Det viser seg at det er litt over et år siden jeg leste denne boka sist, og da skrev jeg om at den nye liturgien ikke egentlig oppfylte Vatikankonsilets ønsker om liturgiske forandringer (SE HER) og om de mange uheldige konsekvensene av at presten nå oftest vender seg «versus populum» (SE HER).
Denne gangen har jeg enda tydeligere lagt merke til at Gamber er åpen for en hel del forandringer i messen; bl.a. at lesningene gjerne må leses direkte på folkspråket (og det gjelder også deler av kommunionsliturgien), at man gjerne må gjeninnføre folkets forbønner før offertoriet (men de må ikke være så banale som de noen ganger blir), at man gjerne kan ta med en ekstra lesning i messen fra GT (men at det var feil å rasere hele de gamle tesktrekkene), at folkets deltakelse i messen må understrekes (men at man ikke må lage et kunstig skille mellom ytre og indre deltakelse), at kirkeåret og helgendagene må revideres (men at forandringene i 1969 var altfor store, og ofte uheldige), etc.
Han spør i sin bok hvordan man kan gjenvinne det man tapte ved de unødvendig dramatiske forandringene i 1969, og svarer da at man må la de to messene leve side ved siden en stund, så vil det kunne ukrystalliseres hvordan en framtidig messe vil kune bli. Det er rett og slett påfallende hvor mange ting hos Gamber vi finner igjen i pave Benedikts «frigivelse» av den gamle messen – også punktet om at messens bibeltekster gjerne kan leses direkte på folkespråket.
Selv forsøker jeg som prest så godt som mulig å adlyde Kirkens regler, og feire messen så godt og verdig som mulig. Jeg har opplevd en stor berikelse ved å feire også den gamle messen (den lærer meg mye om messen og liturgien generelt), og jeg oppfordrer flere prester til å la seg berike på denne måten.
Hej fader
Det är en underbar bok! Jag läste den första gången i benediktinklostret i le Barroux.
Hur ofta firas den klassiska liturgin numera i Oslo? Vem är den nye domprosten i St. Olav? Kan eller vill ingen där fira regelbundet?
Johan J
Den gamle messen feires offentlig én gang i måneden i Oslo, i St Joesph kirke i Akersveien. Selv feirer jeg også den tradisjonelle latinske messen én eller to hverdager hver uke her i Oslo, i St Hallvard kirke.
Tack för svaren! Hur många brukar komma på dessa mässor? Är det mest etniska norrmän eller har ni även lyckets vinna vietnameseser, filippiner eller polacker för klassiskt liturgifirande? Måste vara ett unikt tillfälle här i Norden att skapa en större grupp, då en präst brinner så för kontinuitetens hermeneutik. Fortsätt den goda kampen och lägg ut på djupt vatten!
Jag glömde en fråga till. Varför firar du inte på söndagar? Har du ej biskopens tillstånd till detta?
Johan J
Til de månedlige tradisjonelle latinske messene forstår jeg at det pleier å komme ca 60 mennesker, i stor grad etnisk norske (eller i alle fall europeiske) – det er p. Reidar Voit fra Porsgrunn som feirer disse messene.
Jeg feirer selv ikke søndagsmesser fordi jeg ikke har spurt om å gjøre det, og jeg er ikke sogneprest (det er en del begrensninger på hva en gift prest kan være), så jeg kan ikke på eget initiativ starte slike messer. Pave Benedikts motu proprio om den gamle messen sier at de troende kan spørre sin sogneprest om at disse messene feires, og så skal han gjøre sitt beste for å hjelpe dem. Og blir jeg spurt om å hjelpe med søndagsmesser av messens gamle form her i Oslo, gjør jeg det gjerne – så sant det praktisk er mulig.