På denne bloggen har det vært en ganske aktiv debatt om alteret og bønneretningen under et tidligere innlegg. Her vil jeg minne om at kardinal Ratzinger i boka (utgitt i år 2000, på norsk 2001) «Liturgiens ånd» – i 2. hoveddel (Tid og rom i liturgien), 2. kapittel (Alteret og bønneretningen i liturgien) – tar opp akkurat dette spørsmålet.
Jeg tar med et forholdsvis langt utdrag fra boka, der Ratzinger (etter at han har nevnt noen av basilikaene i Roma, der alteret står i ‘motsatt’ retning) sier: » … … Den liturgiske fornyelse i det tyvende århundre tok utgangspunkt i denne antatte formen. Ut fra den utviklet denne bevegelsen en ny idé når det gjaldt gudstjenestens form: Eukaristi måtte bli feiret versus populum (rettet mot folket). Alteret måtte slik tilfellet er i Peterskirkens retningsgivende form bli oppstilt slik at prest og folk gjensidig kunne se hverandre og i fellesskap danne en krets av feirende. Bare dette skulle tilsvare meningen med den kristne liturgi: oppdraget til å delta aktivt. Bare slik kunne det svare til selve urbildet: det siste aftensmåltidet. Disse konklusjonene syntes til slutt å være så overbevisende at det etter konsilet (som selv ikke taler om ”vending i retning av folket”) ble opprettet nye altere overalt. At man feiret eukaristien versus populum, synes i dag nærmest å bli oppfattet som den egentlige frukt av den liturgiske fornyelse gjennom Det annet Vatikankonsil. Dette er blitt det mest synlige resultat av nyordningen. Det betyr ikke bare en ytre ordning av det liturgiske rom, men innebærer også en ny idé om liturgiens vesen som et måltid i fellesskap.
Meningen med den romerske basilika og dens oppstilling av alteret er dermed blitt misforstått. Også forestillingen om Jesu siste måltid er i det minste unøyaktig. La oss høre hva Louis Bouyer sier: ”Ideen om feiringen versus populum er den opprinnelige form, og særlig svarer til det siste aftensmåltidet, hviler helt enkelt på en feilaktig forestilling om kristne eller ikke kristne gjestebud i oldtiden. Den ledende i bordfellesskapet i den tidlige kristne tid tok aldri plass direkte overfor de øvrige deltagere. Alle satt eller lå på den konvekse siden av et sigma eller hesteskoformet bord … I den kristne oldtid ville det aldri ha kunnet komme frem noen idé om at den som førte forsetet skulle innta sin plass versus populum. Måltidets fellesskapskarakter ble understreket nettopp gjennom den motsatte ordning: nemlig den kjensgjerning at alle deltagere befant seg på samme side av bordet.”
Til denne analyse av ”måltidsforruen” må vi nå riktignok tilføye at de kristnes eukaristi overhodet ikke kan bli tilstrekkelig beskrevet med begrepet ”måltid”. For Herren har riktignok innstiftet det nye ved den kristne kultus innenfor rammen av et jødisk (påske-) måltid, men det er bare det nye, og ikke måltidet som sådan, som apostlene fikk i oppdrag å skulle gjenta. Det nye løsrev seg derfor meget snart fra den gamle sammenhengen, og fikk sin passende egne form. Den var først og fremst gitt gjennom at eukaristien viser tilbake på korset, og dermed på forvandlingen av tempelofferet innenfor den logostilpassede gudstjeneste. Så skjedde det nå også at synagogens ordliturgi, kristent fornyet og fordypet, smeltet sammen med erindringen om Kristi død og oppstandelse til ”eukaristi”. Nettopp slik ble troskapen overfor oppdraget ”Gjør dette” virkeliggjort. Denne nye, fullstendige form kunne i seg selv ikke bli direkte avledet av måltidet. Den ble bestemt av sammenhengen mellom tempel og synagoge, mellom ord og sakrament, mellom den kosmiske og den historiske dimensjon. Den uttrykker seg nettopp i den form som vi fant i den liturgiske struktur i de tidlige kirker innenfor den semittiske kristenhet. Selvfølgelig har denne formen fortsatt vært grunnleggende også for Roma. jeg siterer enda en gang Bouyer: ”Aldri og ingensteds tidligere (det vil si før det 16. århundre) har vi noen antydning om at spørsmålet om presten skulle ha folket foran seg eller bak seg, ble tillagt den minste betydning eller overhodet ble diskutert. Professor Cyrille Vogel har slått fast at når det virkelig ble lagt vekt på noe, så var det at presten skulle be den eukaristiske bønn, såvel som alle andre bønner, mot øst … Selv når kirkens orientering tillot presten å være vendt mot folket ved alteret, må vi ikke glemme at det ikke var presten alene som vendte seg mot øst, men hele forsamlingen med ham.”
Disse sammenhengene var nærmest glidd ut av den nyere tids bevissthet når det gjaldt kirkebygg og den samlede liturgi. Bare slik lar det seg forklare at den felles bønneretning for prest og folk ble beskrevet som ”å celebrere mot veggen” eller ”snu ryggen til folk”. Dette skulle gjøre eldre ordninger til noe absurd og fullstendig forkastelig. Bare slik lar det seg forklare at måltidet nå ifølge forestillinger fra den nyere tid ble gjort til den normative idé for de kristnes liturgiske feiring. I virkeligheten er det med dette inntruffet en klerikalisering som man aldri har sett maken til tidligere. Nå blir presten til det egentlige holdepunktet for det hele. Alt avhenger av ham. Man må tydelig se ham, ta del i hans handlinger, svare ham hans kreativitet bærer det hele.
Da er det forståelig at man nå igjen ønsker å redusere hans nye rolle, idet man begynner å fordele oppgaver og overlater ”den kreative utforming” til forberedende grupper. De vil og skal fremfor alt ”bringe seg selv inn”. I stadig mindre grad er søkelyset rettet mot Gud. Stadig viktigere blir alt som mennesker gjør. De kommer sammen for å skape noe, og vegrer seg ofte mot å underkaste seg et ”ferdig skjema”. Presten er vendt mot folket, og dette kan nå forme menigheten til en krets som er lukket i seg selv. Ut fra denne formen er den ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme, men slutter seg om seg selv. Den felles vending mot øst var ikke ”feiring mot veggen”, og betydde ikke at presten ”vendte ryggen til folket”: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. Slik man i synagogen sa i fellesskap mot Jerusalem, slik ser man her i fellesskap ”mot Herren”. Som en av fedrene bak Det annet Vatikankonsils liturgikonstitusjon, uttalte J. A. Jungmann at det snarere dreiet seg om en felles retning for prest og folk, som forstod at de i fellesskap gikk i prosesjon mot Herren. De lukker seg ikke til en krets, stirrer ikke gjensidig mot hverandre. De er derimot et vandrende Guds folk i oppbrudd mot øst, mot den kommende Kristus, som går oss i møte.
Har du lest «The reform of the Roman Liturgy – It’s problems and background» av Msr. Klaus Gamber. Den tar for seg, og tilbakeviser alle argumentene som hevder at Versus populum er en urkirkelig praksis, eller at det er en bedre rettning en når Presten er vendt mot Gud. Er interesert i om noen vet i hvilken grad den Katolske Kirke i Norge ble påvirket av tendenser spesielt i Tyskland, som f.eks ungdomsbevegelsen, og Pius Parsch, og eventuelt hvor tidlig det startet. Heftet du har publisert tidligere med dialogmessen, vil jeg tror man kan si går i denne rettningen. Synes det er interesant å se på Pavens eksempel, med hvor stort krusifiks han har etc. Vet ikke om han nå bruker et enda større krusifiks en han gjorde i begynnelsen av sitt pontifikat.
Maria: «Synes du dagens biskoper og prester er misledet mht. om messen skal feires med prestens rygg mot menigheten eller med menighet og prest samlet rundt nattverdsbordet (jf. urkirkelig praksis)?»
Hvilke kilder har vi for at dette var urkirkelig praksis?