Det bor anglikanere over hele verden, men aller flest i England, og derfor skrives det mest der om pavens avgjørelse. Damian Thompson i The Telegraph skriver bl.a.:
New era begins as Benedict throws open gates of Rome to disaffected Anglicans
This is astonishing news. Pope Benedict XVI has created an entirely new Church structure for disaffected Anglicans that will allow them to worship together – using elements of Anglican liturgy – under the pastoral supervision of their own specially appointed bishop or senior priest.
The Pope is now offering Anglicans worldwide “corporate reunion” on terms that will delight Anglo-Catholics. In theory, they can have their own married priests, parishes and bishops – and they will be free of liturgical interference by liberal Catholic bishops who are unsympathetic to their conservative stance.
There is even the possibility that married Anglican laymen could be accepted for ordination on a case-by-case basis – a remarkable concession. (Men er dette siste rett forstått?)
Han skriver også et annet sted:
… … apparently both Lambeth Palace and elements in the Vatican’s Pontifical Council for Promoting Christian Unity were “implacably opposed” to Pope Benedict XVI’s dramatic new arrangements for Anglicans.
Det hadde vært interessant å vite hva det innbærer i praksis bortsett fra gifte prester. Hva innbærer «using elements of Anglican liturgy»? Blir dette en slags ny ritus? «Konservativ» liturgi, men på engelsk? Er den anglokatolsk liturgien en slags engelsk utgave av TLM med bevarte elementer derfra? Og en garanti mot at det eksisterende hierarki blander seg inn i messefeiringen? Høres ut som en «tredje vei»? P. Moi, synes nok opptak av angelikanske prester høres mindre dramatisk ut enn opptak av prester fra den lutherske frikirke?
Christian,
De fleste TAC-pastorer bruker TLM på kirkeengelsk (Shakespearetypen) eller rett og slett bare Sarumritusen.
Liturgisk sett innebærer dette en «gjenoppliving» av Sarumritusen, som var den versjon av TLM i bruk i Merrie Aulde før apostaten Cranmer begynte med sine bord og sin Novus Ordo «Book of Common Prayer». Dette er umåtelig gledelig!
Interessant å merke seg her er at Cranmers syntetiske liturgi var et resultat av fjerning av de spesifikt katolske elementer samt innføring av bord i stedet for altre. Ikke overraskende er den veldig lik Paul VIs Novus Ordo Missae.
Christian
Om man vurderer den anglikanske og lutherske kirke opp mot den katolske, finner man (slik jeg ser det) at den anglikanske ligner mest liturgisk, men den lutherske er teologisk mer katolsk. (Som lutheraner opplevde jeg ofte at anglikansk teologi hadde en del overraskende kalvinistiske elementer bl.a.) Det har vært ført økumeniske samtaler med begge disse to kirkene i førti år, og om man studerer dokumenter fra disse samtalene, finner man mer ut om dette.
Mht. den lutherske frikirke, så er det korrekt at jeg ble ordinert der, og var pastor der i seks år, men jeg er oppvokst fullt og helt i den norske (lutherske) kirke (min far var klokker), og jeg meldte ikke overgang til Frikirken før etter min eksamen ved MF og etter et år som vernepliktig feltprest.
Land for land er det selvsagt riktig at det bor flest anglikanere i Storbritania, men Afrika under ett har 10 millioner flere medlemmer (26 mill briter, 36 mill afrikanere) og disse er jevnt over langt mer konservative enn de britiske anglikanerne. Derfor er jeg langt fra sikker på at du har rett i at dette først og fremst vil ha betydning for britene. Kan det ikke, slik den anglikanske kirke utvikler seg, f eks i homofilispørsmålet, tenkes at vi her tar første skritt mot at noen av de afrikanske anglikanske kirkene i sin helhet kan få en lignende status?
Interessant, jeg må lese meg opp på Sarum ritus. Nå det gjelder sakramentsbevisheten rundt eukaristien har jeg hatt et udokumentert inntrykk av at den er svært variable i de nevnte ikke-katolske kirkesamfunn. Neste ingen bevissthet og sjelden nattverd, bare «preika» som gjelder hos frikirken, til alltid søndagsmesse hos angelikanerne og høy bevisshet om Kristi nærvær. DnK midt i mellom dette og SVÆRT personavhengig. Og dette må vel være en praktisk prøvesten på hvor langt bort man er fra Den katolsk Kirke, mer synlig en teologiske spisfindigheter som går over mitt enkle hode?
Det blir litt uklart når du bruker ordet frikirke(r) som du gjør, Christian, for det er jo selvsagt stor forskjell mellom lutherske, baptistiske, metodistiske, pentakostale frikirker f.eks. Lutherske kirke vil alltid hevde at sakramentene (i alle fall i teorien) er viktige/avgjørende, mens det jo ikke er tilfelle for kirker med «refomert» bakgrunn. Og det er som du sier svært stor forskjell mellom de enkelte luyherske prestene og menighetene mht hvor mye vekt de legger på eukaristien og andre sakramenter. (Men i den angikanske kirke er det jo også slik – de har også en svært lavkirkelig fløy.)
Til sammen er det mange anglikanere i Afrika, som du skriver, Arnfinn. Men samtidig tenker jeg ikke mye på at denne «invitasjonen» far Vatikanet vil få så stor betydning for Afrika, siden jeg opplever at disse kristne står nokså fast og solid i sin egen identitet – og altså ikke opplever noe behov for å bli katolikker.
Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke vet veldig mye om Afrika Vi vil vel alle etter hvert finne ut hva som skjer – f.eks. om anglikanerne der snart samler seg for å diskutere hva de skal gjøre i forhold til Den katolske Kirke, slik de nå gjøre noen steder i Europa..
Ja, jeg undret meg litt over det samme som Christian, og (som vanlig) får man den pedagogiske veiledning, som Trond er så dyktig til å formidle! –
Uansett, utviklingen med hensyn til løsning av «det anglikanske problem» er strålende!
Takk også til Pastor Moi sin grundige oppfølging av disse viktige begivenheter!
Dantes Nyheter har også nyttig informasjon; http://dantesnyheter.kristkonung.se/#post942
Tor.