sep 232009
 

I samtalane nylig mellom pave Benedikt og den russisk-ortodokse erkebiskopen Hilarion Alfeyev kan vi lese følgende utdrag hos Zenit.org om hvor viktig messen/liturgien har vært for begge disse personene:

“As a 15-year-old boy I first entered the sanctuary of the Lord, the Holy of Holies of the Orthodox Church,” Hilarion once wrote about the Orthodox liturgy. “But it was only after my entrance into the altar that the ‘theourgia,’ the mystery, and ‘feast of faith’ began, which continues to this very day.

“After my ordination, I saw my destiny and main calling in serving the Divine Liturgy. Indeed, everything else, such as sermons, pastoral care and theological scholarship were centered around the main focal point of my life — the liturgy.”

These words seem to echo the feelings and experiences of Benedict XVI, who has written that the liturgies of Holy Saturday and Easter Sunday in Bavaria when he was a child were formative for his entire being, and that his writing on the liturgy (one of his books is entitled “Feast of Faith”) is the most important to him of all his scholarly endeavors.

“Orthodox divine services are a priceless treasure that we must carefully guard,” Hilarion has written. “I have had the opportunity to be present at both Protestant and Catholic services, which were, with rare exceptions, quite disappointing … Since the liturgical reforms of the Second Vatican Council, services in some Catholic churches have become little different from Protestant ones.”

Again, these words of Hilarion seem to echo Benedict XVI’s own concerns. The Pope has made it clear that he wishes to reform the Catholic Church’s liturgy, and preserve what was contained in the old liturgy and now risks being lost.

Hilarion has cited the Orthodox St. John of Kronstadt approvingly. St. John of Kronstadt wrote: “The Church and its divine services are an embodiment and realization of everything in Christianity … It is the divine wisdom, accessible to simple, loving hearts.”

These words echo words written by Cardinal Ratzinger, now Benedict XVI, who often said that the liturgy is a “school” for the simple Christian, imparting the deep truths of the faith even to the unlearned through its prayers, gestures and hymns.

(Jeg er overrasket over i den kraftige kritikken av den nye katolske messen i dette referatet; Zenit.org arbeider aktivt for at den nye) katolske messen skal feires verdig og korrekt (bl.a. gjennom sine ukentlige liturgiske sider), men har ikke vært en forkjemper for at den tradisjonelle latinske messen skal gjeninnføres.)

  6 Responses to “Så viktig er liturgien”

  1. Anklagen om protestantisering er ikke ny og heller ikke en overdrivelse. Enig i at dette var overraskende fra Zenit…!
    Protestantisering (fjerning av de spesifikt katolske elementene) var jo et av de uttalte målene for den nye messen slik at den ble akseptabel for protestanter.

  2. Det er lenge siden jeg har hørt fra deg her på bloggen, Trond, men dette innlegget fikk deg altså til å reagere svært så kvikt! Legg merke til at erkebiskopen også modifiserer sine uttalelser litt; og sier at han sjelden har opplevd en tilfredsstillende nye katolsk messe, og at katolske messer noen steder ligner på protestantiske.

    Hvis vi starter en litt grundigere diskusjon og motivene for liturgirevisjonene på slutten av 60-tallet, er det vel tydelig at man ville gjøre messen lettere tilgjengelig for katolikker, man trodde (litt feilaktig) at man her gikk tilbake til den (eld)gamle katolske liturgien, og man ville (til en viss grad) komme de liturgisk-orienterte protestantiske kirkene i møte. Men hvor viktig dette siste elementet var, er usikkert, jeg regner det bare som et lite tilleggselement – og det er vel også uklart om det bare må vurderes som noe negativt.

  3. Man kjenner treet på dets frukter. Det var Bugnini selv som snakket om økumenikkens betydning for liturgireformen, og etter frukten å dømme så har dette vært mer enn et lite tilleggselement. Nesten alle endringene kan tolkes som en økumenisk gest, for selv hvis noen av dem kan tolkes som noe annet enn økumeniske, f.eks folkespråk for større tilgjengelighet, så er også alle disse elementer økumenisk gunstige eller i beste fall nøytrale, gjerne hentet fra ikke-katolske liturgier, og tilgjengeligheten (eller referansen til det oldkirkelige) blir bare en bivirkning. I sin kjente Novus Ordo-analyse beskriver kardinalene Ottaviani og Bacci dette fenomenet mer detaljert. Jo mer man forsvarer økumenikk i messeliturgien, i desto mindre grad kan man samtidig påstå at messeliturgien skal være et entydig uttrykk for katolsk tro og doktrine.

  4. Jeg tror nok at om man ser på utviklinga historisk, så er ikke direkte økumeniske begrunnelser for liturgiforandringene veldig sentrale. Før konsilet hadde man hatt (i flere tiår) bl.a. en liturgisk bevegelse og en bibel-bevegelse. Disse var felleskristne til en viss grad, fordi samme tanker influerte alle som studerte liturgien og Bibelen, men det betyr ikke at de var økumeniske i den vanlige betydningen av ordet – dvs. at de var opptatte av at kirker skulle komme nærmere hverandre.

    Jeg kan heller ikke se at Vatikankonsilets vedtak om enkelte (forsiktige) liturgiforandringer har noe med økumenikk å gjøre. Økumenikken som vi kjenner den i dag hadde heller egentlig ikke begynt i 1963. Det var i 1966 de katolsk-anglikanske samtalene for alvor begynte, samtaler som hadde en veldig god start, så god at noe trodde at man kunne oppnå fullt fellesskap på ganske kort tid.

    De siste åra man arbeidet for å konkretisere forandringene i messen og andre liturgier (1966-70) kan jeg være enig i at økumeniske elementer kunne være med og påvirke arbeidet. Men dette var sent i prosessen, og det forklarer ikke at katolikker på 30-40-50-60-tallet ønsket liturgiske forandringer, og at disse ønskene til en viss grad ble oppfylt at konsilet.

    Når Sara så skriver “man kjenner treet på dets frukter” etc., så syns jeg hun blander sammen årsak og virkning litt, og blir for upresis – og dermed ikke så veldig nyttig. Etter mitt syn var det i den siste fasen av arbeidet med liturgiforandringene at man gjorde en hel del feil, og bl.a. tok inn noen misforståtte økumeniske elementer. Det er også slike elementer som må gjøres om i en “reform av reformen”, mens Vatikankonsilets prinsippielle ønsker om liturgiske forandringer var gode/korrekte, og bør bli stående – og bør implementeres på en bedre måte.

  5. Hei pastor,

    Ja, det er en stund siden. Jeg leser dog bloggen ofte, men store diskusjoner tar for mye tid. Dessuten er jeg utrolig lei av dette evige snakket om hvilke endringer man kan gjøre og ikke, samt hva som er godkjent og ikke. Jeg har et stort sett østlig liturgisyn som samsvarer med det vestkirken en gang hadde (jfr biskop Graber), der liturgien som et hele er bevaringsverdig i kraft av å være gitt oss fra Gud, der Gud selv gjennom tradisjonen har lært oss hvordan HAN vil tilbes og forherliges og der våre “preferanser” ikke er av viktighet. Det er Vårherre som tilbes, ikke oss, og derfor kan Han bestemme hvordan det skal skje.

    Men til saken:
    Her er det ikke snakk om det konsilet sa når det er riktig (ortodokst) fortolket, men om hva “consilium”, Bugninis gruppe som skulle “tolke” hva dokumentene sa, gjorde med det. Det fører direkte tilbake til svakhetene i konsiltekstene, der flertydige ord stadig ble satt inn i tekstene av konsilets periti. Disse periti var ofte senere med i Bugninis “Consilium” og fortolket de de selv hadde satt inn. Deres mål var absolutt og i høyeste grad også økumeniske.

    Katolikker på 30-40-50 og 60-tallet ønsket slett ikke liturgiske endringer. Den liturgiske bevegelsen bestod av klerikale, ikke vanlige folk. Det var ingen folkebevegelse. Det er absolutt ingen holdepunkter for at vanlige katolikker ønsket liturgiske forandringer. Minst av alt ønsket de å ha et banalt spontanprodukt a la Novus Ordo. Tvert om så vitner frafallet etter de ulike reformene (også de uoffisielle i tråd med “ånden fra konsilet”)) om en totalt motsatt tendens.

    50 år med evinnelige tolkninger og kommisjoner for å forstå hva et konsil egentlig sa, også etter at følgene av det har kastet Kirken ut i kaos, forteller meg mye om hva dokumentene er verd. Når man sammenligner dokumentene fra VII, post-VII synoder og skriverier med pre-VII encyklikaer og konsildokumenter, så er det himmel og hav i forskjell. “Deres tale skal være ja, ja og nei, nei.” Det er åpenbart hvilke perioder som tilfredsstiller de kravene.

  6. Det kan nok være kjedelig og langtekkelig å se på alle disse detaljene, Trond, men dessverre nødvendig. Når en prest skal feire messen så verdig som mulig etter dagens regler, eller feire TLM, så må han se på og lære seg reglene – og også lære seg historien og de gamle tradisjonene, syns jeg. Og om man skal klare å gjenvinne noe av den tapte helligheten i messen, må Kirken som helhet også se på mange detaljer, og gjøre forandringer som leder oss riktig vei.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)