okt 292009
 

I et innlegg som handler om noe helt annet (det er ofte slik) ble det nevnt at kommentarene til et innlegg på denne bloggen fra oktober 2008 ble nevnt i Morgenbladet: “Det raste for et år siden en debatt på en liten katolsk blogg om en del av disse nyomvendte «kjetterne» tilknyttet Dominikus-klosteret på Majorstuen i Oslo. «T» skriver: «Disse folkene har stått offentlig frem med sitt frivillige kjetteri. I normale tider og under normale forhold ville de ha blitt avkrevd en offentlig bekjennelse ….» «O» svarer: «Vi katolikker må si ifra at vi ikke finner oss i dissenterkatolikkenes utlegninger … …» Og «A» konkluderer med å beklage «resultatet av flere års raddiseri …». Så altså: står du som katolikk fritt til å mene hva du vil om de ovennevnte spørsmålene?”

Forøvrig er dette et ganske interessant intervju med Hans Fredrik Dahl i forb. med hans 70-årsdag. Bl.a. står det følgende om hans kontakt med sin bror, dom Filip, og om hans konversjon for tre år siden:
“Jeg besøkte min bror første gang han kunne motta familien. Jeg var atten år og hadde nettopp tatt artium. Han var toogtyve. Denne sommeren viste han meg sitt den gang helt nye liv, alle de ting han måtte lære, fra de vanskelige gregorianske noter til hvordan man skulle spise som munk. Og hvordan man skal utholde ensomheten. Hvordan innretter du din celle for at den skal være levelig som ditt hjem alene for resten av livet? Det er jo litt av en oppgave for en toogtyveåring. Han viste alt dette til sin attenårige bror. Og senere har jeg jo vært der, hvert år i femti år, og etter hvert tatt del i hans erobring av den religiøse institusjonens verden. … …

– Er det noe med nettopp denne lange historien bakover som er blitt viktig for deg når du nå har søkt til kirken?

Ja. Nå etter hvert ser jeg at det har vært en lang vandring mot dette. Ikke som jeg før trodde et brudd av eksistensielle grunner, siden jeg ble alvorlig syk for tre år siden og fikk mange ting snudd opp ned. Men forut for dette hadde jeg arbeidet med en bok om broren min, gjenlest gammel korrespondanse og gjennomlevd hele min historie som bror av Dom Filip Dahl. Det har vært en lang vei. Jeg trodde, hver gang jeg besøkte ham, at dette bare var et besøk. To dager, tre dager. Og så skulle jeg tilbake til min verden. I virkeligheten har nok hans verden påvirket meg over tid mye mer enn jeg trodde. Da også min kone konverterte… – ja, det var i det hele tatt mange ting de siste årene.

– Og så ble du syk. Det ble tilkalt en prest på sykehuset. Vil du fortelle om denne hendelsen, slik du husker den i dag?

Det er for så vidt enkelt. Jeg fikk slag. Våknet opp på hospital, og forsto at jeg var alvorlig syk. Og at det ikke var sikkert at jeg ville overleve. Det er rystende, selvfølgelig. Blant de ting jeg da tenkte på, som plutselig sto klart for meg, var at jeg måtte be om den siste olje. For hvis jeg dør uten å ha fått det sakramentet, tenkte jeg, vil de to katolikkene som står meg så nær, min kone og min bror, de vil kanskje bli lei seg, kanskje jeg av hensyn til dem … – og ja, det er vel ikke noe galt for meg heller. Tenkte jeg. Så ble pater Haram tilkalt, og ga meg denne sykesalvingen, som det nå heter, litt penere … 24 eller 48 timer etter dette var det at jeg tenkte: Hvorfor ikke nå gå over? Hvorfor holde igjen? Skal du ikke ta følgene av at du kjenner at dette var riktig? Det var så å si bare å vippe over og ta det siste skrittet. Velge det som var valgt for meg, langt tilbake.

– Var det også en takknemlighet til Gud over at du fortsatt levde?

En slik takknemlighet følte jeg i høy grad. Men den kom senere, da jeg forsto at jeg sannsynligvis ville bli frisk. Det var etter at jeg hadde konvertert. Da strømmet takknemligheten gjennom kroppen. Men jeg tror det er riktig å si at selve ønsket om å konvertere, var et ønske om å gjøre ferdig en prosess som var i gang. Ta det siste skrittet. … …

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)