sep 302009
 

På en dansk, katolsk blog leste jeg nylig en interessant (men kanskje litt sterk og dramatisk) beskrivelse av konsekvensene av å snu alteret (slik at presten fra alteret ser på menigheten). Slik begynner innlegget:

Når præsten læser messe efter den traditionelle romerske ritus, vender han og menigheden det meste af tiden samme vej, idet alle står foran alteret, med præsten forrest – og øverst (alteret er anbragt på et podium, som præsten træder op på efter den såkaldte “trinbøn”). På alteret står seks lys, og centralt på eller over alteret finder vi også tabernaklet, hvori Kristi Legeme opbevares. Herpå står et Krucifiks, der udgør “det syvende lys”, Verdens Lys i den nye pagt. Alt i messen er således rettet mod disse; det udtrykker troen på Guds virkelige tilstedeværelse i messeofferet. Hele kirkerummet – men fremfor alt højalteret – er ydre tegn på, at Kristus er det centrum, mod hvilket alt i den hellige messe retter sig.

Denne opbygning af kirkerum og gudstjeneste findes i mange andre kristne riter og gudstjenesteformer, herunder de ortodokse og til en vis grad også i den danske version af den prostestantiske gudstjeneste. Man har så hæftet sig ved, at når præsten således frembærer messeofferet vendt mod Gud, så ser menigheden ham mest bagfra. Hvis det nu var ham, messen drejede sig om, ville det jo være sært. Og hvis hovedsagen var at høre og se præstens person, eller at fejre vores fællesskab med præsten, ville det være direkte forstyrrende. Hvad motivet end har været eller er, blev det i årene omkring den liturgiske reform en stadig stærkere idé, at præsten burde kunne ses forfra under messen.

Her sagde man så A: præsten skal vende sig mod menigheden. Der står han så og kigger på os og vi på ham.

Nuvel. Vi ser et nyt problem. Med alteret anbragt i øverst i kirken, ofte med en smuk altertavle bag selve alteret, skulle præsten jo fejre messe med hænderne på ryggen, uden at kunne se genstandene på alteret. Det ville ikke blot se sært ud, men også være meget upraktisk.

Så sagde man B: man anbragte et lille bord foran præsten, en slags disk, som han kan forrette messeofferet ved.

Men det er stadig meget underligt. Præsten vender jo nu ryggen til Gud, til Kristi Legeme i tabernaklet og tegnet derpå, krucifikset. Det går jo ikke, selvom man bedre kan se og høre hvad præsten foretager sig.

Så sagde man C: vi river hele det smukke gamle alter ned, og anbringer tabernaklet et andet sted i kirken, … …

Les videre her.

sep 292009
 

Når man ser på bildene under, skulle man ikke tro det var mulig å feire så flotte (og tradisjonelle) katolske messer i vårt tid, men det er det altså. Slik kan vi lese i the Seattle Post-Intelligencer:

In what he calls a “personal parish, not a geographic parish,” Archbishop Alex Brunett a year ago authorized patient advocates of restoring the Latin liturgy to form North American Martyrs parish in Seattle.

About 500 people packed into its temporary home, St. Alphonsus Church in Ballard, on Friday night as Brunett presided over a stirring, deeply spiritual high mass. Saber-bearing Knights of Columbus in full regalia escorted the procession. Gregorian music wafted down from the choir loft, while sweet-smelling incense filled the air.

Many women’s heads were draped in lace. Young children, present in large numbers, were quiet as, well, church mice. There were no response readings by the congregation. No laypeople walked to the microphone to read scripture. The congregation’s participation could be described in two words, prayerful and contemplative. …

The priests, as in pre-Vatican II days, faced the altar. Why? “The same reason a bus driver faces the road and not the passengers: The priest is leading the congregation to the Mount of Calvary,” explained Fr. Gerard Saguto, the parish pastor, who arrived from Indiana a year ago.

Fr. Seguto hails from the Priestly Fraternity of St. Peter, an order of priests founded by Pope John Paul II in 1988 to minister to the increasing demand for the mass in its older form.

In the past several decades, liturgical reform has swept out the old and ushered in a not-always-satisfying new … … The result has been the “Kumbaya cult” of guitar liturgies with emphasis on informality. Often with a tin ear, language of worship has been “modernized” and adjusted to meet the requirements of political correctness.

Father Z og NLM-bloggen skriver om dette, og mange flere bilder kan sees her.

sep 292009
 

I forbindelse med det jeg skrev her, om at pave Benedikt ikke i ett og alt har hatt gode rådgivere tidligere i år, skriver en kommentator på Father Z’s blog ganske morsomt (men også korrekt?):

… somebody in the Apostolic Palace needs to be surfing the Internet—all day, every day—and finding out what is really going on in the Church. The Internet is the #1 way news is dispensed and the best way one can find out what bishops are doing in their dioceses, not an ad limina visit made by a bishop in abito piano that smells like moth balls from being in a closet from the last time he was in Rome or a hyperbolic quinquennial report.

sep 292009
 

John Allens har skrevet følgende om pave Benedikts forfriskende og klare forkynnele under besøket i Tsjekkia:
No compromise on essential points of doctrine and discipline, but the most positive, upbeat presentation possible. Christianity is framed not as a dry book of rules, but as the answer to, as Benedict put it Monday morning, “the profound thirst for meaning and happiness in the heart of every person.” …

The pope’s commitment to affirmative orthodoxy over these three days seemed to embody a deliberate effort to get back “on message.”

In many ways, Benedict’s surprisingly positive tone was the early storyline of his papacy. It seemed to go into eclipse in early ’09, however, with a furor over lifting the excommunications of four traditionalist bishops, including one who’s a Holocaust denier, and controversial comments on AIDS and condoms during a trip to Africa. Pundits hinted that the “real Ratzinger,” the hard-line figure familiar from his years as the Vatican’s top doctrinal enforcer, was finally coming to the fore. …

For secular society, Benedict’s aim is to present Christianity as the best guarantee of the values which even the most ardently secular agnostic also prizes: peace, tolerance, dialogue, and freedom. To make that case, the pope seems to believe he can’t start the conversation with flash-points of controversy, but rather with a positive vision of what Christianity has to offer.

Det blir antydet at paven tidligere i vinter ikke hadde det samme positive fokuset, under problemene rundt SSPX og under besøket i USA, da det hele ble mer problemorientert. Father Z skriver om det:
I resonate with his suggestion that Pope Benedict could be trying to get back on message. But in doing so, I am also thinking that if he has not entirely been on message lately, then His Holiness must deal with the possibility that he is not being well-staffed by some of those around him.

sep 282009
 

De påståtte åpenbaringene av jomfru Maria i Medjugorje, i Bosnia-Hercegovina i 1981, og forsettelsen av disse, har ikke blitt akseptert av Kirken, og jeg har nylig blitt oppmerksom på at den lokale biskopen har strammet inn mulighetene for de lokale prestene, og for besøkende prrester og pilegrimer, til å fokusere på disse åpenbaringene.

I juni i år, etter bispevisitas, sendte den lokale biskopen et brev til sognepresten i Medjugorje og presiserte bl.a.:

Bp. Ratko Peric of Mostar-Duvno in Bosnia and Herzegovina has sent letters to the pastor and a parochial vicar at Medjugorje, with specific directives about how they and the parish are not to promote the alleged apparitions of the place:

* that alleged messages and commentaries on them are not to be published;

* that prayers from the apparitions are not to be used publicly;

* the parish church is not to be called a “shrine”, even privately;

* that foreign priests may not give conferences or retreats without permission of the bishop;

* foreign priests wishing to offer Mass must present a celebret from their diocese or order, and the information is to be recorded;

* a privately-built church has already been closed and is not to be used;

* unauthorized religious communities have no permission to set up residence

Les mer om dette her.

Her er også en grundig artikkel om det som skjer i Medjugorje – fra First Things.

sep 272009
 

Jeg fikk en begeistret telefon i går kveld, fra et katolsk ektepar som satt og så på pavens vesper i Praha, direkte på internett fra EWTN. Kirken, musikken, liturgie etc. var helt fantastisk forstod jeg. Vi som ikke fikk se vesperen på TV eller video, får klare oss med dette bildet, og med pavens tale ved denne anledningen:

Dear Brothers and Sisters,

I greet all of you in the words of Saint Paul that we have just heard in our Scripture reading: Grace and peace to you from God our Father! First of all I address these words to the Cardinal Archbishop, whom I thank for his gracious words. I extend my greeting to the other Cardinals and Bishops present, to the priests and deacons, the seminarians, men and women religious, to the catechists and pastoral workers, to the young people, the families, and to the representatives of ecclesial associations and movements.

We are gathered this evening in a place that is dear to you, a place that is a visible sign of the power of divine grace acting in the hearts of believers. The beauty of this thousand-year-old church is indeed a living testimony to your people’s rich history of faith and Christian tradition: a history that is illuminated in particular by the faithfulness of those who sealed their adherence to Christ and to the Church by martyrdom. I am thinking of Saint Wenceslaus, Saint Adalbert and Saint John Nepomuk, milestones in your Church’s history, to whom we may add the example of the young Saint Vitus, who preferred to die a martyr’s death rather than betray Christ, and the examples of the monk Saint Procopius and Saint Ludmila. From the twentieth century, I recall the experiences of two Archbishops of this local Church, Cardinals Josef Beran and František Tomášek, and of many Bishops, priests, men and women religious, and lay faithful, who resisted Communist persecution with heroic fortitude, even to the sacrifice of their lives. …

Dear Brothers and Sisters, with gratitude to the Lord, we shall be marking a number of anniversaries this year: the 280th anniversary of the canonization of Saint John Nepomuk, the 80th anniversary of the dedication of Saint Vitus’ Cathedral, and the 20th anniversary of the canonization of Saint Agnes of Bohemia, the event which heralded your country’s deliverance from atheist oppression. All these are good reasons for persevering in the journey of faith with joy and enthusiasm, counting on the maternal intercession of Mary, Mother of God, and all your Patron Saints. Amen!

sep 272009
 

“Paven kjemper mot ateisme i Tsjekkia”, er egentlig (den litt tendensiøse) overskrifta på NTB-artikkelen Vårt Land har lagt ut på sine nettsider. Der kan vi lese:

Pave Benedikt XVI gikk til felts mot utbredt og voksende ateisme da han lørdag innledet et tre dager langt besøk i Tsjekkia.

Han kom til landet for å støtte den katolske kirken i det protestantiske landet i Mellom-Europa som har en av de laveste andelene troende i verden. I St. Vitus-katedralen oppfordret han befolkningen til å returnere til sine kristne røtter.

Besøket finner sted kort før 20-årsdagen for fløyelsrevolusjonen som styrtet kommunistregimet i det daværende Tsjekkoslovakia i 1989. Kort etter ankomsten møtte han tidligere president Václav Havel, dramatikeren som var en av heltene under revolusjonen etter å ha sittet i årevis i fengsel under kommunistregimet.

Til forskjell fra det katolske nabolandet Polen var de fleste lederne av det Tsjekkoslovakia som vokste fram etter at Østerrike-Ungarn kollapset i 1918, sekulære, mer i takt Jan Hus’ reformtradisjon enn den katolske kirke. Fire tiår med kommunisme, da kirker og klostre ble overtatt av staten, gjorde landet enda mindre religiøst.

Tsjekkia er nok et ganske sekularisert land, men at det skal være protestantisk må være feil. På Caplex leser vi nemlig:
Folketall: 10,3 mill. innb. (2003). Religion: Romersk-katolsk 40 %, protestantisk 5 %, ortodoks 3 %

sep 262009
 

Jeg har nok en gang (mest fredag) sittet flere timer og lest om Kirkens liturgiske utvikling, for å prøve å finne ut hvorfor og hvordan forandringene rundt 1970 ble som de ble. Jeg leste bl.a. et fem år gammelt stykke på Zenit.org; et intervju med msgr. Peter Elliot, som har skrevet bøkene: “Ceremonies of the Modern Roman Rite” og “Ceremonies of the Liturgical Year”. Bøkene kom ut for nesten ti år siden, og jeg har lest dem mange ganger, mest i mine første presteår. (Jeg kan legge til at de bare handler om hvordan den nye messen skal feires, ikke i det hele tatt om TLM.)

Msgr. Elliot fokuserer i intervjuet på at de liturgiske forandringene som hadde kommet årene før konsilet, mest under pave Pius XII, ikke hadde blitt skikkelig forstått eller intergrert i Kirkens liv – han nevner spesielt Mediator Dei fra 1947. Derfor gikk det så galt etter konsilet, når (slik jeg forstår det) konsilets svært vide og lite presise ønsker skulle settes ut i livet. Her er litt av intervjuet fra mai 2003 – hele intervjuet kan leses HER.

Q: Why did liturgy go awry so much in the post-conciliar era?

Monsignor Elliott: Basically, the work of the liturgical movement and Pius XII in “Mediator Dei” on the meaning and spirit of the liturgy was not properly assimilated before the council.

The opening doctrinal section of “Sacrosanctum Concilium” is brief, because it presupposes “Mediator Dei.” Then, after the council, the “changes” were brought in an authoritarian way, hastily, often without respect for popular piety and what people valued. Extremists and cranks soon moved in, experimenting, innovating and pushing people around. They moved many altars but not so many hearts.

I also believe that some changes to the Mass went beyond what the council Fathers envisaged in “Sacrosanctum Concilium,” and this is the very area where we still encounter problems. We also need to remember that the late 1960s and 1970s was an era of cultural modernism, marked by overconfidence, radical chic and bad taste.

Q: Are the liturgical problems behind us?

Monsignor Elliott: There has been some stabilization and the revised Roman Missal and General Instruction should help, but there are still widespread problems — sloppy ceremonial, verbosity, vulgar music, disobedience and sheer ignorance. … …

Q: One observer suggested that the liturgy should have been the last thing changed after Vatican II, rather than the first thing. Is this a fair observation?

Monsignor Elliott: Not really, because this is an academic hypothesis. The historical reality was otherwise. The liturgical movement and reforms initiated by Pius XII converged with the pastoral needs of mission territories, and that made liturgical reform a priority for Blessed John XXIII and the council Fathers.

Unfortunately, when people think of Vatican II they focus on liturgical change because that was the visible effect of the council they experienced in parishes. They should not forget the other great achievements of the council, such as the universal call to holiness, collegiality, ecumenism, the permanent diaconate and a richer theology of marriage.

sep 252009
 

Bilder fra en Missa solemnis i England 24. september.

En engelsk prest, Fr Sean Finnegan, skriver på sin blog:
On the 24th September, mirabile dictu, I will have been a priest for 20 years. … I feel that the occasion is not without significance, so there will be Solemn High Mass in the Extraordinary Form in St Peter’s, Shoreham at 7.30pm on Thursday 24th September, Feast of our Lady of Ransom and Walsingham. All, and I mean all, are very welcome. Especially if you know me, please come, if you have nothing better to do, and forgive the lack of a particular invitation.

There will be a little celebration afterwards … Those who feel that the Extraordinary Form is slightly strong meat are very welcome instead to gather with me (and concelebrate, if they wish) at 11.30am on the same day, at Christ the King, Steyning, where I will celebrate Mass in the Ordinary Form, and there will be also nibbles and something to drink in the parish room after.

Se mer HER, HER, og HER.

England har en del vanlige, katolske menighetsprester, som er svært opptatt av den gamle liturgien – denne presten som var med på jubileet og denne. Kan noen forklare hvorfor den tradisjonelle latinske messen ser ut til å stå sterkere i England enn i de fleste andre land – dvs. i vanlig menighetssammenheng, ikke i utbrytergrupper?

sep 242009
 

Jeg så svensk TVs oppfølgerprogram om SSPX og holocaustfornektelsen, som ble sendt onsdag kveld, og kan sees her. Det er et noe langtekkelig program der det er lite nytt, i alle fall for folk som fulgte med denne saken i starten av året. Men det sies svært tydelig at den svenske katolske biskopen, Anders Arborelius, sendte informasjon til Vatikanet om Williamson-intervjuet gjennom Vatikanets nuncio i Stockholm (som bekrefter at han sendte informasjonen videre). Noen kommentatorer har lurt på hvordan biskop Arborelius kunne vite om intervjuet med biskop Williamson mange uker før ptogrammet ble sendt, men det var vel naturlig nok da han selv ble intervjuet av STV om dette. Det er tydelig at programmet prøver å gjøre kardinal Castrillon Hoyos til syndebukk i denne saken.

Mange netteteder har kommentert programmet, og flere lurer på hvorfor STV legger så store ressurser inn i dette programmet, og hvorfor noen katolikker er så ivrige etter å støtte kritikken av Kirken. Se bl.a. Dantesnyheter og Inside the Vatican.

OPPDATERING:
Kardinal Castrillon Hoyos tilbakeviser at han visste noe om intervjuet med Williamson i januar. Han sier at hans kontor lagrer all informasjon de får inn, også pr e-post, han ber biskop Arborelius fortelle hvordan og til hvem kommunikasjonen ble gitt, og antyder også at informasjonen kan ha stoppet andre steder i Vatikanet. Se her (tysk) og her (italiensk).

sep 232009
 

I samtalane nylig mellom pave Benedikt og den russisk-ortodokse erkebiskopen Hilarion Alfeyev kan vi lese følgende utdrag hos Zenit.org om hvor viktig messen/liturgien har vært for begge disse personene:

“As a 15-year-old boy I first entered the sanctuary of the Lord, the Holy of Holies of the Orthodox Church,” Hilarion once wrote about the Orthodox liturgy. “But it was only after my entrance into the altar that the ‘theourgia,’ the mystery, and ‘feast of faith’ began, which continues to this very day.

“After my ordination, I saw my destiny and main calling in serving the Divine Liturgy. Indeed, everything else, such as sermons, pastoral care and theological scholarship were centered around the main focal point of my life — the liturgy.”

These words seem to echo the feelings and experiences of Benedict XVI, who has written that the liturgies of Holy Saturday and Easter Sunday in Bavaria when he was a child were formative for his entire being, and that his writing on the liturgy (one of his books is entitled “Feast of Faith”) is the most important to him of all his scholarly endeavors.

“Orthodox divine services are a priceless treasure that we must carefully guard,” Hilarion has written. “I have had the opportunity to be present at both Protestant and Catholic services, which were, with rare exceptions, quite disappointing … Since the liturgical reforms of the Second Vatican Council, services in some Catholic churches have become little different from Protestant ones.”

Again, these words of Hilarion seem to echo Benedict XVI’s own concerns. The Pope has made it clear that he wishes to reform the Catholic Church’s liturgy, and preserve what was contained in the old liturgy and now risks being lost.

Hilarion has cited the Orthodox St. John of Kronstadt approvingly. St. John of Kronstadt wrote: “The Church and its divine services are an embodiment and realization of everything in Christianity … It is the divine wisdom, accessible to simple, loving hearts.”

These words echo words written by Cardinal Ratzinger, now Benedict XVI, who often said that the liturgy is a “school” for the simple Christian, imparting the deep truths of the faith even to the unlearned through its prayers, gestures and hymns.

(Jeg er overrasket over i den kraftige kritikken av den nye katolske messen i dette referatet; Zenit.org arbeider aktivt for at den nye) katolske messen skal feires verdig og korrekt (bl.a. gjennom sine ukentlige liturgiske sider), men har ikke vært en forkjemper for at den tradisjonelle latinske messen skal gjeninnføres.)

sep 222009
 

Hos Zenit kan vi lese om møtet mellom pave Benedikt og den russisk-ortodokse erkebiskopen Hilarion Alfeyev. Katolsk.no skrev også om dette møtet i forkant, og det virker nesten som forhåpningene på forhånd og rapporetene nå i etterkant er litt for optimistiske – “Katolsk – ortodoks enhet nær?” er det blitt skrevet.

On Sept. 18, inside Castel Gandolfo, the Pope’s summer palace about 30 miles outside Rome, a Russian Orthodox Archbishop named Hilarion Alfeyev, 43 (a scholar, theologian, expert on the liturgy, composer and lover of music), met with Benedict XVI, 82 (also a scholar, theologian, expert on the liturgy and lover of music), for almost two hours, according to informed sources. (There are as yet no “official” sources about this meeting — the Holy See has still not released an official communiqué about the meeting.)

The silence suggests that what transpired was important — perhaps so important that the Holy See thinks it isn’t yet prudent to reveal publicly what was discussed. But there are numerous “signs” that the meeting was remarkably harmonious. If so, this Sept. 18 meeting may have marked a turning point in relations between the “Third Rome” (Moscow) and the “First Rome” (Rome) — divided since 1054.

Archbishop Hilarion was in Rome for five days last week as the representative of the new Russian Orthodox Patriarch Kirill of Moscow.

One key person Archbishop Hilarion met with was Cardinal Walter Kasper. On Sept. 17, the cardinal told Vatican Radio that he and Archbishop Hilarion had a “very calm conversation.”

Cardinal Kasper also revealed something astonishing: that he had suggested to the archbishop that the Orthodox Churches form some kind of “bishops’ conference at the European level” that would constitute a “direct partner of cooperation” in future meetings.

sep 222009
 

NLM-bloggen kan man lese om en høytidelig messe (TLM) som nylig ble feiret av erkebiskop Burke. Bildet viser en tradisjonell (nokså liten) kirke, et stort krusifiks, statuer og sidealtere, flere troende i andektig bønn og tilbedelse – og biskop, prester og andre geistlige ved et alteret vendt versus Deum.

A Solemn Pontifical Mass was celebrated this past weekend by Archbishop Raymond Burke, Prefect of the Apostolic Signatura, in his former archdiocese of St. Louis on the occasion of the 90th anniversary of the Carmelites of the Divine Heart of Jesus.

In addition to Archbishop Burke’s own presence, the Superior General of the Sisters came from the Netherlands for the occasion.

sep 192009
 

Etter mange løfter, en del tankevirksomhet, og en del arbeid, har jeg nå skrevet et fire siders dokument om hvordan jeg nå feirer messen – etter å ha blitt påvirket av den tradisjonelle latinske messen. Under ser dere dokumentets tittel og også en innledende advarsel (!) – og nederst en lenke til selve dokumentet.

HVORDAN EN PREST FEIRER MESSEN? (Påvirkning fra den gamle messen på den nye.)

En liten advarsel til alle lesere; mye av det som står i dette dokumentet er ganske teknisk og er nok beregnet på de spesielt interesserte. Men det jeg skriver om kan med noen få ord oppsummeres i dette: 1) Når vi feirer messen vender vi (prest og menighet) oss for det aller meste mot Gud – bortsett fra i tekstlesningene og spesielt i prekenen. Måten messen feires på skal derfor hjelpe oss til å holde fokuset rettet mot Gud. 2) Presten er en tjener for Kirken når han feirer messen, og skal ikke la sin personlighet eller sine private valg få noen særlig plass. 3) De mange detaljene i hvordan mesen feires har som mål å holde vårt indre og ytre blikk rettet mot Gud selv.

HELE DOKUMENTET KAN LESES HER.

sep 182009
 

John Allen skriver i dag om samtalene som skal begynne i slutten av oktober mellom SSPX og Vatikanet, men tanke på å finne en plass for disse tradisjonalistene innenfor Kirken struktur. … … reporters in Rome pressed Jesuit Fr. Federico Lombardi, the Vatican spokesperson, for details. On Tuesday, Lombardi confirmed that talks will indeed take place toward the second half of October. He also identified three experts who will be participating for the Vatican:

* Swiss Dominican Fr. Charles Morerod, secretary of the International Theological Commission and rector magnificus of the Dominican-run Angelicum University in Rome;
* German Jesuit Fr. Karl Josef Becker, an emeritus professor at the Gregorian University in Rome and a longtime advisor to the Congregation for the Doctrine of the Faith;
* Spanish Msgr. Fernando Ocáriz, the vicar general of Opus Dei and an advisor to the Vatican’s doctrinal congregation since 1986. (For the record, Ocáriz was actually born in Paris but to Spanish parents, so let’s not quibble about nationality.)

… These three figures appear to be carefully chosen. Becker and Ocáriz were both major contributors to Dominus Iesus, the 2000 document from the Congregation for the Doctrine of the Faith, led by then-Cardinal Joseph Ratzinger, on religious pluralism. That text strongly upheld the uniqueness and the universality of the salvation won through Christ, thereby addressing one of the Lefebvrites’ major doctrinal objections to Vatican II. Morerod is a veteran of Anglican-Catholic and Orthodox-Catholic dialogues, and a figure known for bringing a thoroughly orthodox approach to ecumenical efforts.

sep 182009
 

Jeg fikk nettopp en e-post fra Vatikanets Forlag, Paxbook.com, der jeg selv kjøpte tidebønnen på latin for snart to år siden. De skriver:

On the top of the bestsellers this month are two books for Latin liturgy, the Missale Romanum Editio Typica Tertia and the Breviarium Romanum. This demonstrates that Latin, the customary language of the Roman Catholic Church, is well accepted as appropriate in the liturgies of the contemporary church.

sep 182009
 

Når jeg i disse dager (fortsatt) tenker gjennom hvordan messen skal feires, ser jeg i gamle dokumenter at dette har jeg jobba med også tidligere. Slik skrev jeg i 2002: “I nattverdhandlingen har vi mottatt fra Gud de gaver vi bærer frem for ham (brød og vin – i offertoriet) og disse blir så forvandlet til Kristi legeme og blod. Dette offeret bæres så frem for Gud som vårt fullkomne lovprisnings­offer og sonoffer. Til dette offer legger vi våre egne (mindre fullkomne) offer som dermed helliggjøres og sammen med Kristi offer bæres for Herren.”

Min korte artikkel kan leses her. Og i prekenen fastelavensssøndag 2002 sa jeg mer om det samme – SE HER.

sep 182009
 

Continuity-bloggen fant jeg en lenke til et intervjue med Fr Kramer, FSSP-presten i Roma (som er ansvarlig for kirken i Roma der den gamle messen feires daglig). Han ble nylig intervjuet på Vatikanradioen (på engelsk) om ulike spørsmålsstillinger rundt den gamle messen – intervjuet kan høres her (rm-format).

Jeg hørte det noskå korte intervjuet og Fr. Kramer sier at de har noen eldre som kommer i messen, siden de fortsatt liker den gamle foremn best, og er glade for at den nå er tilbake. Men det er flest mennesker under 25 som kommer til den gamle messen, fordi de elsker: “ordenen, symmetrien, disiplinen, konsentrasjonen, fokuset på bønn, og stillheten” som denne messen gir.

Fr Kramer sier også at Kirken tidligere hadde vært for streng, at det bl.a. var for lite kontakt mellom biskoper og prester. Samfunnet generelt var også strengt, man hadde kjempet seg gjennom depresjonen på 30-tallet, deretter krigen. Man var altså klar til å forandre en hel del av disse reglene (og det som ble oppfattet som for strengt), også i liturgien – men “senere har man forstått at man tømte ut barnet med badevannet”.

På Continuity-bloggen skriver Fr. Tim Finigan også dette om sin reaksjon på intervjuet: Another important consideration is the reverence with which Mass is celebrated. One side of the “mutual enrichment” is surely that with the celebration in the vernacular of the newer form of the Roman Rite, it is much less acceptable for the priest to gabble through the rite, paying little attention to the words, in order to finish the Mass as quickly as possible. I think that this has fed into the present-day celebration of the usus antiquior. You are probably not going to come across the celebration of Low Mass in fifteen minutes. In that sense too, there is no going back.

The usus antiquior does not encourage the priest to impose his own personality on the Mass – you say the prayers devoutly and carefully but without arbitrarily imposed delays. Nevertheless, I think that priests who say the EF Mass nowadays do not do so in irreverent haste.

For the celebration of the newer form in the vernacular, we can also learn from this mutual enrichment. The Mass is not the place for the priest to show off his communication skills, to entertain the congregation, or even to show how devout he is by his pauses, his pious emphasis of certain words, or his theatrical expression. Our task is to say Mass devoutly, and to allow the Holy Spirit to speak through the Liturgy itself.