des 292009
 

Jeg har (i denne stille juletid, mens jeg har noen fridager) mottatt følgende interessante tekst fra en av bloggens lesere:

Et utdrag hentet fra boken “Katolsk praksis” av D.J. Boers (St. Olav forlag, 1945). Imprimatur Jac. Mangers. Ap. Vikar, biskop av Selja.

Hvilke seremonier skal du utføre under messen?

Når presten tar til med trinbønnen, gjør du sammen med ham andektig korsets tegn. Ved begynnelsen av dagens evangelium står du opp, legger venstre hånd på brystet og gjør med den høyre hånds tommelfinger – idet du holder de andre fingrene utstrakt – et lite kors på pannen, på munnen og brystet. Samtidig kan du be Gud om nåde til å fatte Hans ord med din forstand, å bekjenne det med munnen og til å trofast å bevare det i hjertet. Det samme bør du gjøre straks før presten leser evangeliet fra prekestolen.

Når Jesu hellige navn nevnes, og når «Gloria Patri» eller «Ære være faderen» blir bedt eller sunget, bør du ærbødig bøye ditt hode.

Under «Credo» eller trosbekjennelsen skal du stå – i alle fall, når den synges i høymessen.

Under forvandlingen skal du ærbødig bøye ditt hode, men du bør se opp når den hl. hostie og kalken løftes til tilbedelse. Be da sakte for deg selv, i ydmykhet og troens ånd: «Min Herre og min Gud».
Ved kommunionen, når ministranten ringer tre ganger til «Domine non sum dignes», slår du deg tre ganger for brystet idet du ber: «Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Når presten på slutten av messen velsigner de tilstedeværende, kneler du, bøyer ditt hode og gjør samtidig korsets tegn.
Ved messen siste evangelium står du opp og gjør et lite kors på pannen, munnen og brystet som ved første evangelium. Hvis messens siste evangelium er begynnelsen av Johannesevangeliet, – og det er det som oftest – kneler du sammen med presten ved ordene: «Og Ordet er blitt kjød», og reiser deg straks opp igjen. Det er derfor feilaktig å forbli knelende fra disse ord av.

Etter den stille messe blir det alltid bedt noen bønner på morsmålet. Du må be disse bønner sammen med de andre som er til stede. La denne bønn være mer enn en mumlen som ingen kan høre. Be ihvertfall så tydelig at du klart kan høre og forstå dine egne ord.

Ved den stille messe skal du, om mulig, helst knele hele tiden. Kun ved evangeliet står du opp. Skulle du ha vanskelig for å knele hele tiden, kan du sitte mellom evangeliet og sanctus, samt etter kommunionen like til velsignelsen blir gitt.

Ved høymessen kneler du når presten ber eller synger, og du sitter når presten sitter, samt under prekenen. – Du kan også sette deg under offertorium inntil presten begynner prefasjonen, samt etter prestens kommunion til han meddeler velsignelsen.

Ved levittmessen. Når messen forrettes av en prest med to geistlige assistenter – selebrant med diakon og subdiakon – kalles det en levittmesse. For denne gjelder de samme regler som for den alminnelige høymesse. Kun bør du ikke stå når den forrettende prest leser messens første evangelium, men vente til diakonen synger det.

Ved pontifikalmessen. Når biskopen selebrerer høytidelig, kalles det en pontifikalmesse. Her gjelder det samme som ved en levittmesse. Når biskopen går gjennom kirken i høytidelig prosesjon både før messens begynnelse og etter dens slutt, mottar en hans velsignelse knelende.

  16 Responses to “Hva gjør de troende under messen? – fra 1945”

  1. Dette klippet fra Boers’ bok er interessant som historisk dokumentasjon. (Jeg hadde for øvrig stor glede av boken hans da jeg forberedte meg til konversjon i årene 1955-57). Teksten kan imidlertid forvirre vår tids lesere, som kanskje vil tro at det fortsatt er slik som det står i Boersteksten. Noen eksempler: “Stille messer” er ikke lenger stille. Levittmesser i dag??? Selv under en tridentinsk messe er ikke praksis lenger slik Boers skriver. Kanskje du kunne legge til en forklaring? Mvh

  2. Jeg regnet med at folk forstod at det her dreier seg om den tradisjonelle latinske messen; i den nye messen er jo reglene noe annerledes, og (faktisk) mer presise for hvordan man skal stå, knele osv.

    Men jeg hadde også tenkt å kommentere hva som tidligere var spsielt når biskopen feirer messen; han velsigner folket mens han går inn og ut (men det gjør aldri presten) og folk kneler når de mottar denne velsignelsen. Jeg syns det er en svakhet at folk ikke gjør dette i dag når biskopen feirer messen – og at biskopene vanligvis ikke velsigner folket på denne tradisjonelle måten.

  3. Hr. Solberg,

    Først og fremst, så er det veldig artig å høre at en av leserne brukte denne boken til sine konvertittforberedelser på 50-tallet. Som det står i forordet til ”Katolsk praksis”, så var denne boken tilegnet ”(…) alle trosfeller, unge og eldre, men i særdeleshet våre konvertitter og alle sannhetssøkende sjeler”. Det er nok mange konvertitter i dag som ville hatt stor glede av en slik praktisk bok, når de først kom til kirken. Er dog litt nysgjerrig på hva du sikter til, når du skriver at det Boers beskriver i sin bok ikke lenger er praksis i tridentinske messer? Har deltatt i den gamle messen både i Norge og utenlands (inkludert levittmesser) og kjenner meg godt igjen i beskrivelsene hans. Noen av legfolkets små ”seremonier” under messen har vel sannsynligvis gått i glemmeboken de siste 40 årene, noe som ikke er så underlig ettersom den gamle og ærverdige liturgien brutalt ble frarøvet de troende for over 40 år siden. Men det er vel likevel mitt generelle inntrykk at de messene som feires etter gammelt ritus rundt om i verden i dag, er relativt liturgisk og ”historisk” korrekte? Det finnes jo tross alt eldre prester der ute som fortsatt feirer den gamle messen og som har overført tradisjonene til de yngre gardene. Hadde vært veldig spennende og lærerikt om du kunne ha utdypet dine kommentarer litt.

  4. Helge Erik: Stille messer er i full gang i St. Hallvard, tirsdager og fredager. Personlig setter jeg mest pris på en stille messe, selv om de søndagsmessene i usus antiquior i St. Josef selvfølgelig er flottere med all sang osv. Men den stille messe er betydelig mer kontemplativ – man har lyst å bli der knelende for evig…
    P. Moi: Jeg kan ikke huske å ha vært i en messe hvor biskopen ikke velsigner på veien? Og da kneler jeg, selvfølgelig, og en del andre folk også.

  5. Det kan vel for øvrig være verdt å merke seg et par andre viktige ”katolske praksiser” fra den gamle messen som ikke er spesifisert i avsnittet over. For det første, så kneler alltid presten og menigheten sammen for å tilbe den menneskevordne Gud under trosbekjennelsen og verset ”Et incarnatus est de Spiritu Sancto ex Maria Virgine, et homo factus est”. Etter ny ritus er vel dette bare påbudt under spesielle høytider som jul og påske? For det andre, så slår menigheten seg for brystet 3 ganger under Agnus Dei og ordene ”miserere nobis” og ”dona nobis pacem”. Til slutt, så bør det vel også nevnes at altergjestene aldri selv svarer ”Amen”, når de knelende mottar den hl. hostie på tungen. Presten gjør dette for oss, når han under utdelingen sier “Corpus Domini nostri Jesu Christi custodiat animam tuam in vitam æternam. Amen”.

  6. Jana
    Nå har jeg riktignok bodd på vestlandet i 15 år (Bergen mest, litt i Stavanger), men jeg kan ikke huske at biskopene har velsignet på vei inn og ut av kirken, og i alle fall ikke at noen da har knelt. Men jeg er glad hvis denne tradisjonen fortsatt huskes i Oslo.

  7. Christian B skriver at det er «veldig artig å høre at en av leserne brukte denne boken til sine konvertittforberedelser på 50-tallet.» Det er «Katolsk praksis» av D.J. Boers han refererer til, men det var ikke den eneste boken vi konvertitter leste for over 50 år siden. Noen av dem kunne kanskje interessere lesere i dag også. Her er et lite utvalg. De beste bøkene var skrevet av Ambrosius Lutz o.p. (dominikaner i Oslo), bl.a. «Det katolske trosliv» (1940) og «Den katolske religion fremstillet for moderne protestanter» (1949). Vi leste også skriftene og bøkene til Johannes van der Burg, men vi som ikke betraktet konversjonen som et brudd med luthersk kristendom, men heller som en vekst inn i katolsk tro, reagerte ofte negativt på hans polemiske og apologetiske holdning til protestantismen. Jeg likte ikke hans bøker. Av utenlandsk litteratur, husker jeg især med glede «Das Wesen des Katholisismus» av Karl Adam (som først kom i skandinavisk oversettelse en gang på 60-tallet). Vi satte også stor pris på essaysamlingen «Om tro og vantro» (1954) av Ørnulf Ranheimsæter. Den er fortsatt lesverdig og kom i ny utgave i 1998.
    Når det gjelder førkonsiliær, latinsk messe, likte jeg selv dominikanernes liturgi mye bedre enn den tridentinske, som jeg opplevde — og opplever — som overlesset. Det er for øvrig interessant at da messen ble revidert etter Vatikan II, benyttet Kirken bl.a. den gamle og sobre Paris-liturgien som modell, og det var nettopp den som var opphavet til den dominikanske liturgien. (Se f.eks. Denis Crouan: «Histoire et avenir de la liturgie romaine», Téqui, Paris 2001.) Derfor tok mange av oss, som ofte gikk til messe hos Dominikanerne i Oslo, imot den nye liturgien med glede. Vi kjente oss igjen!

  8. En liten korreksjon, for jeg husket feil: Karl Adams bok kom allerede i 1945 på dansk, «Katolicismens inderste væsen», oversatt av Peter Schindler. Jeg hadde den i bokhylla også.

  9. Herr Solberg,

    Mange takk for svar og interessant lesning. Når det gjelder pater Ambrosius Josef Lutz (1875-1955), så fortjener han virkelig all heder og ære som en av sin samtids kunnskapsrikeste og skarpeste katolsk teologer i Norge. I biskop Jac. Mangers sin tale ved pater Lutz’s båre ble det sagt at ”(…) få prester har utfoldet en så fruktbar virksomhet for å gjøre Kristus og hans Kirke kjent og elsket her i Norge som pater Lutz har gjort” (St. Olav tidsskrift, november 1955). Ikke bare var han en ledende og grunnlærd teolog, men dertil også en meget begavet musiker. Det foreligger flere høyt skattede salmekomposisjoner fra hans hånd.

    Hans forfatterskap var kanskje ikke av slik en ”polemisk” art som det pastor van der Burg skrev, meg jeg vil dog påstå at han var både apologetisk og forkynnende. I forordet til hans fremragende bok ”Kjenn din religion” (St. Olavs forlag, 1945) skriver han blant annet følgende: ”Det finnes bare én religion som i alle sine bestanddeler er av Gud; bare én som med hele sin lære, sine lover, sin bønn, sine sakramenter, sin samfunnsorden, kan føres tilbake til den guddommelige åpenbaring i Jesus Kristus, bare én altså som er sann, liksom det bare er én Gud, én menneskeslekt og én Frelser. Denne religion er den katolske, dvs. den universelle. Gud kan ikke motsi selv ved å erkjenne en annen som sann”. Sterke ord som kanskje vil opprøre moderne ”katolske” teologer og deres tilhengere av den (etter min mening) falske økumenismen.

    Herre, gi din trofaste tjener pater Lutz den evige hvile, og la det evige lys skinne for ham. Amen.

  10. Ser at også p. Peter Schindler nevnes her nå. Det var interessant å se tittelen på boken hans som Solberg nevner, for den kjente jeg ikke til. Mange takk!

    Schindler skrev også et innholdsmessig rimelig massivt tobindsverk som heter “Liturgi” og som jeg vil påstå er noe av det ypperste kommet fra Norden om akkurat det emnet. Denne tror jeg er lite kjent idag. Var så heldig å komme over et eksemplar på Ruuds Antikvariat, der man ellers kan få tak på mange sjeldenheter og få alldeles strålende assistanse om man søker noe spesielt.

    Salig pater Lutz (RIP) var viktig også for min egen konversjons del. Jeg leste (og leser fremdeles) hans bøker med stor interesse, der en av favorittene er “Kors og Alter”. Jeg vil også påstå at hans bok “Protestanter og katolikker” er rimelig “polemisk”, men det kan vel ikke sies å være gjennomgående for hans forfatterskap. Christian B fremfører et sitat som idag vil kalles “triumfalistisk” og sikkert irriterer den falske ekumenismens tilhengere grenseløst. Men de kan jo ikke svare “nei” til de sannheter det inneholder.

  11. Ja, det er riktig at også pater Lutz kunne være nokså polemisk. Jeg uttrykte meg nok litt for unyansert i min tidligere kommentar. Men nesten alle var nokså apologetiske og — etter vår målestokk i 2010 — svært så uøkumeniske. Noen herlige unntak fantes riktignok, og blant dem bør vi minnes dominikaneren Finn Thorn, som både i foredrag og skrift var en sann økumen. Han satt en tid på Grini under krigen sammen med en gruppe lutherske prester, og etter sigende var han — en katolsk teolog! — den som hadde studert flest av Luthers verker. Trond nevner Peter Schindler. Hans bøker er fremdeles lesverdige. Han hadde i stil noe til felles med Gilbert K. Chesterton. Begge var apologeter med en god porsjon humor. Derfor omtalte ofte pater Hallvard Rieber-Mohn sin danske kollega som “Schindlerton”.

  12. “Finn Thorn, som både i foredrag og skrift var en sann økumen.” Kan du definere ein ‘sann økumen?’

  13. “Økumen” er ifølge Bokmålsordboka “tilhenger av økumenikk” [www.dokpro.uio.no]. Med “sann økumen” forstår jeg en som i sorg over splittelsen i kristenheten, arbeider for gjensidig forståelse og dialog over kirkegrensene. Jeg opplevde at pater Thorn var en slik person. RIP

  14. Temaet økumenikk er vel en digresjon i denne posten, men siden det har dukket opp: alle katolikker plikter å tro at det er nødvendig å tilhøre Den Katolske Kirke for å bli frelst. Er det da ikke nestekjærlig overfor ikke-katolikker å ville overbevise dem til å konvertere? Dialog og forståelse – ja, men ikke som et mål i seg selv. Det ville være å pleie villfarelsene istedet for å rydde opp i dem. Man må passe seg for at man av respekt for sin neste ikke også respekterer sin nestes synd. Ja, det er en stor sorg at kristenheten er splittet på grunn av synd og villfarelser – men det er en like stor sorg hvis urettferdige påstander om gode mennesker gjerne bekjempes, mens urettferdige påstander om Gud blir møtt med “forståelse”.

    [Vi fortsetter ikke debatten om økumenikk under dette innlegget. RED.]

  15. Jeg synes det er galt av prest/biskop/pave å velsigne hele gjengen. Man må jo regne med at det er en god del av tilhørerne som ikke er frelst. (lignelsen om de 5kloke og de 5 dårlige jomfruer) Det blir jo da en falsk trygghet om disse får velsignelse av sin “åndelige” veileder! Det burde heller spørres om tilhøreren har Jesus i hjertet,og at disse som har det må tjene Herren med glede! Det er bedre å forlate en gudstjeneste med uro for sin sjel enn å gå derifra med falsk trygghet!

  16. […] messe har sin egen sjel og identitet. Det hadde såvisst denne også. Med innholdet, form, strukturen og lengden som er lengre enn vanlige messer. Personlig så er jeg veldig glad for å kunne oppleve […]

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)