jeg leser osgå de to bloggene WDRPRS og The New Liturgical Movement, som også er svært lærerike – og svært aktive blogger; mange poster hver dag og mange titalls kommentarer til hver post.

Av vanlige katolske nyhetstjenester bruker jeg mest ZENIT og Vatikanets Informasjonstjeneste.

feb 102009
 

Jeg har de siste ukene flere ganger uttrykt min misnøye med medias unøyaktigheter og feiltolkninger av det som skjedde da Vatikanet opphevet ekskommunikasjonen av fire biskoper tilhørende Pius X broderskapet. Men i dag leste jeg en artikkel fra www.chiesa (fra sist uke), der Sandro Magister alltid skriver godt og informativt. Her har han som vanlig fakta på plass og full oversikt over det som har skjedd, samtidig som han ikke er nådig i sin kritikk; ikke av pave Benedikt, heller ikke av Vatikanets informasjonstjeneste (kanskje noe overraskende), men av Vatikanets ‘stasdirektorat’. Jeg er ikke sikker på om jeg er enig med ham om hvor skylden skal legges for dårlig PR-arbeid, men artikkelen er interessant og kan leses her i sin helhet.

A few days after the events, the lifting of excommunication from the four Lefebvrist bishops is increasingly manifesting itself at the Vatican as a double disaster, of governance and of communication. In the disaster, Pope Benedict XVI found himself to be the one most exposed, and practically alone.

… … to make the misunderstanding worse, there came the uproar over an interview with one of the four bishops granted clemency, Richard Williamson of England, in which he supported ideas denying the Holocaust.

The interview was recorded by a Swedish television station on November 1, 2008, but it was broadcast on January 21 – the same day on which, at the Vatican, the decree was signed revoking the excommunication of Williamson, and of the three other Lefebvrist bishops.

In the media all over the world, the news read as follows: the pope clears a Holocaust denier bishop from excommunication, and welcomes him into the Church.

The tempest that erupted was tremendous. The protests from the Jewish world – but not only from this – were too many to be counted. The Vatican went scrambling for cover, with statements and articles in “L’Osservatore Romano.” The controversy calmed down only after Benedict XVI intervened in person, with two clarifications read at the end of the general audience on Wednesday, January 28: one about the Lefebvrists and their duty of “recognition of the magisterium and authority of the pope and of Vatican Council II,” and the other about the Holocaust.

The question comes naturally: was all of this really inevitable, Continue reading »