aug 152009
 

Signum magnum apparuit in cælo: mulier amicta sole, et luna sub pedibus ejus, et in capite ejus corona stellarum duodecim. — Cantate Domino canticum novum: quia mirabilia fecit. – Et stort tegn viste seg på himmelen: En kvinne, kledd i solen, med månen under sine føtter, en krans av tolv stjerner om sitt hode. – Syng for Herren en ny sang, for han har gjort store ting.

Jeg feiret i formiddag høymesse i St Hallvard kirke i Oslo på denne store høytidsdagen. Her kan man finneTEKSTER og bønner/ antifoner for denne dagen – på norsk. Og her er en preken jeg holdt på denne høytida i 2006.

aug 132009
 

During Wednesday’s general audience in Castel Gandolfo, Pope Benedict XVI spoke of there being a “nexus” between the Blessed Virgin Mary and the priesthood. Like St. John, he said, all priests “are called to accept her into their home.”

Pope Benedict pointed out that this nexus is rooted in the mystery of the Incarnation. “God does not act against our freedom,” he explained. “He needed the yes of his creatures.”

“St. Bernard of Clairvaux, in one of his homilies, explained in dramatic manner this decisive moment of universal history, when heaven, earth and God Himself await this creature’s response,” he added.

“Mary is truly and profoundly involved in the mystery of the Incarnation, of our salvation. … Sacrifice, the priesthood and the Incarnation go together and Mary is at the heart of this mystery,” the Pontiff said.

Pope Benedict also reflected on the tie between priests and Mary. From the cross, Jesus sees his mother and the beloved apostle, an important individual, but more importantly a prefigurement of loved people and especially all priests.

“The Second Vatican Council invites priests to see Mary as the perfect model of their existence,” the Pope added. “The Curé d’Ars, who we think of this year especially, loved to repeat that after Jesus Christ gave us everything he could give, he wanted to make us heirs of what was most precious to him, his holy mother,” the Pope continued. “This applies to all Christians, but especially for priests.”

“Every priest can and should truly feel himself to be the son of this most holy and most humble mother,” he said. The Holy Father concluded by expressing his closeness to the people of Taiwan, China, Philippines and Japan, who were recently hit by a typhoon. “I call on everyone to pray for them and for those who lost their lives. I hope that the relief of solidarity and the help of material aid will not be lacking.”

Fra Catholic News Agency.

aug 122009
 

På katolsk.no kan vi lese om søndagens angelus-saming:
“I forbindelse med søndagens Angelus-bønn ved Castel Gandolfo mintes Pave Benedikt XVI de helgener som Kirken feirer de neste ukene. Den hellige Edith Stein, Den hellige Maximilian Kolbe, Den hellige Pontian og Den hellige St. Laurentius, er vitner om den “kristne humanisme”, som skiller seg sterkt fra den “ateistiske humanisme”.

“For noen fantastiske forbilder på hellighet som Kirken gir oss! Disse hellige vitner om den kjærligheten som elsker til det siste, og overser det onde som påføres dem, og bekjemper det med det gode”, reflekterte Benedikt.

“Fra disse kan vi, og spesielt prester, lære det evangeliske heltemot som inspirerer oss til å uten frykt, gi vårt liv for sjelenes frelse. Kjærligheten beseirer døden!”.”

Her kan men se og høre et sammendrag på engelsk:

Under kan man se alt om skjedde denne søndagen:

aug 102009
 

Jeg har nå begynt mitt arbeid her i St Hallvard menighet og det er mange nye ting (rutiner og tradisjoner) å sette seg inn i. Men det er ikke noe stress, jeg har litt tid på meg, siden de fleste ekstra aktiviteter som troskurs og konfirmantundervisning begynner først om noen uker, og kirkelige handlinger (mest dåp) begynner litt gradvis når man er ny prest et sted.

Lørdag hadde jeg min første messe i St Hallvard kirke, og søndag var jeg satt opp på to messer (norsk kl 09.30, og engelsk kl 16.00). Nå ble det forandring mht disse søndagsmessene, siden jeg ble bedt om å vikariere i Moss og Askim kl 10.00 og 12.30. Dermed måtte jeg reise til steder jeg (nesten) ikke hadde besøkt før, og finne fram til kirker jeg ikke hadde sett før. Men det gikk greit (en gammel mann som meg er litt forsiktig når noe er nytt, og prøver å være ute i god tid), og jeg var glad for å kunne treffe mennesker i disse to menighetene i vårt bispedømme.

Den engelske messen her i St Hallvard var også litt utenom den vanlige, med et kamerunesisk kor som stod for sangen – tidligere er jeg vant med enten filippinsk- eller amerikansk-inspirert musikk i de engelske messene jeg har feiret. Det var i alt 60-70 afrikanere i messen (ca halvparten av hele forsamlingen), de fleste fra Kamerun, Nigeria og Uganda.

aug 092009
 

Slik (over) lyder inngangsverset i søndagens messe – fra salme 74 (73) – og her er resten av messens bønner og antifoner:

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, vi våger å kalle deg Far. Fyll våre hjerter med din Sønns ånd, så vi lever som dine barn, og får gå inn til den arv du har lovet oss. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta nådig imot din Kirkes gaver. Du har selv gitt dem av din miskunn for at vi skal ofre dem til deg, og i din allmakt gjør du dem til vår frelses mysterium. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Det brød som jeg gir dere, er mitt eget legeme, hengitt for verdens liv, sier Herren. Joh 6,52

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, la det sakrament vi har mottatt, bli oss til frelse og bevare oss i din sannhets lys. Ved Kristus, vår Herre.

I dagens evangelium fortsetter Jesus sin store eukaristi-katekese i Johannes 6, og sier bl.a.:
På den tid sa Jesus: «Jeg er det brød som er kommet ned fra himmelen.» …. at noen har sett Faderen, andre enn han som stammer fra Gud – han alene har sett ham. Så hør da og sann mitt ord: Den som tror, han eier det evige liv. Og livets brød, det er jeg. Deres fedre spiste manna i ørkenen, og døde siden; men dette brødet kommer ned fra himmelen, for at den som spiser av det, ikke skal dø. Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen; og den som spiser av det, skal leve i all evighet. Det brød som jeg gir, er da mitt eget legeme, hengitt for verdens liv.»

Les alle tekstene for denne søndagen her.

aug 082009
 

Jeg vil gratulere dominikanerne med minnedagen for den hellige Dominikus i dag. Bildet over tok jeg i Bologna, da jeg var så heldig at jeg kunne besøke hans grav der i juli 2006. I dag feires Dominikus over hele verden, og på katolsk.no kan vi lese at han ble født i ca 1170 i en gammel adelsfamilie i Caleruega sørøst for Burgos i Castilla i Spania, og videre:

Dominikanerne ble ved siden av fransiskanerne den mektigste orden i middelalderen, og ble en skapende faktor i senmiddelalderens religiøse og intellektuelle liv. Dominikus’ formel med lærde prekener og en monastisk bakgrunn forente det intellektuelle med det hverdagslige og oppfylte et akutt følt behov i middelalderens kirke. Dominikus etterlot seg ikke skrifter av betydning, men en organisasjonsform som i hovedsak er bevart til i dag. Med tiden skulle arbeidet til de hellige Albert den Store og Thomas Aquinas representere fullførelsen av Dominikus’ ideer. … …

Dominikus’ gravmæle, Arca di San Domenico, befinner seg i et av sidekapellene på høyre side i kirken San Domenico i Bologna. Det ble reist ca 1265 av den berømte billedhuggeren Niccolò Pisano, og to århundrer senere ble det utsmykket av den ikke mindre kjente kunstneren Niccolò dell’Arca. Noen små figurer, blant annet en knelende engel og helgenene St. Proculus og St. Petronius, er tidlige arbeider av Michelangelo. Dominikus’ hode befinner seg i et eget relikvar laget av Jacopo Roseto i 1383. I motsetning til den enorme tilstrømningen til Assisi og Frans’ grav, er det nesten ingen valfart til Dominikus’ grav. [Jeg så også svært få menensker da jeg var der.]

LES MER OM DOMINIKUS HER.

aug 082009
 

Etter tre nokså travle flyttedager er vi nå på plass i Oslo. (Det er fortsatt mye å gjøre i leiligheten, men det tar vi etter hvert.)

I dag har jeg en formiddagsmesse i St Hallvard kirke (min aller første messe der), og så har jeg to messer søndag.

aug 042009
 

I dag feirer vi minnet om “sognepresten i Ars”, den hellige Johannes Maria Vianney, som er vernehelgen for året for prester, som vi nå er inne i. Slik leser vi om ham på katolsk.no:

Den hellige Johannes Maria Vianney (fr: Jean-Marie) ble født den 8. mai 1786 i den lille landsbyen Dardilly ved Lyon i departementet Rhône i Frankrike. Han kom fra en from småbondefamilie og var den fjerde av seks barn av Matthieu Vianney og Marie Beluse. Alle barna ble viet til den hellige jomfru Maria og bar hennes navn. Johannes var først gjeter på farens gård og fikk lite utdannelse, delvis på grunn av sin bakgrunn og delvis på grunn av Den franske revolusjon, som brøt ut i 1789 da han var tre år gammel. Dens medfølgende vold og forfølgelsene av det lojale presteskapet innvirket også på hans oppvekst. … …

Kirken hadde blitt betydelig svekket under revolusjonen. Den hadde mistet minst 135 biskoper og 20.000 prester under terrorveldet, noen ved apostasi (frafall), noen ved skisma, noen ved død og noen ved ekteskapsinngåelse. Det var et stort behov for nye prester, og dette tvang Kirken i Lyon til å lette på kravene til prestestudentene. Dermed fikk Johannes en sjanse. Den 28. mai 1811 mottok han tonsuren, og året etter ble han sendt til petit séminaire i Verrières for ett års filosofistudier. I 1813 ble han overført til grand séminaire St. Ireneus i Lyon. Hans fremgang i studiet var svært langsom og ikke lovende, og han fant fortsatt studiene vanskelige, særlig latinen (på den tiden foregikk all undervisning på latin). På slutten av første termin forlot han seminaret for å få privatundervisning av abbé Balley i Écully, og etter tre måneder melde han seg for eksamen.

Den 2. juli 1814 mottok han de lavere vielsene og ble viet til subdiakon. Han vendte tilbake til Écully for å studere videre hos M. Balley. Men Johannes strøk til den avsluttende muntlige eksamen på seminaret, men hans privatlærer abbé Balley sørget for at han fikk prøve på nytt, og nå lyktes han ved Guds nåde. Den 23. juni 1815 ble han diakonviet (fem dager etter slaget ved Waterloo), og den 13. august ble han viet til prest i Grenoble av byens biskop Simon i en alder av 29 år. Det var mer på grunn av sin fromhet og gode vilje enn på grunn av andre kvalifikasjoner, for han ble sagt å være den frommeste, men også mest uvitende studenten i Lyon. Abbé Balley støttet hans ordinasjon og understreket at Kirken ikke bare trengte lærde prester, men også fromme.

Dagen etter ordinasjonen leste Johannes sin første messe og ble utnevnt til kapellan hos sin lærer Balley i Écully, men han fikk verken preke eller høre skriftemål. Både sognepresten og hans kapellan levde ytterst asketiske liv. Et par måneder etter utnevnelsen fikk Johannes også tillatelse til å høre skriftemål. Da Balley til sin tidligere elevs store sorg døde den 17. desember 1817, ble det utnevnt ny sogneprest i Écully og Johannes ble sendt som sogneprest (curé) til Ars (Ars-en-Dombes). Det var en ensom og forsømt landsby med 230 innbyggere, hvor alkoholisme, søndagsarbeid, utukt og religiøs likegyldighet hadde utryddet alt kirkelig liv. Hans overordnede anså at den ubegavede presten ikke kunne gjøre særlig skade der. … …

I året 1858/59 kom det 100.000 pilegrimer til Ars. Det var bare med store vanskeligheter han kunne snakke til dem, avbrutt av hosteanfall og tårer. Den 18. juli visste han at slutten var nær, og han forutsa sin egen død til begynnelsen av august. Mennesker kom i skarer for å motta hans velsignelse, og selv på dødsleiet fikk han ikke oppleve den ensomhet han søkte. Den 29. juli mistet han alle kreftene, og dagen etter kom han seg ikke opp av sengen. Den 3. august ankom biskopen av Belley i all hast, og klokken to om morgenen den 4. august 1859 døde Johannes Maria Vianney, 73 år gammel, midt i en rasende storm med lynglimt og tordenskrall.

Så mange som 300 prester og 6.000 troende blokkerte alle veiene i den knøttlille bygda da sognepresten ble gravlagt den 6. august. Hans legeme ble oppbevart i en krypt i Ars med følgende enkle innskrift: Ci-gît Jean-Marie-Baptiste Vianney, Curé d’Ars, «Her hviler Johannes Maria Baptist Vianney, sogneprest av Ars». Da kisten ble åpnet ti år senere, var hans legeme mirakuløst like friskt.

aug 032009
 

I St Svithun menighet (som i mange katolske menigheter i Norge og i utlandet) er det ikke én søndagsmesse som er den eneste viktige – selv om noen av og til oppfører seg om det var tilfelle med den norske høymessen kl 11. I St Svithun menighet er det fem søndagsmesser som jeg regelmessig har feiret disse tre årene jeg har vært her: Lørdag kl 18.00, søndag kl 09.30 (engelsk), kl 11.00, 13.00, 15.00 (i Sandnes). Sist helg hadde jeg avkjedsmesser i fire av disse messene – alle unntatt den engelske messe, der jeg tok avskjed for en uke siden. Jeg var nokså bevisst på å ta noenlunde lik avskjed med de 800-1000 menneskene som går i disse messene.

Det er trist å reise fra så mange hyggelige mennesker, men samtidig gruer jeg meg ikke til å flytte – jeg skal faktisk gjøre akkurat det samme arbeidet i St Hallverd menighet – så jeg vet hva jeg går til. I dag var min kone i Oslo for å formelt overta vår nye leilighet – det skal bli godt å få et eget hjem for vår lille familie – og om to dager reiser vi til Tigerstaden.

aug 032009
 

Jeg leste nylig om Thaddeus Kozinski, som er filosofi-doktor ved the Catholic University of America. Han skriver at selv om han mener den gamle messen er bedre enn den nye, var det uheldig at han i mange år utelukkende gikk i den gamle messen med sin familie, og dermed ble “purist” på en uheldig måte. Det er bedre å glede seg over alle katolske messer som blir verdig feiret enn å henge seg opp i detaljer og forskjeller mellom gammel og ny liturg, sier han nåi. (Han mener forøvrig at mennesker som er ovedrevet knytta til den nye messen, slik at de reagerer nagativt på alle tradisjonelle elementer, har samme problem som han hadde. Dette leste jeg i The Catholic Herald:

He believes that the old rite is vastly superior to the Novus Ordo, indeed that the NO represents a radical breach in liturgical tradition, but at the same time is convinced that many so-called traditionalists are as much children of Vatican II, and of the Enlightenment, as the liberals are. There is something about them, he contends, that is schismatic, even Protestant; perhaps even modernist. They are rebels.

Kozinski is not thinking here principally of Lefebvrists or sedevacantists, but of what we might call the far liturgical right in the mainstream Church, the people you sometimes find in the LMS and the FSSP and in parishes where the old rite is said regularly. Thaddeus calls these people “Gnostic traditionalists”, and by Gnosticism he means “the attitude that leads one to believe he possesses an irrefutable insight into the truth of matters of great importance, whether natural or supernatural”.

For some years, according to his account in the New Oxford Review, Kozinski attended nothing but indult Masses in the old rite. Then, two or three years ago, he moved with his young family to an area where such Masses were not available, and he was therefore obliged to attend the Novus Ordo again.

As he became familiar with his new surroundings – and found rich spiritual fruit in the new rite as celebrated by the Oblates of St Joseph – he saw that in his former unyielding traditionalism he had developed what he calls “an ideological and neurotic consciousness of being a ‘traditionalist’ “.

Kozinski believes that “traditionalism” can become an ideology that makes one spiritually sick, “as one becomes more attached to the traditionalist movement, its narratives, personages, publications, polemics, criticisms, etc than to the Church as a whole – and to Christ Himself”. This ideology, he says, can manifest itself in paranoia, judgment, harshness, Jansenism, and lack of meekness.

That’s me all right, but Kozinski clearly does not want to condemn all traditionalists, and I feel I should speak up here for the thousands of hardcore trads who are not at all Jansenist or harsh but are decent, well-balanced human beings. Among them I would include the Lefebvrist godfather of my youngest son.

Continue reading »

aug 022009
 

Father John Boyle, fra Erkebispedømmet Southwark i England er tilbake som blogger – etter en lang pause. Hvorfor er han så tilbake med en ny blogg? Slik svarer han:

Firstly: The words at the top of this blog (Caritas in Veritate) summarise all that motivates me as a priest and as a human being. I may myself be far from a perfect example of an authentically developed person, but this project is one for a lifetime. …

Secondly: many people have expressed regret that I had pulled out of the blogosphere. They were very kind and charitable. I believe they spoke sincerely and truthfully.

Thirdly: I was at Father Finigan’s happy Silver Jubilee celebrations last Tuesday. It was of course a wonderful celebration for the parish and by the parish. … But it also brought many who communicate through the blogosphere together, those who write their own blogs or comment on blogs. It’s a good community and provides great mutual support. I want to be part of that, to both receive and contribute.

Han skriver også en av de første dagene om en artikkel han nylig fikk trykket i Canon Law Society, om spørsmålet om skilte og gjengifte katolikker; kan de motta kommunion? Noen prester (også i Norge) hevder at de kan det; hvis de selv er overbevist om at deres første ekteskap er ugyldig, kan presten i det såkalte “interne forum” gi dem tillatelse til å motta kommunion, selv om deres første ekteskap ikke er annulert, og selv om de ikke er gift i Kirken. Jeg har aldri forstått hvordan noen prester kan gjøre dette, og Father Boyle hevder også i sin (lange) artikkel at det er umulig. Slik konkluderer han:

It is now not at all uncommon for pastors to have within their flocks Catholics 1) who are in irregular marital situations following the breakdown of a previous marriage, or 2) who have married outside the Church in ignorance of the Church’s law concerning Canonical Form, or 3) who are simply living together without getting married or who, for some reason, have married civilly but are not prepared to marry ecclesiastically.

The situation of the second group above can be remedied with relative ease provided there is no impediment. They should be offered the possibility of convalidation or, where this would not be possible, sanation. They could then be re-admitted to the sacraments. People in the third group may not be admitted to Holy Communion until they marry according to the law of the Church.

This paper has dwelt on the situation of those in the first group. Given the repeated and consistent teaching of the Church’s magisterium on this matter, it can only be a matter of great surprise, and even of grave concern, that there are still some clergy who consider the so-called ‘internal forum solution’ as an option. Those who are divorced and remarried, if they are unable to separate for a just reason, must either agree to the ‘brother and sister’ solution and have recourse to the sacraments remoto scandalo (i.e. ensuring that all possibility of scandal has been removed e.g. by receiving Communion in a place where their condition as divorced and remarried is not known), or submit their previous union to the ecclesiastical tribunal for a judgement as to the nullity or otherwise of that union, before validation of their current union and eventual re-admittance to the sacraments.

Hele hans artikkel kan leses her (pdf).

aug 022009
 

averte mala inimicis meis, et in veritate tua disperde illos, protector meus, Domine. – Se, Gud hjelper meg, og Herren er den som holder min sjel oppe; vend det onde mot dine fiender, og spre dem ved din sannhet.

Det er flere uker nå siden jeg har henvist til søndagens messe i den gamle ritus (TLM), fordi det i det alminnelige kirkekår er svært få fellestrekk mellom gammel og ny messe – og fordi jeg selv ikke feirer søndagsmessene etter gammel ritus. Men her er altså messen for søndag 2. august – som er 9. søndag etter pinse. Jeg har skannet inn den norske messeboken fra 1961, både for DENNE SØNDAGEN, og for mange søndager og helligdager.

aug 022009
 

Slik kyder denne søndagens inngangsvers (fra salme 70), og her er messens øverige antifoner og bønner:

KIRKEBØNN
Herre, vær oss nær, og skjenk din kjærlighet til dem som ber til deg, du, vår skaper og vårt forsyn. Forny oss i ditt vennskap og bevar oss i din godhet. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, vi ber deg: Helliggjør disse gaver. Gjør oss til en evig gave for deg, og motta det offer vi bringer deg i dette sakrament. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Herre, du har gitt oss brød fra himmelen en fylde av glede og sødme. Visd 16,20
Eller:
Jeg er livets brød, sier Herren. Den som kommer til meg, skal aldri mer sulte, og den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste. Joh 6,35

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, du som fornyer oss med brød fra himmelen, hold oss i ditt stadige vern, og gjør dem du har tatt inn i din omsorg, verdige til den evige frelse. Ved Kristus, vår Herre.

Messens tekster (etter år B) handler om brødet Herren gir oss fra himmelen. I første lesning (fra 2 Mosebok 16,2-4.12-15) leser vi om hvordan Israelsfolket mottok brød fra Herren i form av manna:

I de dager tok hele Israels menighet ute i ørkenen til å knurre mot Moses og Aron og sa: «Å, om vi hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt, da vi satt omkring kjøttgrytene og spiste oss mette! Men nå har dere ført oss ut i ørkenen, for at hele denne folkemengden skal dø av sult.» Da sa Herren til Moses: «Jeg vil la det regne mat ned til dere fra himmelen. Hver dag skal folket gå ut og sanke det de trenger. … og om morgenen lå det dugg rundt omkring leiren. Da duggen gikk bort, fikk de se et fint, kornet lag bortover ørkenen. Det var som fint rim på marken. Da israelittene så det, sa de til hverandre: «Hva er det?» (På hebraisk: Ma na?) For de visste ikke hva det var. Da sa Moses til dem: «Det er det brød Herren har gitt dere til mat.»

Og i evangeliet fra Johannes 6, sier jesus at han er den som virkelig oppfyller dette løftet som Herren har gitt:

… … Da sa Jesus til dem: «Sann mitt ord! Brød fra himmelen, det fikk dere ikke av Moses; men nå gir min Far dere det virkelige himmelbrød; for Guds brød, det er han som stiger ned fra himmelen og gir verden liv.» De sa til ham: «Så gi oss bestandig av det brødet, Herre.» Jesus svarte: «Det er jeg som er livets brød. Den som slutter seg til meg, skal aldri sulte mer, den som tror på meg, skal aldri noensinne lide tørst.»

Les alle messens tekster her.

aug 012009
 

Jeg har nå i nesten en uke tenkt å nevne dette intervjuet på bloggen, men det har dessverre tatt litt tid – kanskje fordi det mentalt er litt anstrengende å vær midt i en flytteprosess – det er nå fire dager til vi flytter til Oslo:

Tidligere erkebiskop i Toledo, Spania, kardinal Antonio Cañizares Lloverais er leder av vatikanets liturgikongregasjon og har myndighet over hvordan messen blir feiret rundt om i verden. With the help of a translator, the Cardinal kindly consented to speak with LifeSiteNews.com (LSN) on July 24th at the offices of the Congregation on the Via della Conciliazione in Rome, down the road from St. Peter’s Basilica and the Apostolic Palace.

LSN: What is the connection between faithfulness to the norms of the liturgy and faithfulness to the Church’s moral teachings?

Cardinal Canizares Llovera: There is no doubt about the connection.

To recognise what is the Eucharist is to recognise Jesus Christ. Jesus Christ is the Son of God that became man. Christ is the most absolute ‘yes’ of God to man. He is the revelation of God and the revelation of the truth about man. Man cannot be separated from God; man was created in the image and likeness of God. … …

LSN: We know that over the years a great many people have seen and complained about abuses of the liturgy at Mass. What can the faithful do when they see these?

Cardinal Canizares Llovera: They should say to the priest immediately after Mass as a part of fraternal correction. If it is not possible, they should say to the bishop. If the bishop does not act, they should come here and report it to the Congregation.
There are two documents that are important. One by the Cong. for Divine Worship, Redemptionis Sacramentum, that talks about some of these abuses and talks about the rights of the faithful and how they should act.
The other is Sacramentum Caritatis, of Benedict XVI that also gives criteria on the way that the Eucharist is abused.
We should all fight to avoid abuses against the Eucharist. It is the holiest, greatest, most important [thing] in the Church and in life. We should respect the Eucharist and the rules and discipline of the Church that give the warranty of ecclesial communion that has its sources, its roots, its truth in the Eucharist, in the celebration of the Eucharist, in the rite that the Church has indicated.

LSN: Is the liturgical revolution over? Is the Church in general becoming more balanced about the liturgy?

Continue reading »