okt 312009
 

«Søndag 31. oktober 1999, etter et langt, grundig og til tider komplisert forarbeid, ble Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren undertegnet av høytstående representanter for Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund, i Augsburg i Tyskland.

Også i Norge ble begivenheten markert på høyeste hold med økumeniske gudstjenester. I Oslo skjedde hovedmarkeringen 28. oktober med en økumenisk takkegudstjeneste den lutherske domkirken, der den lutherske biskop Gunnar Stålsett og den katolske biskop Gerhard Schwenzer deltok sammen med en rekke sentrale lutherske og katolske representanter.»

I dag må man nok si at oppslutninga om 10 års-jubileet for denne dagen var nokså mye mindre, da den ble markert i Oslo Vestre Frikrirke kl 15.00. (Se informasjon om samlinga på katolsk.no.) Men det var svært hyggelig for meg å være der, og treffe mange gamle venner både fra Den norske kirke, Den lutherske frikirke og Metodistkirken – flere av dem hadde jeg ikke sett siden jeg forlot den lutherske kirke i 1994.

Selv om det var hyggelig, og selv om erklæringa er viktig på flere måter, fikk man også i dag intrykket av at lutheranerne tar den mer alvorlig enn vi katolikker gjør. (Det ble bl.a. nevnt også i dag at noen var skuffet etter 1999, at denne erklæringa ikke umiddelbart første til felleskommunion! Noe vi katolikker ikke en gang hadde tenkt på, siden dette jo handla om forståelsen av rettferdiggjørelsen og ikke på noen måte om felles kommunion.)

Jeg skrev en artikkel om denne felleserklæring i 2002 (les den her), og der skriver jeg bl.a.:
I forarbeidet til denne artikkelen skrev jeg til flere av mine embetsbrødre i den katolske kirke, og fikk bl.a. disse ganske ulike, men svært interessante reaksjonene:

* Enigheten er nok en moden frukt. (Den katolske presten) van der Burg utgav bl.a. i 1973 en bok (på eget forlag) som han kalte «Forskjellen mellom katolisismen og protestantismen». Her skriver han om læren om rettferdiggjørelsen på s. 18: «Dog er det for tiden neppe noen reell forskjell mellom den katolske og den nå alminnelige lutherske oppfatning i denne sak».

* Interessant er den konklusjonen flere katolikker trakk i forbindelse med arbeidet i den katolsk-lutherske samtalegruppen, mot slutten av gruppens arbeid med rettferdiggjørelsen i 1991. En sa: «Jeg har vondt for å se at uenigheten angående rettferdiggjørelseslæren fra vår side skulle være av kirkeskillende karakter». Dette synes jeg bekreftes av den internasjonale erklæringen.

* Når sant skal sies så husker jeg knapt at det kom til noe reaksjon i vår Kirke lokalt, annet enn at enkelte syntes det var hyggelig at man var blitt enig om noe viktig. Men blant katolikker flest ble vel rettferdiggjørelsesproblematikken knapt opplevd som særlig sentral, og slett ikke at alt skulle stå og falle med det.

* Det er tydelige forskjeller i innfallsvinklene når man snakker om rettferdiggjørelsen, men fra katolske side tror jeg ikke de overskrider grensen for det som er til å leve med. Jeg pleier å tilføye, at har vi klart å leve med Augustin i 1600 år, må vi kunne makte å leve med den lutherske oppfatningen av rettferdiggjørelsen også. Men så er vi da ikke så dogmatisk finstilte som våre lutherske venner ….

* Personlig har jeg hatt et inntrykk av at det i Norge, på protestantisk hold, trekkes helt urealistiske veksler på denne erklæringen. Det leses konsekvenser eller føringer ut av den som synes meg helt overdrevne.

* Når denne erklæringen er blitt hausset opp slik, er det ikke bare fordi de involverte i forarbeidet har arbeidet så lenge og tungt med den. Men jeg tror det er fordi man fra luthersk ståsted betrakter dette med rettferdiggjøringslæren som den ene store krumtappen. Alt annet blekner i betydning. Så foretas kortslutningen at dersom vi er så tilnærmet enige om denne lære, da må nødvendigvis alle andre hindringer klappe sammen som ved en slags domino-effekt – nattverdsfelleskap, embedsanerkjennelse, etc.

okt 302009
 

Fr Timothy Finigan (som skriver bloggen The Hermeneutic of Continuity) har nylig vært i Estland og der bl.a. holdt et interessant foredrag om Fr Adrian Fortescue (1874-1923), som er mest kjent for sin bok om liturgien, “The Ceremonies of the Roman Rite described”. Jeg har selv kjøpt denne boka, men må innrømme at jeg ikke har studert den så veldig grundig ennå. Hele foredrages kan lastes ned her (pdf), og Fr Finigan skriver bl.a.:

… Fr Fortescue … was a man of great erudition who held doctorates in a variety of subjects, was able to lecture in eleven languages, and was an acknowledged authority on liturgy, history and art. Much of his life was devoted to pastoral ministry in the parish of St Hugh of Lincoln in Letchworth where he built a Church, partly funded by the sales of his book “The Ceremonies” … …

Fr Fortescue skriver selv morsomt om arbeidet med denne boka:
“Try to imagine for one solid year of my life… I spent all day comparing Merati & Martinucci & Le Vavasseur, to find out where the thurifer ought to stand before the Magnificat, who takes off the bishop’s left glove, what sort of bow you should make at the Asperges. … Conceive a man, said to be made in the image of God, spending his time over that kind of thing. Even now that the burden is over it fills me with rage to think of those days. I could have learned a new language easily in the time. I could have gone every day to the cinema. I could have read the complete works of Maria Corelli. … … »

The “Ceremonies” book shows an intimate acquaintance with the rubrics of the Roman Rite, but also a proper appreciation of the spirit of them. Fortescue was not a rubrical pedant and took a practical approach to the ceremonies. It is harder for Western Catholics to understand this in our own times when there is, in many places, an attitude to Liturgy in which each
ceremony is more or less invented since there are few rules for guidance, and the attitude persists that whatever rules are used, they must not be the traditional ones. Pope Benedict is, of course, labouring to overcome this attitude of regarding the post-Vatican II reforms as a radical break with the past. …

In his parish, Fortescue insisted on the worthy celebration of the Liturgy and spent a great deal of time training his servers for the various ceremonies during the year. As an accomplished musician himself, Fortescue had a warm relationship with his organist and choirmaster, Thomas Wilfred Willson. In accordance with the aspirations of the Liturgical Movement, given authority by Pope Pius X, Fortescue ensured that his congregation were, (as Vatican II was to insist many years later): “able to say or to sing together in Latin those parts of the Ordinary of the Mass which pertain to them.” …

Fr Adrian Fortescue could well be described as a man of Christian culture. He was fortunate to live at a time when a classical education gave the basis and groundwork necessary for such a momentous contribution to the life of the Church. … He teaches us what it is to be a cultured man. This is not simply a matter of education and certainly not reducible to “knowledge” but involves the ability to take a wider view than is possible for one who is too much immersed in the demands of professionalism or of over-specialism in the academic life. Fortescue was able to take that wider view over a whole range of subjects. Today, we look with hope to the hermeneutic of continuity by which Pope Benedict seeks to restore our links with our own tradition, to the ressourcement by which Catholic scholars endeavour to reconnect with our own roots, and to the revival of faith in many places devastated either by years of communist rule or by the more insidious
encroachments of an aggressive secularism. A man such as Fortescue teaches us the value of Christian culture in many fields. May his spirit live on in the lives of young Catholic scholars today!

okt 302009
 

En katolsk journalist i England, Moyra Doorly, har fortsatt sin debatt med Fr, Aidan Nchols, OP, i The Catholic Herald (jeg skrev om det i juli i år). Bakgrunnen for debatten denne gangen er samtalene mellom SSPX og Vatikanet – der SSPX bl.a. kritiserer messereformen etter konsilet, og sier at den moderne messen langt på vei har sluttet å være et offer som presten bærer fram for Gud.

Moyra Doorly er langt på vei enig i denne kritikken, og det er også Fr. Nichols til en viss grad. Fr Nichols peker mot slutten av sitt svar på at problemet i stor grad kunne løses ved at presten under den eukaristiske bønn vender seg mot Gud, og ikke lenger mot folket, som han har gjort i messen så langt – under Ordets del:

… I would agree with you that we need to «re-sacrificialise», in your invented but useful word, our common or garden usage of the rite of Paul VI – if not, in some respects, the rite itself. But to my mind the single greatest contribution we can make to that end is to press – judiciously and with respect – for the celebration of the Mass versus orientem, the Liturgy «turned towards the Lord». The celebrant stands ministerially in the place of Christ the High Priest. Appropriately, since our Great High Priest is Mediator between God and men, the Church’s priest, during the Liturgy of the Sacrifice – after, that is, the litany-like moment of the Bidding Prayers – turns at key moments to the body of the faithful, engaging their response («active» participation means engaged participation, not jumping up and down) to the sacred action of which he is protagonist. Essentially, however, in the celebration of the Sacrifice the ministerial priest is turned – always in spiritual attitude if, in our current practice, seldom in empirical fact – not to face the people but, with the beloved Son, to face the Father, to whom the Oblation of praise and thanksgiving, propitiation and supplication is addressed. Your desire for a clearer indication of the change in level as we move from the Liturgy of the Word to the Liturgy of the Sacrifice would be well met by the change of direction whereby the priest at that shift in gear turns from facing the people to facing the Father. A strengthening of the Offertory rite would appropriately accompany that change.

Les gjerne hele den svært interessante samtalen i The Catholic Herald.

okt 292009
 

I et innlegg som handler om noe helt annet (det er ofte slik) ble det nevnt at kommentarene til et innlegg på denne bloggen fra oktober 2008 ble nevnt i Morgenbladet: «Det raste for et år siden en debatt på en liten katolsk blogg om en del av disse nyomvendte «kjetterne» tilknyttet Dominikus-klosteret på Majorstuen i Oslo. «T» skriver: «Disse folkene har stått offentlig frem med sitt frivillige kjetteri. I normale tider og under normale forhold ville de ha blitt avkrevd en offentlig bekjennelse ….» «O» svarer: «Vi katolikker må si ifra at vi ikke finner oss i dissenterkatolikkenes utlegninger … …» Og «A» konkluderer med å beklage «resultatet av flere års raddiseri …». Så altså: står du som katolikk fritt til å mene hva du vil om de ovennevnte spørsmålene?»

Forøvrig er dette et ganske interessant intervju med Hans Fredrik Dahl i forb. med hans 70-årsdag. Bl.a. står det følgende om hans kontakt med sin bror, dom Filip, og om hans konversjon for tre år siden:
«Jeg besøkte min bror første gang han kunne motta familien. Jeg var atten år og hadde nettopp tatt artium. Han var toogtyve. Denne sommeren viste han meg sitt den gang helt nye liv, alle de ting han måtte lære, fra de vanskelige gregorianske noter til hvordan man skulle spise som munk. Og hvordan man skal utholde ensomheten. Hvordan innretter du din celle for at den skal være levelig som ditt hjem alene for resten av livet? Det er jo litt av en oppgave for en toogtyveåring. Han viste alt dette til sin attenårige bror. Og senere har jeg jo vært der, hvert år i femti år, og etter hvert tatt del i hans erobring av den religiøse institusjonens verden. … …

– Er det noe med nettopp denne lange historien bakover som er blitt viktig for deg når du nå har søkt til kirken?

Ja. Nå etter hvert ser jeg at det har vært en lang vandring mot dette. Ikke som jeg før trodde et brudd av eksistensielle grunner, siden jeg ble alvorlig syk for tre år siden og fikk mange ting snudd opp ned. Men forut for dette hadde jeg arbeidet med en bok om broren min, gjenlest gammel korrespondanse og gjennomlevd hele min historie som bror av Dom Filip Dahl. Det har vært en lang vei. Jeg trodde, hver gang jeg besøkte ham, at dette bare var et besøk. To dager, tre dager. Og så skulle jeg tilbake til min verden. I virkeligheten har nok hans verden påvirket meg over tid mye mer enn jeg trodde. Da også min kone konverterte… – ja, det var i det hele tatt mange ting de siste årene.

– Og så ble du syk. Det ble tilkalt en prest på sykehuset. Vil du fortelle om denne hendelsen, slik du husker den i dag?

Det er for så vidt enkelt. Jeg fikk slag. Våknet opp på hospital, og forsto at jeg var alvorlig syk. Og at det ikke var sikkert at jeg ville overleve. Det er rystende, selvfølgelig. Blant de ting jeg da tenkte på, som plutselig sto klart for meg, var at jeg måtte be om den siste olje. For hvis jeg dør uten å ha fått det sakramentet, tenkte jeg, vil de to katolikkene som står meg så nær, min kone og min bror, de vil kanskje bli lei seg, kanskje jeg av hensyn til dem … – og ja, det er vel ikke noe galt for meg heller. Tenkte jeg. Så ble pater Haram tilkalt, og ga meg denne sykesalvingen, som det nå heter, litt penere … 24 eller 48 timer etter dette var det at jeg tenkte: Hvorfor ikke nå gå over? Hvorfor holde igjen? Skal du ikke ta følgene av at du kjenner at dette var riktig? Det var så å si bare å vippe over og ta det siste skrittet. Velge det som var valgt for meg, langt tilbake.

– Var det også en takknemlighet til Gud over at du fortsatt levde?

En slik takknemlighet følte jeg i høy grad. Men den kom senere, da jeg forsto at jeg sannsynligvis ville bli frisk. Det var etter at jeg hadde konvertert. Da strømmet takknemligheten gjennom kroppen. Men jeg tror det er riktig å si at selve ønsket om å konvertere, var et ønske om å gjøre ferdig en prosess som var i gang. Ta det siste skrittet. … …

okt 272009
 

Katolsk.no melder at «De første doktrinære samtalene mellom representanter fra Vatikanet og SSPX (Prestebroderskapet Pius X), ble mandag 26. oktober avholdt i Roma.

Vatikanet publiserte i den anledning en kort pressemelding, hvor det blir bekreftet at samtalene nå har startet, og at de ble avholdt i «en hjertelig, respektfull og konstruktiv atmosfære».

I følge pressemeldingen ventes samtalene å finne sted (annen hver måned, og det er ikke bestemt hvor lenge samtalene skal vare).

Hovedspørsmålene som i følge Vatikanet ble tatt opp, er «spørsmålet om tradisjon, Missale Romanum, tolkningen av Det annet Vatikankonsil i kontinuitet med den katolske doktrinære tradisjon, ekumenismen og forholdet til andre ikke-kristne religioner og trosfrihet».»

Katolsk.no har også en samleside med nyheter om Vatikanet og SSPX.

okt 272009
 

Jeg nevte tidligere i dag intervjuet med msgr. Nicola Bux om hans nye bok om liturgien. I dette intervjuet sier han også:

«När Benedikt XVI talade om brytning eller ”påhittad liturgi” menade han att denna ”förbindelse” har avbrutits. Mässans betydelse av offergärning har ersatts av en minneshögtid som kommerorerar Skärtorsdagens sista måltid. Det är i detta som den främsta brytningen ligger. Självaste Paulus VI rättade denna heresi i den första editio typica (officiella utgåvan, ö.a.) av det romerska missalet (artikel 7). Mässan är naturligtvis även en måltid, men det rör sig om påskmåltiden, om Guds lamm som offras för oss. Den gudomliga liturgin, som man säger i Östkyrkan, är en ”mystisk måltid” med den offrade kroppen och blodet som gjutits in remissionem peccatorum (för våra synders skull). Även Uppenbarelseboken beskriver den eviga liturgin som på denna jord utförs i kyrkans liturgi. Den broderliga aspekten, eller snarare gemenskapsaspekten, i mässan härrör enbart ur detta mysterium.»

I gårsdagens høymesse i St Hallvard kirke prøvde jeg å vise svært så tydelig at messen er et offer, gjennom en kort innledning i starten av messen, ved å bruke første eukaristiske bønne (og ved hjelp av en dyktig organist og gode ministranter) og gjennom min preken, der jeg delvis bygget på det jeg sa på denne søndagen for tre år siden – se her.

I prekenen sa jeg bl.a.: » … … denne søndagen vil jeg også til å ta opp i min preken temaet om offer og Kristi prestetjeneste fra 2. lesning. I dag hørte vi fra Hebreerbrevet 5: En øversteprest blir alltid tatt blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. … heller ikke Kristus har tiltatt seg den ære å være øversteprest. Han fikk den av Gud som sa til ham: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han på et annet sted: Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.»

Melkisedek levde på Abrahams tid, Abraham gav tiende av alt han hadde til denne mannen, som allerede før Abraham, tjente og ofret til den høyeste Gud. Melkisedek er kanskje det viktigste forbildet på Kristus, på en prest som bærer frem offer som Gud gjerne tar imot, og Melkisedek nevnes hver gang vi bruker den første eukaristiske bønn.

I messens andre lesning hører vi nå uke etter uke fra Hebreerbrevet. I dag begynner temaet i Hebreerbrevet om Kristi prestetjeneste og dette fortsetter flere uker fremover. Neste søndag hadde vi hørt – hvis det ikke hadde feiret Allehelgensdag – fra Hebr 7,23-27: «Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem. Ja, en slik øversteprest var det vi måtte ha: hellig, god og ren, skilt ut fra syndere og opphøyd over himlene. Offeret har han båret fram én gang for alle da han ofret seg selv.»

Dernest på 32. søndag fra Hebr 9,24-28: «For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld tre fram for Guds ansikt. Han … åpenbarte seg én gang for alle ved tidenes ende for å utslette synden ved sitt offer.»

Den siste lesningen fra hebreerbrevet kommer 33. søndag, og er fra Hebr 10.11-14 og v18: «Alle andre prester står daglig og gjør tjeneste og bærer gang på gang fram de samme offer, som likevel aldri kan ta bort synder. Men Jesus har båret fram et eneste offer for synder og har deretter satt seg ved Guds høyre hånd for alltid.»

Dette offeret som Jesus har båret fram for Gud Fader da han døde på korset, er det som blir gjort nærværende og båret fram for Herre, i hver eneste messe som feires. Derfor er messen så viktig; vi får del i Kristi offer på en helt spesiell måte.»

okt 262009
 

Det svenske, katolske nettidsskriftet Katolsk Observatör har oversatt et intervju med msgr. Nicola Bux, som i starten av oktober kom ut med en bitande skarp bok, La riforma di Benedetto XVI (Benedikt XVI:s reform), som gör rättmätig boskillnad mellan en nödvändig reform och revolution. Ett sådant vinkling kan hjälpa till att öppna vägen för den liturgiska fred som påven önskar. I Italien har boken väckt våldsam debatt. Hur blir det i Frankrike? Vi hoppas att samma sak kommer att ske här och initierar nu debatten genom att publicera nedanstående exklusiva intervju.

Det er et langt og svært interessant interju og jeg tar her bare med litt (og oppfordrer leserne til å lese hele intevjuet HER):
… jag ägnat hela tredje kapitlet åt ”slaget om den liturgiska reformen”, och detta slag har utkämpats två gånger, först gången under Andra Vatikankonciliet och därpå efter konciliet. Skälet till konflikten är tolkningen av liturgin. Är den – liksom själva tron som kyrkan äger – i kontinuitet med traditionen eller utgör den ett brott? Det parodoxala ligger i att nyskaparna använt sig av urkyrkans modell för att ge stöd åt sin uppfattning att liturgin behövde förnyas, och det har traditionalisterna också gjort, men dessa har gjort det för att lämna saker och ting i det tillstånd som var. Vi befinner oss inför samma ”synd” i det ena och det andra fallet: den att betrakta det som är äldre som något omgivet av särskild pietet (”arkeologism”) (som något man vill fasthålla till varje pris utan hänsyn tagen till den helige Andes verkan, ö.a.) och som redan påven Pius XII avslöjade i Mediator Dei (1947). …

… … Alltsedan ursprunget och fram till våra dagar, firar prästen i den östliga kyrkan mässan ad Dominum och människorna har aldrig trott att han vänder ryggen mot dem! Hur kan vi lyda ”sursum corda”, det vill säga vara riktade mot Gud, om prästen är mitt emot oss och tar upp all vår uppmärksamhet? Det är mycket svårt ur psykologisk synvinkel. Vi kan tänka, liksom påven gör, att tron och bönen återfinner den riktiga orienteringen om Korset på nytt sätts i centrum, och prästens och de troendes uppmärksamhet riktas mot det. Och vi kan tillägga att om mässfirarna börjar vända sig ad Dominum så är detta även en ekumenisk gest gentemot den ortodoxa kyrkan!

okt 262009
 

Jeg er blitt gjort oppmerksom på et intervju i ei australsk avis med lederen for hele TAC (Traditional Anglican Communion), erkebiskop John Hepworth, der han bl.a. sier følgende om det nye personal-ordinariatet:

JH: Bishops in the new Anglican structure will be unmarried. This is out of respect for the tradition of Eastern and Western Christianity. But priests who come from Anglicanism will be able to serve as priests in the new structure, whether married or not, after satisfying certain requirements. The truly radical element is that married men will be able to be ordained priests in the Anglican structure indefinitely into the future. It is anticipated that Anglican bishops who are married when they joined the new structure will still be able to serve as priestly ordinaries, exercising some of the responsibilities of bishops. … …

Qr: Critics … will be hard pressed to explain the fact that the Pope is prepared to create a parallel jurisdiction with married Catholic priests. Even more surprisingly, the option won’t just extend to the present crop of married men in Anglican orders, which most observers expected, but to future generations of clergy.

JH: The Anglican tradition has had married clergy for 500 years. It has a long experience of having a clerical family at the heart of the parish. Apart from Ireland, it was only with the expansion of the British Empire that the situation arose where married Anglican clergy worked in the same place as celibate Catholic clergy. The two traditions will continue to live side by side. Indeed, it would be hard to imagine how an Anglican tradition within Catholicism could sustain itself in the long term without married clergy. Permitting it is not in any way intended as a challenge to the rule of celibacy, but it is allowing the vision of a family at the heart of the parish to flourish at a time when the family is under great stress. On the other hand, Anglican Catholics are going to have to relearn the value of the celibate vocation. The TAC already has a number of celibate bishops and celibate communities of priests and nuns, so perhaps the lesson has begun to be learned.

Det fins også flere andre interessant ting i dette intervjuet, bl.a. dette om pave Benedikts økumeniske holdning: It is, I think, a product of the serene confidence of this Pope, someone who passionately believes that unifying the Christian world is something demanded by God.

okt 252009
 

Msgr. Guido Pozzo, den nye sekretæren i den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei (som har å gjøre med feiringa av den tradisjonelle latinske messen), blir spurt om pave Bendikts motu proprio fra 2007 om å «frigjøre» den gamle messen, skal tolkes restriktivt – slik at bare de som tidligere har hatt en lengsel etter denne messen (fra før 1969) her får muligheten til å oppleve denne. Nei, er svaret, også unge mennesker etc. som ønsker å delta i denne messen, har et krav på å få sine ønsker oppfylt – av sin sogneprest eller biskop. Fra NLM-bloggen:

Monsignor, a widespread restrictive interpretation of the motu proprio argues that the Papal provision is primarily if not exclusively, directed towards those groups and institutes that were already attached to the traditional form, and is not, by contrast, intended in any way to promote the extraordinary form. To this had already answered Card. Castrillón Hoyos, saying in London, in June 2008, that the Pope would actually like to have the ‘Gregorian Rite’ in all the parishes. What is your opinion?

The Motu Proprio is addressed to all the Catholic faithful who desire the extraordinary form of the Roman liturgy, not just to those who, prior to its promulgation, were attached to the ancient form of the Roman rite. Certainly it does intend to accomodate these latter and to heal old wounds, but the purpose of the document is also to allow the spreading of the extraordinary form, for the benefit of those who do not know it yet (for being too young to have had it experienced), or of those who rediscover with joy the Mass of their youth. The ever increasing spread of this liturgical treasure, [sc. which is] the Church’s patrimony, can bring many benefits, spiritual and vocational, also through the mutual enrichment between the two forms of the Roman rite.

okt 252009
 

En leser sendte meg en mail med følgende åpning i går kveld: Ikke noe snikk-snakk – Pavens økumenikk, takk!
Deretter skriver han at den viktigste gruppen høykirkelige anglikanere i England har hatt generalforsamling denne helgen.
Her er lenke til generalforsamlingen med lydfiler av talene. http://www.forwardinfaith.com/news/na09-10.html

Jeg hørte på et par av talene fra konferansen (som utelukkende behandlet pavens siste utspill) uten å bli så veldig klok, men leste siden et par rapporter, som gjør ting en hel del klarere – bl.a. her. Forfatteren skriver at han nå håper at noen tusen anglikanere blir katolikker, men ikke de hundretusener som egentlig tenker på det.

At the Outset, let me say that if I sound more optimistic than some of the other people who’ve written about this process thus far, it’s probably because I started from a place of greater skepticism about how the offer would be received. I never believed that whole dioceses and provinces within the Anglican Communion would suddenly realize that they wanted to enter communion with the See of Peter mostly because they were unhappy about the direction of the Anglican Communion. True conversion has to be a running to, not a running from. Again I remind Catholics that this is a time to practice the fruits of the Spirit, especially patience, kindness, and self-control. Jesus stood dumb before his accusers. I hope that we all can at least manage to remain civil in discussing a process that doesn’t involve most of us directly. …

Archbishop Hepworth made a very successful speech praising the Holy Father’s generosity, assuaging doubts and taking naysayers. He actively put the best possible face on the future for the delegates saying that they had be assured that they would be treated as Anglican Catholics, just as there are Roman, Ukranian, and Maronite Catholics–that while the ordinariates were not a rite, they looked an awfully lot like one. … … he had to reassure the assembly and those listening that this was what they had asked and prayed for for decades and now it had been generously given to them. To Catholics and to especially my fellow converts, since we often carry the biggest chips on our shoulders, who want to rage about the evils of Anglicanism and want people to come crawling, chastened, and cowed, remember that it is the Holy Father himself who has chosen to kill the fatted calf. It seems that the least we can all do is make merry. Reviewing the parable of the wages of the laborers in the vineyard might do us all some good.

The session with young priests and ordinands was the most heartening. Naturally you have to temper this a bit given that those who are yet to start their careers and those near the end have the fewest issues to deal with in joining the ordinariates, but it was still incredibly heartening. Here are a few quotes: «I am in absolute awe of the Holy Father.» «First I am a Christian, then I am a Catholic, and then I am an Anglican. I look forward to the day when I can fully be a Catholic Christian.» «It is time we said thank you to the Holy Father. I look forward to the day we can say ‘our Holy Father. Pope Benedict, thank you for all of us.» …

The Bishop of Rochester, Michael Nazir-Ali played the spoiler role I had expected but with consumate Anglican style. After a long opening of very bishopy musing on the nature of the church, he raised questions (I’d say doubts) about the Holy Father’s offer in several areas, …

The last word went to the Bishop of Fulham, John Broadhurst, who handled a tricky task with great adroitness. He praised the Holy Father to the skies; he shed tears for his love of the Church of England; but closed saying he said he wasn’t going until he could find a way for everyone could go together. Was this the ringing endorsement I wanted to hear? Certainly not, but the key in the speech, to my mind, was his stating very clearly that any doubts he had previously held about the universal jurisdiction of the papacy had been quashed as he’d watched the developments in the Church of England, signaling that he no longer has theological objections. …

So after two days, it seems we know that TAC has its bags packed and ready and that a good number of FIF members within the Church of England are coming on the fast track regardless of what the C of E offers them and that more are likely to follow. We know that FIF in the US and the Anglo-Catholics in the Anglican Church in North America are taking a pass as are most of the large Anglican provinces in the developing world. I’d say that, realistically this is about as good an outcome as was possible.

okt 232009
 

Father Dwight Longenecker er katolsk prest i USA, gift med flere barn, og tidligere var han ti år anglikanske prest i England, og også lekmann i ti år, da han i stor grad arbeidet med å hjelpe anglikanske prester som ønsket å konvertere. Han vet altså hva han snakker om når ser på hvordan slike konvertitter i parksis har blitt mottatt, og hva som nå kan skje med pave Benedikts nye initiativ. Først skriver han:
For ten years I was an Anglican priest, and for ten years I was a Catholic layman in England. I worked for the St Barnabas Society–a charity that quietly assists convert clergy as they convert to the Catholic Church. At the same time I was on a long road to ordination myself. I therefore got to meet and discuss issues with the major players, and I can confirm virtually everything Damien asserts about the background politics in the case.

Although the Archbishop of Canterbury is dismayed that the Personal Ordinariate project was popped on him as a surprise move at a ‘very late stage’ it can’t have come as much of a surprise. This thing has been cooking for years. We can trace the development of it back to the early 90’s when the Church of England was debating the ordination of women. When the Church of England’s General Synod voted to ordain women in 1992 high level Anglicans were already in discussions with Rome. The retired Bishop of London–Graham Leonard was not only in talks with Cardinal Basil Hume, but also with Cardinal Joseph Ratzinger at the CDF. I believe Ratzinger was sympathetic to the Anglo Catholics even then, and I know that a personal friendship developed between Cardinal Ratzinger and (now) Mgr. Leonard.

At the same time the Catholic convert journalist William Oddie wrote a book called The Roman Option in which he argued for an Anglo Catholic ‘church’ in communion with Rome which looks very like what we now have as the Personal Ordinariate. Oddie also criticized the Catholic bishops in England for inhibiting such an option because it was ‘unworkable’ and ‘damaging to ecumenical relations with the Anglicans’. Oddie was subsequently marginalized and treated as a pariah by the English Catholic establishment. …

Han skriver et annet sted også hva pavens dokument vil kunne innebære:
1. The Personal Ordinariate cuts across the powers of liberal, ignorant and unimaginative bishops. Those of us who work with convert clergy can tell horror story after horror story of how they are ignored, sidelined and dismissed by Catholic bishops who either do not understand, do not want ‘dangerous conservatives’ or simply cannot figure out what to do with convert clergy.

2. The PO establishes a new precedent in Church governance. This could mean that the church is freeing herself from strictly geographical boundaries of governance. With the Eastern Rite Churches and military and religious orders this has already been the case, … …

3. If the PO establishes this precedent for Anglicans why could it not also work for high church Lutherans? Could it work for High Church Methodists? …

For det tredje skriver han om de mulighetene denne åpningen for anglikanere har for å lykkes, eller ikke lykkes – først og fremst ser det ut til å avhenge av de katolske biskopenes respons:
Option No. 1 The Catholic bishops are enthusiastic about this creative new possibility for their dioceses. Experiencing a shortage of good priests they see that the Anglicans are well educated, mature men with long pastoral experience and solid liturgical sense. They immediately appoint a personal ordinary for them and encourage as many as possible to enter into full communion. They don’t have a problem with married men being ordained, and realize it could bring variety, strength and new blood into the presbyterate. …

Option No. 2 The liberal Catholic bishops are horrified at the idea of an influx of conservative ‘misogynistic homophobic’ former Anglicans. They quietly put the project of a ‘personal ordinariate’ on the back burner. Another category, and probably the largest, are the Catholic bishops who simply do not have the competence, imagination or courage to do anything at all with such a radical idea. They don’t understand Protestants. …

Trykk gjerne på de tre lenkene over, og lese hele dokumentene.

okt 232009
 

Vatikanet har nå utgitt et grundig (flere hundre sider) dokument om hvordan messen bør feires. Så langt fins det visst bare på latin, men Father Z skriver litt om det he – og her kan det bestilles fra Roma:

1. It is divided into 3 sections: doctrinal, liturgical, and devotional.
2. It has number of appendices: Book IV of the Imitation; section of 1983 Latin Code; section of 1990 Eastern Code on the Eucharist.
3. The preface is by the Prefect of the Cong. for Divine Worship, Card. Canizares. It clearly speaks of both forms of the Roman Rite being of equal importance.
4. The doctrinal section contains excerpts from the the decree of the Council of Trent on the Eucharist; Vatican II; the Compendium of the Catechism on the Eucharist; a commentary on the Four Eucharist prayers.
5. The liturgical section contains the Ordo Missae of the Novus Ordo; the Ordo Missae of the 1962 Missale Romanum; the Office of Corpus Christi from the Liturgia Horarum; the complete Office for Coprus Christi from the 1961 Breviarium Romanum; two Votive Masses of the Holy Eucharist; the Order of Benediction of the Blessed Sacrament; 7 Litanies; and a number of Eucharistic hymns.
6. The devotional part contains the prayers before Mass, the prayers after Mass, vesting prayers for the priest and for the bishop, and other devotional prayers.

okt 232009
 

Damian Thompson har skrevet en grundig artikkel om dette i the Telegraph – og der sier han bl.a.:

«The faces of many Church of England bishops have turned as purple as their cassocks,» said one commentator. They knew nothing about this Apostolic Constitution in advance: the first official notification was a letter from Dr Williams published yesterday, in which he apologised for the short notice but explained that «I was informed of the planned announcement at a very late stage».

This anger is widely shared by Catholic bishops of England and Wales – and not just because they feel that the Anglicans have been insulted by the Vatican. Pope Benedict XVI decided not to consult the English Catholic bishops about his dramatic offer. Indeed, the Vatican’s own professional ecumenists in the Pontifical Council for Promoting Christian Unity were also kept out of the picture until «a very late stage».

But it is precisely the exclusion of liberal Catholic bishops that has delighted traditionalist Anglicans. It helps explain why, yesterday, Forward in Faith, the umbrella group for conservative Anglo-Catholics, welcomed the Pope’s decision effusively. They do not know how this arrangement will work in practice – «A lot depends on the fine print but so far there is no fine print,» says Stephen Parkinson, director of Forward in Faith – but they know what it will not contain: any provision for a local Catholic bishop to make their services trendy and «relevant».

I kommentaren til Thompsons stykke referes det også til ei bok som kom ut i 1997 (og som jeg leste da), om katolske biskoper og presters respons til de mange engelske preste-konvertittene i England i 1992/93 – og en mulig måte å løse den unfordringa på om den skulle oppstå på nytt. Slik kan vi lese:
Dr Oddie, a biographer of G K Chesterton and former editor of The Catholic Herald, outlined a possible future development in which disaffected Anglicans sought to move en masse to the Catholic Church. He defined this movement as “the Roman Option” and suggested it would result in a decisive “Realignment” within English-speaking Christianity.

The book, which is currently out of print, is starting to be talked about again. Some speculate that the Congregation for the Doctrine of the Faith may even have studied it as it worked on the new Anglican provision.

Realignment should be understood as a way in which the two main Christian traditions in England – and ultimately in the other English-speaking countries whose Christianity derives partly or entirely from the English experience – could become more internally coherent without losing the variousness which is the sign of spiritual life.

A movement of Catholic-minded Anglicans into the Catholic Church, in a gradual and manageable way over time, paralleled by a convergence of Methodists and Free Churchmen around the Church of England – all this would be part of the same process. Two great Christian traditions, the Catholic and the Reformed, growing into ever greater internal coherence, the wounds of the past finally healing; and then, one day, possibly in as little as a century or two, errors and apostasies having fallen away like dead skin-cells, the union of all Christian people: that is the ultimate vision that Realignment opens up now.

okt 222009
 

Fra vår vinterferie i Italia i 2008 skrev jeg om helt upassende bordalter i mange av Italias nydelige kirker – og jeg viste et par bilder jeg hadde tatt på turen:

Først et bilde fra St Adrea della valle i Roma.

Så et bilde fra St Maria supra Minerva – også sentralt i Roma.

På NLM-bloggen leste jeg i dag om en person som hadde tatt en lignende tur i Spania, og konkluderte med at «Alterne må snus igjen nå»:

I’ve long been convinced of the case for the celebrant’s facing East during Mass, to preserve the symbolism of a people led by the priest in procession, and also because facing the people has given the impression that the celebrant is performing for the people. It is not just the direction that he faces that is reoriented. It is the focus of the liturgy itself that becomes reoriented.

However, it is not until just today that I full appreciated the negative and revolutionary effect that Mass facing the people had on the historic experience of the faith. I’m touring chapels and cathedrals in Salamanca, Spain. It is heartbreaking to see these grand and glorious high altars and then a tiny little table in front, put there in 1970-something, for the priest to stand facing the people. In the stunning chapel of the St. Esteban Convent, it would appear as if the high altar was actually removed and replaced with a table, therefore removing the theological rationale for the entire wall behind the altar and even refocusing the purpose and goal of the entire structure itself.

In short, this just isn’t working. It makes no sense architecturally, theologically, or liturgically. Being here, amidst structures 1000 years old, you realize what incredible implications the turn around truly had, almost akin to an act of violence.

okt 222009
 

I dag er årsdag for bispevielsen i Oslo katolske bispedømme, og i alle bispedømmets kirker takker vi for biskop Bernts tjeneste og ber spesielt for ham – slik også i messen jeg nettopp feiret i St Hallvard kirke. (Bildet over er tatt mens prosesjonen kommer ut av Trefoldighetskirken i Oslo etter messen.)

Les mer om biskopen HER og om bispevielsen 22. oktober 2005 HER.

okt 222009
 

Det bor anglikanere over hele verden, men aller flest i England, og derfor skrives det mest der om pavens avgjørelse. Damian Thompson i The Telegraph skriver bl.a.:
New era begins as Benedict throws open gates of Rome to disaffected Anglicans
This is astonishing news. Pope Benedict XVI has created an entirely new Church structure for disaffected Anglicans that will allow them to worship together – using elements of Anglican liturgy – under the pastoral supervision of their own specially appointed bishop or senior priest.

The Pope is now offering Anglicans worldwide “corporate reunion” on terms that will delight Anglo-Catholics. In theory, they can have their own married priests, parishes and bishops – and they will be free of liturgical interference by liberal Catholic bishops who are unsympathetic to their conservative stance.

There is even the possibility that married Anglican laymen could be accepted for ordination on a case-by-case basis – a remarkable concession. (Men er dette siste rett forstått?)

Han skriver også et annet sted:
… … apparently both Lambeth Palace and elements in the Vatican’s Pontifical Council for Promoting Christian Unity were “implacably opposed” to Pope Benedict XVI’s dramatic new arrangements for Anglicans.

okt 222009
 

Ruth Gledhill i TimesOnline skriver om reaksjonene på pave Benedikts invitasjon til anglikanere som vil bli katolikker, om hvordan avgjørelsen ble tatt, og litt om hva som nå kan/vil skje:
His decree is a serious blow to attempts by the Archbishop of Canterbury, Dr Rowan Williams, to save the Anglican Communion from further fragmentation and threatens to wreck decades of ecumenical dialogue. … …

Anglicans privately accused Rome of poaching and attacked Dr Williams for capitulating to the Vatican. Some called for his resignation. Although there was little he could have done to forestall the move, many were dismayed at his joint statement with the Archbishop of Westminster in which they spoke of Anglicans “willing to declare that they share a common Catholic faith and accept the Petrine ministry as willed by Christ for his Church”.

In a letter to bishops and clergy, Dr Williams made clear his own discomfiture. He wrote: “I am sorry that there has been no opportunity to alert you earlier to this. I was informed of the planned announcement at a very late stage.”

The Bishop of Fulham, the Right Rev John Broadhurst, chairman of Forward in Faith, which opposes women bishops, hailed it as a “decisive moment” and predicted that, based on his group’s membership, up to 1,000 Church of England clergy could go. … …

This deal was done with the Congregation for the Doctrine of the Faith, formerly the Holy Inquisition that Cardinal Joseph Ratzinger himself headed before he became Pope.

The Council for Christian Unity was not represented at simultaneous press conferences in Rome and London, suggesting that the Pope has had enough of dialogue focusing on canonical moves towards unity. Dr Williams was briefed formally only when Cardinal William Levada, of the Congregation for the Doctrine of the Faith, flew to London at the weekend to tell Anglican and Catholic leaders of the plans. It is understood that leading members of the council and other senior Anglican and Catholic figures tried desperately to block the decree. … …

okt 212009
 

Dette skriver erkebiskopen i The Catholic Herald i dag:
The announcement of this Apostolic Constitution has come as a surprise. So, too, has the generosity of its measures. It is important to understand its context as well as its content.

The Apostolic Constitution is the response of Pope Benedict to the approaches which have been made to the Holy See by groups of Anglicans, in different parts of the world, asking for full visible communion within the Catholic Church. It is, then, a response, not an initiative, by the Holy See. It is a response designed to establish a provision which will be equitable and uniform in whatever part of the world it may be taken up.

It has a particular purpose: to permit those who wish to live their faith in full visible union with the See of Peter to do so while also preserving elements of the distinctive Anglican spiritual and liturgical patrimony. So this is a response to those who have declared that they share the common Catholic faith and accept the Pope’s ministry as something Christ willed for the Church. In the words of Cardinal Levada: «For them, the time has come to express this implicit unity in the visible form of full communion.»

… This is an extraordinary moment. It is a challenge and an opportunity on many fronts. I salute the courage and generosity of Pope Benedict who has again shown an open and loving heart, just as one would expect of a Holy Father.

okt 212009
 

I 1992/3 konverterte mange anglikanske prester til Den katolske Kirke, og Vatikanet (og kardinal Hume) var da villige til å gå svært langt for å gjøre denne overgangen smidig for dem, men de mange andre katolske biskopene i England ville ikke være med på dette. Derfor måtte alle disse prestene konvertere og forberede seg til katolsk ordinasjon individuelt, og møtte ofte lite hjelp og vennlighet. Men om man tålte en trøkk eller to, og ikke ikke ga seg, så ble man katolsk prest omsider – men man fikk ikke ta med seg noen av sine åndelige og liturgiske tradisjoner. (Leserne forstår kanskje at jeg delvis også snakker om meg egen konvertering og forberedelse til katolsk prestetjeneste 1994-99.) Men om den lokale katolske geistligheten klarte å stoppe pavens ønske om å være generøs i 1993, så skjer ikke det samme igjen i 2009. Slik skriver den engelske presten Fr Tim Finigan:

The Holy See has been working for years on this matter and has always been in favour of generous provision, in accordance with the historic attitude of the Holy See to include those whose traditions are not necessarily entirely Roman. In 1993 (after the ordination of women was approved in the Church of England), it was local Catholic Bishops who opposed any arrangements for corporate reunion, however, the radical liberal agenda at work in the Anglican Communion has so changed the landscape in the intervening period that even the most liberal of Catholic Bishops are no longer a priori opposed to such a corporate provision.

The process leading to the new Apostolic Constitution has been an extraordinarily complex, in-depth study, involving widespread consultation, and including communications with sitting Bishops of the Anglican Communion who were in favour of some such arrangement. The Holy See could not simply refuse to talk to such parties clamouring for full canonical union with the Catholic Church. Naturally the process of consultation involved the Pontifical Council for the Promotion of Christian Unity, whose Secretary (Bishop Brian Farrell) is a Consultor of the CDF, and whose President (Cardinal Kasper) is one of the 15 Cardinal Members of the CDF. Some elements within the Pontifical Council were obviously not too happy with the whole notion of corporate reunion, however, in the end they were outvoted.

… … The arrangements offered by the Holy See are courageous and to be welcomed. They show yet again the determination of Pope Benedict XVI to promote unity within the Church without insisting on uniformity of rites or customs. The Holy See’s provision of the new arrangements is a historic landmark for genuine Christian Unity as envisaged by Vatican II understood genuinely as in continuity with the tradition of the Church.

okt 212009
 

Katolsk.no skriver grundig og innsiktsfullt om gårsdagens nyhet (se nedenfor), men jeg er ikke enig i at det er så veldig overraskende. Man har ventet spent de siste månedene på svaret til TAC, på et spørsmål de kom med for to år siden, så at det kom et svar var ventet og svært etterlenget. Men det er vel korrekt at man ikke hadde regna med at paven skulle utvide muligheten til å beholde enkelte anglikanske tradisjoner – som TAC hadde bedt om for seg selv, og som allerede eksisterer i noen «anglican use» menigheten i USA.

Gårsdagens nyhet om at Vatikanet godkjenner en ny apostolisk konstitusjon, som åpner for de tradisjonelle anglikaneres ‘hjemkomst’ til Roma, kom som et sjokk på mange. Aktiviteten på blogger og nyhetssider, både på katolsk og anglikansk side, har vært kokende. Hva er så de praktiske konsekvensene?

Den nye apostoliske konstitusjon kommer i følge kilder som et svar på en to år gammel forespørsel fra TAC (Traditional Anglican Communion), som brøt med Den anglikanske kirke i 1991 grunnet striden rundt ordinasjon av kvinnelige prester.

Konstitusjonen åpner for at anglikanske biskoper, prester og legfolk kan oppnå full kommunion med Den katolske kirke, og samtidig får beholde særskilte anglikanske skikker og liturgi som er i samsvar med katolsk tradisjon.

Mens man tidligere måtte sørge for individuelle ordninger ved konvertering, åpnes det nå altså for kollektive ordninger, det vil si at hele menigheter og bispedømmer i fellesskap kan konvertere til Den katolske tro. …