jan 312010
 

Fr. Harrison skriver – etter at han går gjennom hva Vatikankonsilet skrev om liturgien (som jeg nevnte her) – så hvordan han syns den nye reformerte, nye liturgien bør være:

1 Latin has not been abandoned and is retained for almost the entire Ordinary of the Mass.

2 Only the Roman Canon (the first Eucharistic Prayer) is used. Vatican II never even hinted at the composition of new Eucharistic Prayers, not even as options. Even if the newly composed ones were in themselves of equal quality with the old-which is questionable, especially with no. 2, which now seems to be the most frequently used-they represent in effect the creation of a new rite, not the revision of the old. Gamber insists that to change anything so central as the 1500 year-old Canon-the very heart of the Roman rite and the fundamental defining point of its very identity in comparison with other rites-«is synonymous with the destruction of the rite in its entirety». And the Council certainly never dreamed of any such abolition of the old rite in order to replace it with a newly invented one.

3 In our alternate revision, none of those existing Offertory prayers has been removed that clearly expressed the sacrificial character of the Mass. Continue reading »

jan 312010
 

I Thomas Kociks bok «The Reform of the Reform» (som jeg har nevnt tidligere) er det også essay av andre forfattere, bl.a. Fr. Brian Harrison, O.S., som skriver om » The Postconciliar Eucharistic Liturgy: Planning ‘a Reform of the Reform'». Essayet bygger visst på et foredrag fra 1994, og ser ut til å være grunnlaget for ‘reform av reformen’-bevegelsen – selv om Kosics for er fra 2003.

Harrison ser ikke at den gamle liturgien kan være brukbar for framtida, selv om han selv har feira den nokså regelmessig i flere år; han har tanker om at framtidas liturgi må være en slags mellomting mellom ny og gammel form. Men før han foreslår hvordan liturgien kan reformeres, setter han søkelyset på hva Vatikankonsilets dokument Sacrosanctum Concilium virkelig sa (for han mener at den nye liturgien ikke er hva konsilet ønsket), og sier:

Let us now review briefly the fundamental principles laid down by Vatican II. Above all, it will be necessary to keep in the forefront of our minds as an overall guiding principle the conciliar Constitution’s words in article 7:

The liturgy, then, is rightly seen as an exercise of the priestly office of Jesus Christ…. From this it follows that every liturgical celebration, because it is an action of Christ the Priest and of his Body, which is the Church, is a sacred action surpassing all others.

That is, the liturgy is first and foremost the action of our Lord himself, not simply our action and our invention. It is a sacred mystery that we receive and enter into, rather than something we create for ourselves. It could even be said that neglect of this great truth is the basic source of all the postconciliar liturgical confusion, in which the human continuity and its activity and «creativity» have come to predominate over the divine presence and the divine activity.

In keeping with this overall guiding principle, Sacrosanctum Concilium lays down several «general norms» » that are to be observed in all liturgical revision, including the following, which has unfortunately been very much neglected: Continue reading »

jan 302010
 

En viktig hobby for meg har i mange år vært DATA, og da jeg onsdag fikk en ny datamskin på kontoret, med Windows 7 Professional innstallert, har jeg brukt en del av min tid til å finne ut hvordan det virker. På en måte er det enkelt nok, men jeg vil gjerne lære å kjenne mulighetene dette operativsystemet har skikkelig å kjenne. Bl.a. har Win7 muligheten for å kjøre Windows XP i et eget vindu, gjennom et tilpasset oppsett av ‘virtuelle maskiner’. Det har jeg satt opp, og kjører der noen gamle programmer, som jeg helst ikke vil være foruten – bl.a. Dreamweaver 2. I tillegg til dette kan alle programmer også kjøres i en annen modus – Win2000, WinXP etc – om nødvendig. Jeg har også 64-bits-utgaven av Win7, men jeg har så langt ingen problemer med å kjøre 32-bits programmer – litt overraskende, men fint.

De siste månedene har jeg hatt en midlertidig dataløsning på kontoret, men nå som jeg har fått en permanent maskin, har det også gått med litt tid til å sette opp alle programmene jeg ønsker slik jeg liker dem, og til å organisere alle gamle filer – bilder, dokumenter, e-post, musikk etc. – på en fornuftig måte. Jeg hadde en 7-8 år gammel maskin, som nå skal ende sitt liv, etter at jeg tok vare på alle filer jeg ville beholde, deretter reformaterte jeg harddiskene og tok det endelige farvel.

jan 292010
 

Jeg snakka med p. Arnfinn Haram i går, og han fortalte meg da bl.a. at det var fint å kunne holde preken under den store økumeniske gudstjenesten i Trefoldighetskirka i Oslo søndag 17. januar. Det var fullt hus, og han følte at han som katolikk var blir svært godt mottatt. På sin egen blog har han lagt ut heila ‘preika’, og den begynner slik:

Kjære brør og systre!

Jesus er på reise gjennom Galliela og Samaria. Her sit han, sliten og tyrst, ved Jakobsbrunnen, ved Sykarsbrunnen. Her sit han som sjølv er brunnen, han som sjølv er kjelda. Han som seier: ”Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste”! … …

Les fortsettelsen her.

jan 262010
 

Pave Benedikt snakket (som ventet) om muligheten og behovet for kristen enhet på avslutningsmøtet for bønneuka for kristen enhet i Roma i går kveld. Her er det meste av Zenits oppsummering av talen:

… The Holy Father appealed to each Christian confession to «make its contribution to take the steps that lead to full communion.»

Though acknowledging questions that «separate us from one another — and that we hope can be overcome through prayer and dialogue,» the Pontiff affirmed that there is the «central content of Christ’s message that we can all proclaim together

This message is «the fatherhood of God, the victory of Christ over sin and death with his cross and resurrection, and confidence in the Spirit’s transforming action,» he stated.

Benedict XVI reflected that while Christians are «on the way to full communion,» they already share the call to «give a common witness in face of the ever more complex challenges of our time.»

On that list, the Pope said, are challenges such as «secularization and indifference, relativism and hedonism, the difficult ethical topics in regard to the beginning and end of life, the limits of science and of technology, and dialogue with other religious traditions.»

Moreover, he proposed, there are new fields «in which from now on we must give a common witness.» Among them, the Pope highlighted «the safeguarding of creation, promotion of the common good and of peace, the defense of the centrality of the human person, the commitment to overcome the miseries of our time, such as hunger, indigence, illiteracy, and the unequal distribution of goods.»

Benedict XVI called to mind this year’s 100th anniversary of a preliminary ecumenical gathering held in Scotland. He reflected on the «fundamental intuition» of that 1910 gathering: that Christians cannot proclaim the Gospel credibly if they are divided. … …

The Bishop of Rome affirmed that in this world «marked by religious indifference, and even by a growing aversion to the Christian faith,» there is a need for «a new, intense activity of evangelization,» not only for those who have never heard the Gospel, but «also among those in which Christianity was disseminated and is part of their history.»

Recalling the recently ended Year of St. Paul, the Holy Father stressed that common witness of the faith, «then as today, is born from the encounter with the Risen One, is nourished from a constant relationship with him, is animated by profound love for him.»

«The force that promotes unity and the mission,» the Pontiff concluded, «arises from the fecund and thrilling encounter with the Risen One, as happened to St. Paul on the road to Damascus.»

jan 262010
 

I gårsdagens angelus nevnte pave benedikt først … at vi er ulike lemmer på legemet (fra søndagens andre lesning fra 1. Kor 12), deretter fortsatte han slik: it is precisely in Christ and in the Spirit that the Church is one and holy, that is, an intimate communion that transcends and sustains human capacities.

I would like to emphasize this aspect while we are observing the «Week of Prayer for Christian Unity,» which concludes tomorrow, the Feast of the Conversion of St. Paul. Following tradition, I will celebrate vespers in the afternoon in the Basilica of St. Paul Outside the Walls, with the participation of representatives from the other Churches and ecclesial communities present in Rome. We will ask God for the gift of the complete unity of all the disciples of Christ and, in particular, according to this year’s theme, we will renew the commitment to being together witnesses of the crucified and risen Lord (cf. Luke 24:48). The communion of Christians, in fact, makes the proclamation of the Gospel more credible and efficacious, as Jesus himself said as he prayed to the Father on the eve of his death: «That they may be one … that the world might believe» (John 17:21). … …

May the Virgin Mary, Mother of the Church, obtain for us always to make progress in communion, to transmit the beauty of being one in the unity of the Father and the Son and the Holy Spirit.

Les hele angelus-budskapet her.

jan 242010
 

I forbindelse med økumeniske temaer har jeg fått spørsmål om hvordan dogmet «Utenfor Kirken ingen frelse» skal forstås. Katekismen svarer på dette (nokså balansert vil jeg si, med ganske stor åpenhet for dem som ikke kjenner Kirkens lære) , og nedenfor refererer jeg også til en grundigere diskusjon om dette spørsmålet. Slik uttrykker katekismen seg:

846. Hvordan skal man forstå denne påstanden som kirkefedrene så ofte gjentar? Positivt uttrykt betyr den at all frelse kommer fra Kristus, hodet, gjennom Kirken som er Hans legeme:

Med støtte i Den Hellige Skrift og i Tradisjonen lærer kirkemøtet at Kirken, i den skikkelse den vandrer i her på jorden, er nødvendig for frelsen. For Kristus alene er mellommannen og veien til frelse, og Han blir nærværende for oss i sitt legeme som er Kirken. Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den.

847. Det utsagnet angår ikke dem som, uten at det kan være tale om feil fra deres side, er uvitende om Kristus og Hans Kirke:

For de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi Evangelium og Hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte, og under nådens innskytelser prøver å leve etter Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet, kan nå frem til den evige frelse.

848. «Selv om Gud kan føre mennesker, som – uten egen skyld – ikke kjenner Evangeliet, på veier, som kun Han kjenner, til troen, «uden hvilken det er umuligt å ha Hans velbehag» (Hebr 11, 6), så er det for Kirken allikevel både nødvendig og en hellig rett å forkynne Evangeliet» for alle mennesker.

Gå selv til katekismen og se sammenheng og fotnoter HER, og en lang og grundig diskusjon om hva kirkefedre og kirkemøter sier om spørsmålet fins HER. Bl.a. sier enkelte kirkefedre og paver følgende:

St. Irenaeus has one passage which might be considered restrictive. But in many other places he takes a very broad view: «There is one and the same God the Father and His Logos, always assisting the human race, with varied arrangements, to be sure, and doing many things, and saving from the beginning those who are saved, for they are those who love God, and, according to their age (genean) follow His Logos.» … …

We found restrictive texts in Hermas, St. Justin, St. Irenaeus, Clement of Alexandria, Origen, St. Cyprian, Lactantius, St. Augustine, St. Cyril of Alexandria, and St. Fulgentius. There are also five Magisterium texts that seem restrictive.

We found broad texts much more widely. Continue reading »

jan 242010
 

Den katolske kirke katekisme skriver om økumenikk, under overskiftene Enhetens sår og Mot enhet (se sammenhengen og fotnotene HER):

817. «Allerede fra begynnelsen av oppstod det visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det fullstendige fellesskap med Den katolske kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen». Brudd som sårer Kristi legemes enhet (man skjelner mellom heresi, apostasi (frafall) og skisma), finner aldri sted uten synd fra menneskers side:

Der hvor synden er, der er det mangfold, der er det splittelse, der er det partivesen, der er det stridigheter; men der hvor dyden er, er det enhet og den enighet som gjorde at de troende hadde bare én sjel og ett legeme.

818. De som i dag blir født innenfor samfunn som er sprunget ut av slike brudd, «og som lever i troen på Kristus», «lar det seg ikke gjøre å laste for adskillelsen»: «De er tvertom gjenstand for Den katolske kirkes broderlige aktelse og kjærlighet (…). De som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, blir innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett kristennavnet, på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av den katolske kirkes barn».

819. I tillegg finnes «mange elementer av hellighet og sannhet» utenfor Den katolske kirkes synlige grenser: «Guds skrevne Ord, nådens liv, troen, håpet og kjærligheten sammen med andre gaver fra Den Hellige Ånd og endel synlige elementer». Kristi Ånd benytter seg av disse Kirker og kirkelige fellesskap som middel til frelse, og deres kraft kommer fra den fylde av nåde og sannhet Kristus betrodde Den katolske kirke. Alle disse goder kommer fra Kristus og fører til Ham og trekker av seg selv i retning av «den katolske enhet».
Mot enhet

820. Enheten «har Kristus fra først av skjenket sin Kirke. Vi tror den består urokkelig i Den katolske kirke, og vi håper den vil vokse seg stadig sterkere helt til verdens ende». Kristus gir til alle tider enhetens gave til Kirken, men Kirken er alltid nødt til å be og arbeide for å opprettholde, styrke og fullkommengjøre den enhet Kristus ønsker for den. Det var dette Jesus selv bad om i sin lidelses time, og Han ber uten opphør Faderen om enhet mellom sine disipler: «La alle bli ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg – la også dem være ett i oss, så verden kan tro at det er du som har sendt meg» (Joh 17, 21). Ønsket om finne tilbake til enhet mellom alle kristne er en gave fra Kristus og et kall fra Den Hellige Ånd.

821. For å kunne svare på dette kallet, kreves følgende:

* en stadig fornyelse av Kirken i større troskap mot dens kall. Denne fornyelsen er drivkraften i enhetsbevegelsen;
* en hjertets omvendelse for «renere å leve i overensstemmelse med Evangeliet», for det er lemmenes troløshet mot Kristi gave som forårsaker splittelse;
* bønn i fellesskap, for «hjertets omvendelse og et liv i hellighet er, sammen med de private og offentlige bønner for de kristnes enhet, i sannhet likesom sjelen i hele den økumeniske bevegelse, og kan med rette kalles åndelig økumenikk»;
* gjensidig og broderlig kjennskap;
* økumenisk fostring blant troende og særlig blant prester;
* samtaler mellom teologer og møter mellom kristne fra forskjellige Kirker og samfunn;
* samarbeide mellom kristne på forskjellige områder som er til gagn for mennesker.

822. «Omsorgen for gjenopprettelse av enheten deles av hele Kirken, både legfolk og hyrder». Men man må være seg bevisst «at arbeidet for å forsone alle kristne i den ene og udelte Kristi Kirkes enhet overgår menneskets krefter og evner». Derfor setter vi alt vårt håp «til Kristi bønn for Kirken, til Faderens kjærlighet til oss og Den Hellige Ånds kraft».

jan 232010
 

Dette sa pave Benedikt i dag (ifølge Dagbladet); en oppmuntring til meg, som en av de få bloggende prestene i Norge.

Misjonsbefalingen gjelder også på internett, fastslår pave Benedikt. «Prester må utfordres til å forkynne evangeliet gjennom det siste nye av audiovisuelle kanaler: bilder, videoer, animasjoner, blogger og nettsider. Ved siden av tradisjonelle midler, kan disse kanalene åpne nye veier til dialog, misjon og katekese.»

Presteskapet må tilpasse seg nåtidas kulturelle utvikling om de skal klare å nå fram til unge mennesker, sier paven. MEN: «Prester som er til stede i den digitale kommunikasjonens verden, bør heller kjennetegnes av sine prestelige hjerter enn sitt medietekke.»

Og dette er ikke noen norsk (misforstått) nyhet; det er pavens message for the 44th World Day for Social Communications, og han avslutter det slik:

The message ends with a renewed invitation to the clergy, «to make astute use of the unique possibilities offered by modern communications. May the Lord make all of you enthusiastic heralds of the Gospel in the new «agorà» (gathering place) which the current media are opening up.»

Her er hele pavens tale – og Father Z. skriver også om dette.

jan 232010
 

Kardinal Kasper er blitt intervjua på Vatikanradioen (på tysk) og fått spørsmål mest om den sterke kritikken pave Benedikt får i Tyskland. Intervjuet begynner med kritikken fra den lutherske biskopen i Berlin, over at paven oppheva ekskommunikasjonen av de fire SSPX-biskopene for snart et år siden. Til dette svarer kardinal Kasper:

«Die Position der katholischen Kirche zur Ökumene ist seit dem Zweiten Vatikanischen Konzil völlig klar. Ökumene ist für uns nicht eine Option, sondern eine Pflicht, die in der Botschaft Jesu begründet ist. Das gilt auch für den Papst. Genau an demselben Wochenende, wo dieses Dekret über die Aufhebung der Exkommunikation der vier Bischöfe der Bruderschaft Pius X. bekannt gegeben worden ist, hat der Papst in einer Predigt in St. Paul vor den Mauern zum Abschluss der Gebetswoche für die Einheit der Christen sich ausdrücklich, mit aller Deutlichkeit zur ökumenischen Bewegung bekannt. Ich kenne gar keinen anderen Kirchenführer, der so oft, so eindringlich und so klar über die Ökumene spricht und sich zur Ökumene bekennt. Dem Papst das Gegenteil zu unterstellen, ist ungerecht und geht an der Sache vorbei.“ … …

jan 232010
 

John Allen har skrevet en analyse av hvorfor pave Benedikt gjør tilsynelatende selvmotsigende ting, som å si mye fint om katolikkers forhold til jødene, samtidig som han har gjeninnført bønna som ber om deres omvendelse. Jeg syns personlig at Allen overdriver disse såkalte motsetningene; de bør vel betraktes som journalistiske grep for å få fram et hovedpoeng – som er pavens ønske om å styrke den (tradisjonelle) katolske identitetet. Allen definerer denne identiteten på følgende måte:

… … Here it is in a nutshell: Benedict’s top priority is internal, directed at the inner life of the Catholic Church. His aim is to restore a strong sense of traditional Catholic identity, in order to inoculate the church against infection by radical secularism. That’s not just a personal hobbyhorse of this pope, but rather the culmination of 50 years of mounting concern inside Catholicism that the church has gone too far in accommodating the ways and means of the secular world. Today, this wave of “evangelical Catholic” energy is the most important policy-setting force in the church.

As a result, when Benedict XVI says or does things that affect Judaism, the key is often to understand that he’s not really talking to Jews but to other Catholics.

Thus, Benedict’s decision to revive the old Latin Mass, including that infamous prayer for the conversion of Jews, was certainly not crafted as a statement about Judaism. Instead, Benedict sees the old Mass as a classic carrier of Catholic identity, an antidote to any tendency to secularize the church’s worship. Likewise, Benedict did not lift the excommunications of four traditionalist bishops, including one who believes the Nazis didn’t use gas chambers, to endorse their troubled history with antisemitism. Rather, he did so because the traditionalists act as a leaven in the church, fostering appreciation for the Catholic past — even if their ideas on some matters lie far from the pope’s own thinking. … …

Hele stykket kan leses HER – tips fra Father Z.

jan 222010
 

Vårt Land har i dag et stort oppslag om at det går dårlig med bønneuka om kristen enhet. I Oslo er det visst bare ett arrangement i Trefoldighetskirka og én gudstjeneste på Lunden kloster som er igjen. I Oslo har «Bønn for Oslo» overtatt, sier VL, men det er kanskje mer korrekt å si at «Bønn for Oslo» er en ny form for den bønneuka den evangeliske alliansen tidligere stod for – som i Norge alltid var ei uke før den internasjonale bønneuka for kristen enhet.

Slik skriver VL:
» – Jeg fikk ingen med meg, så vi måtte droppe det i år, sukker Jacob Frode Knudsen, sogneprest i Den norske kirke i Bergen. Selv reiste han på ferie til Gran Canaria i bønneuken.

– Hadde det ikke vært for at vi har andre fellesarrangementer, ville jeg synes at dette var en eneste stor tragedie, sier Jorunn Wendel. Hun var med på å sette fart i Bønneuken for kristen enhet på 60-tallet. I dag er hun metodistprest i Fredrikstad og forteller at arrangementet også ligger dødt i den folkerike Glomma-regionen. …

– Jeg tror vi trygt kan si at det har skjedd en vridning i oppmerksomheten om økumenikk de siste årene, sier Ørnulf Steen, generalsekretær i Norges kristne råd.

Han vil ta sin del av skylden for at bønneuken for kristen enhet ligger nede:

– Vi ser at vi kunne gjort mer i Norges kristne råd, og vi leter stadig etter gode måter å stimulere lokalmenighetene på. … »

Personlig var jeg for ca 20 år siden hvert år med på (allianseøkumenikkens) «fellesmøter» – der katolikkene vanligvis ikke var invitert. Også på disse møtene var det noe uklart hva målet var. For meg var (og er fortsatt) hovedpoenget at vi kristne kunne komme sammen noen ganger hvert år, dele det vi hadde sammen (bibellesning og bønn), og bli kjent. Men fra noen menigheter hørte vi, at hvis ingen ble frelst på møtene (dvs. kom fram under innbydelsen, og ba ‘syndernes bønn’), da var møtet mislykket.

Også i dag er det mange som syns at hvis man har så små mål (f.eks. ikke tror at det kan bli full enhet mellom katolikker og lutheranere), da er det ikke noen vits i å treffes. Men jeg mener fortsatt at det i alle tilfeller er en god ting at kristne fra ulike sammenhenger kan møtes av og til, bli kjent, dele det man har felles i sin tro, samarbeide og praktiske spørsmål etc.

jan 222010
 

The Catholic Herald skriver om hva mange liberale har tenkt økumenikk bør være; å inngå kompromiss, å ikke være så nøye med sannheten etc. (Også mange konservative har latt seg lure av denne definisjonen, og dermed på feil grunnlag blitt svært negative til økumenikken.):

… the purpose of the Anglican-Roman Catholic International Commission, so far as the Church was concerned, was an agreement in which the Archbishop of Canterbury would once again become bishop of a historic see of the Church that Anglicans describe as «Roman Catholic». Unfortunately, participants on both sides of ARCIC glossed over the fact that doctrines of transubstantiation and infallibility are unchangeable: one can do no more than tinker with the language in which they are defined.

Indeed, both sides implied that they could offer what were, in fact, impossible concessions. Many, if not most, Anglicans are Protestants: their objections to Catholic teaching on the Eucharist and papal primacy are fundamental. ARCIC established some genuine common ground between the two bodies; but some of the convergence was illusory. And this was the case even before Anglicans took irreversible decisions to ordain women priests and (in many provinces) women bishops, too.

As a result of these latter developments, a tremendous gloom settled over the Church’s official ecumenists. It has taken Pope Benedict XVI to show us that ecumenical dialogue can achieve the long-awaited goal of corporate reunion by another route.

Father Z. skriver også om dette, og avslutter sin kommentar kraftfullt på denne måten: «Do not let liberal ecumenists define ecumenism. Do not accept their premises. Instead, take heart and guidance from the Pope of Christian Unity; Pope Benedict XVI.»

jan 212010
 

For noen dager siden leste jeg på katolsk.no om følgende arrangement:

«Onsdag den 20. januar, kl. 19.00, holdes det økumenisk bønnegudstjeneste på Lunden kloster. Den økumeniske bønnegudstjenesten har siden 1972 blitt feiret i forbindelse med ‘Bønneuken for kr isten enhet’, i samarbeid med Tonsen menighet. I år er det biskop Ole Christian Kvarme som holder preken. Det blir som vanlig kirkekaffe med underholdning etter gudstjenesten.»

Jeg var der i går – av tre grunner:

1. Jeg ville gjerne være med på et økumenisk arrangement i løpet av bønneuka for kristen enhet også i år.

I Bergen var jeg hvert år med på et par arrangementer i denne bønneuka – ganske vellykka må jeg si (og for økumenikk-skeptikerne som leser denne bloggen, så ble de gjennomført «helt etter boka»). Jeg husker med glede spesielt de 7 åra jeg deltok som katolsk prest på økumenisk gudstjeneste sammen med søstrene på Maria Minde (ved Handelshøyskolen i Bergen) og den lokale Biskopshavn menighet i Den norske kirke.

I Stavanger var disse møtene i januar litt mindre vellykka, og ble faktisk lagt ned. Men der klarte vi på den annen side å starte samlinger av pastorer i alle menigheter, som møttes et par ganger i semesteret.

2. Jeg vile gjerne besøke Lunden kloster – jeg hadde ALDRI i mine 15 år som katolikk vært der før.

I mine 14 1/2 førse år som katolikk bodde jeg på Vestlandet, og det er faktisk et stykke til Oslo – og når jeg en sjelden gang var i Oslo, hadde jeg alltid noe annet på timeplanen. Jeg tenkte litt på å være på Lunden under mine retretter før diakon- og prestevielsen, men valgte da heller Franciskus-søstrenes senter på Voss.

Det var hyggelig å være på Lunden i går, og få hilse på mange av søstrene – og jeg håper å få komme dit igjen, og bli bedre kjent med dem.

3. Jeg ville gjerne treffe biskop Kvarme.

Jeg ble kjent med Ole Christian Kvarme i 1977, da vi begge bodde i Israel; jeg var der i seks måneder (pluss en måned i april 1980), mens han var der til sammen ca 10 år. Siden har vi møtt hverandre av og til med nokså ujevne mellomrom, sist gang ved bisop Bernt Eidsvigs ordinasjon.

Jeg hilste i går også kort på den lokale sogneprest og prost, og bl.a. på professor Berge Furre – som jeg takka for «Soga om Lars Oftedal, 2 bd., 1990», ei bok som har betydd svært mye for min kirkeforståelse.

jan 212010
 

Alle kjenner til det andre Vatikankonsil, men hvor mange er det som leser dokumentene derfra? Jeg nevnte nylig konsilets dokument om økumenikken, og her vil jeg vise til dokumentet om kirkens forhold til de ikke-kristne religioner. «Declaratio de Ecclesiae habitudine ad religiones non-christianas» – «Nostra aetate», vedtatt av det annet Vatikankonsil og promulgert av pave Paul VI 28. oktober 1965. (Alle dokumenter fra konsilet kan leses på norsk på katolsk.no.)

‘Nostra aetate’ skriver om at katolikker bør ha et best mulig forhold til alle mennesker, men samtidig må vi holde klart for oss at utgangspunktet her er ganske forskjellig fra det som gjelder i forholdet til andre kristne. Der sies det nemlig: «De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etableres nemlig dermed i et visst fellesskap med den katolske Kirke … … blir de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett navnet «kristne» på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren … »

Om forholdet til ikke-kristne sier konsilet bl.a.:
«1. I vår tid, når menneskeslekten stadig sterkere forenes og folkene i stadig større grad forbindes med hverandre, betrakter Kirken med tiltagende oppmerksomhet sitt eget forhold til de ikke-kristne religioner. Fordi den er satt til å fremme enheten og kjærligheten mellom menneskene, og dessuten også mellom folkeslagene, legger den her mest vekt på det som menneskene har felles og det som fører dem til øket samhørighet.

Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden. De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle, inntil de utvalgte forenes i Den hellige Stad, som Guds klarhet opplyser og hvor alle folkeslag vandrer i Hans lys.

Menneskene venter av de forskjellige religioner et svar på sine egne kårs dunkle gåter, som i dag like så vel som før i tiden rører ved det dypeste i menneskehjertet: Hva er mennesket? Hva er meningen med og målet for vårt liv? Hva består det gode i? Hva består synden i? Hvor kommer lidelsen fra og hvilket mål har den? Hvor er veien til den sanne lykke? Hva er døden, dommen og lønnen etter døden? Og hva er endelig dette ytterste og usigelige mysterium som omfatter vår tilværelse, vårt opphav og vårt mål?
De forskjellige ikke-kristne religioner

2. Fra gammelt av og til vår egen tid finnes der hos de forskjellige folkeslag en viss fornemmelse av denne hemmelighetsfulle kraft, som virker i naturens gang og i menneskenes liv, ja, der finnes stundom en erkjennelse av den Allerhøyeste eller også av Faderen. Denne fornemmelse og denne erkjennelse gjennomtrenger deres liv med en inderlig religiøsitet. … …

Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den Sannhet som opplyser alle mennesker. Men den forkynner også, og den skal bestandig forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14, 6), i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg.

Kirken oppfordrer altså sine barn til med klokskap og kjærlighet å ta opp samtalen og samarbeidet med tilhengere av andre religioner, for både å vidne om den kristne tro og livsholdning, og erkjenne, tjene og fremme de åndelige, moralske, sosiale og kulturelle verdier som finnes hos de andre.»

jan 212010
 

Jeg nevnte Father Stravinskas’ artikkel om den nye engelske oversettelsen av messen nylig. I denne artikkelen skriver han også noe interessant (og sjokkerende) om hvordan messeforandringene ble innført i USA på 70-tallet. Bl.a. måtte alle prestene tre påfølgende søndager i 1977 forklare menigheten hvorfor håndkommunion teologisk sett var å foretrekke – og prester som vegret seg mot å forklare dette (som de selv var dypt uenig i), ble visst truet med å bli suspendert. Slik skriver han (og bakgrunnen er at den nye engelske oversettelsen av messen også bør forberedes i menighetene):

Father Ryan writes that “before long the priests of this country will be told to take the new translations to their people by means of a carefully orchestrated education program…” The author makes such efforts sound almost sinister, but in my book he is simply describing the process of catechesis. I hope that this process will be better handled than the “carefully orchestrated education program” that followed the postconciliar liturgical changes. In 1977 priests throughout the country were required to preach for three consecutive weekends, not simply on the issue of Communion-in-the-hand, but on why it should be done. Many priests who balked at the historically inaccurate catechetical materials were harassed by liturgical directors and even threatened by bishops with suspension. It seems that many of those who pushed for the reforms are waking up to find their program repudiated and have now become conservatives, opposed to change.

Her er hele artikkelen.

jan 192010
 

Det er med ganske mye forundring jeg på nytt oppdager at flere katolske lesere av denne bloggen ser ut til å ha svært store problemer med helt vanlig økumenisk aktivitet, dvs. å be og lese Biebelen sammen med andre kristne. Når de har problemer med noe så pass enkelt, lurer jeg på hvordan de stiller seg til Det annet Vatikankonsil, som bl.a. sier følgende i artikkel 3 av sitt dokument om økumenikk: Unitatis redintegratio:

3. Allerede fra begynnelsen av oppsto der visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen Paulus fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det hele fellesskap med den katolske Kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen. Nå lar det seg ikke gjøre å legge skylden for adskillelsen på dem som i dag blir født og opplært i troen på Kristus innenfor slike kirkesamfunn: De er tvert om gjenstand for den katolske Kirkes broderlige aktelse og kjærlighet. De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etableres nemlig dermed i et visst fellesskap med den katolske Kirke, om enn dette ikke er fullkomment. Mange og ofte alvorlige hindringer stiller seg nok fremdeles i veien for det fulle kirkelige fellesskap. De skyldes forskjellige motsetninger mellom disse kristne og den katolske Kirke i lærespørsmål og i oppfatningen av Kirken, av og til også i disiplinære spørsmål, og det er nettopp den økumeniske bevegelses mål å overvinne disse hindringer. Ikke desto mindre blir de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett navnet «kristne» på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av den katolske Kirkes barn.

Tar man dessuten i øyesyn de faktorer eller positive elementer som til sammen gir selve Kirken vekst og liv, står det fast at noen, ja, mange og viktige blant dem også kan finnes utenfor den katolske Kirkes synlige grenser: Guds skrevne ord, nådens liv, troen, håpet og kjærligheten sammen med andre gaver fra Den Hellige Ånd og en del synlige elementer. Alt dette, som har sitt opphav i Kristus og fører til ham, hører prinsipielt hjemme i Kristi ene Kirke.

Hos våre adskilte brødre utføres også ikke så få hellige handlinger som hører til den kristne religion. De er uten tvil egnet til virkelig å frembringe nådens liv – på forskjellig vis i henhold til den enkelte kirkes eller menighets situasjon -, og de må sies å være i stand til å åpne adgangen til frelsens fellesskap.

Til tross for de mangler vi tror de lider av, savner de adskilte kirker eller kirkesamfunn på ingen måte vekt eller betydning i frelsens mysterium. Kristi Ånd har nemlig ikke vegret seg for å bruke dem som midler til frelse, midler som henter sin kraft fra den nådens og sannhetens fylde som er blitt betrodd den katolske Kirke.

Dette betyr ikke at våre adskilte brødre – enten man nå betrakter dem enkeltvis eller som menigheter og kirkesamfunn – besitter den enhet som Jesus Kristus har villet gi alle dem som han føder på ny og skjenker sitt eget liv med det ene legeme og det nye liv som mål, den enhet som de hellige Skrifter og Kirkens ærverdige tradisjon bekjenner seg til. For den hele fylde av midler til frelse kan bare nåes ved Kristi katolske Kirke, den som er den universelle hjelp til frelsen. Vi tror nemlig at det er til apostelkollegiet alene, hvor Peter har forsete, at Herren har betrodd den nye pakts samtlige rikdommer, for at der skulle dannes et eneste Kristi legeme på jorden hvor alle som på en eller annen måte alt er knyttet til Guds folk, fullt ut skal innlemmes. Så lenge det vandrer her nede vokser dette folk, til tross for at det ennå i sine lemmer er utsatt for å synde, og det ledes kjærlig av Gud, ifølge Hans uransakelige beslutninger, inntil det i glede når frem til den evige herlighets fylde i det himmelske Jerusalem.

jan 192010
 

I USA og delvis i England har (utrolig nok noen prester) sammen med lokfolk tatt initiativet til å prøve å forpurre den nye oversettelsen av messen til Engelsk. Jeg sysn det er utrolig, siden den nye og mer nøyaktige oversettelsen av messen er utført etter direktiv fra Vatikanet opg er nå blitt gogkjent av alle engelskspråklige bispekonferanser i hele verden. Nylig har Father Peter Stravinskas skrevet et interessant stykke i Jesuittenes tidsskrift «America» der omtaler dette, og også på en interessant måte kaster lys over hvordan den første oversettelsen, tidlig på 70-tallet, ble (så dårlig) som den ble. Han skriver bl.a.:

I was a freshman in high school when the “vernacularization” of the liturgy began and a junior in college seminary when the process reached its climax. Having majored in classical languages, I naturally was quite interested in the process and flattered when I was invited by the International Commission on English in the Liturgy (ICEL) to participate in the translation effort. Frankly, I was also surprised that someone of my thin experience had been asked to take part in a project that would influence the spiritual lives of millions of Catholics for decades to come.

When I first reviewed the translation guidelines sent by ICEL, I was disappointed. Ideology, it seemed, had taken precedence over accuracy. Anima was not to be rendered as “soul,” I was informed, because doing so would set up an unnecessary dichotomy between body and soul. No feminine pronouns were to be used for the church, and common words were favored over precise theological or liturgical vocabulary. The goal was to capture the general meaning of the text, rather than a faithful rendering of a rich and historically layered Latin prose. I tried to work within these parameters, but I found it difficult to do and still remain true to the original text. My translations were evidently unsatisfactory because, upon submitting them, I was politely but firmly uninvited from serving on the commission.

When the English Missale Romanum appeared in 1970, it was clear we had been handed a paraphrase instead of a translation. As a young priest required to use these texts, I quickly determined that something needed to be done to return to the people of God what Father Ryan dubs “their baptismal birthright” – that is, an English liturgy that seeks to convey all the depth, truth and beauty of the original Latin. By 1992, I had assembled a team of scholars who produced an alternative translation of the Ordinary of the Mass and presented that effort to the Bishops’ Committee on the Liturgy in Washington, D.C., and the Congregation for Divine Worship in Rome. Hostility was the response from Washington – copies of our draft were gathered and destroyed at the bishops’ meeting – while Rome expressed a guarded interest in our project.

Ultimately, the Holy See came to the realization that many of the vernacular translations of the liturgy were problematic. (English was not the only example, just one of the more egregious.) In 2001 the Congregation for Divine Worship promulgated Liturgiam Authenticam setting forth a coherent philosophy of translation. The document called for revised translations in keeping with these norms and the establishment of an oversight committee, Vox Clara, to ensure the fidelity of future translations. … …

Les hele artikkelen her.

jan 192010
 

Vårt Land fortsetter sin artikkelrekke om liturgien – fra sist uke, der de skrev om katolikkenes ryddesjau. Nå vurderer man Den norske kirkes planer om liturgiforandringer, og Ole martin Stamnestrø (jeg har skrevet om ham og hans oppgave bl.a.a HER, HER og HER).

«Stående mottakelse av nattverden. Brød istedenfor oblater. Alterbord plassert midt i rommet. Selv står presten vendt mot folket. Oldkirken som det store idealet. Større valgmuligheter for menighet og prest i avviklingen av det som er selve hjertet i kirkens liv: gudstjenestefeiringen.

Dette er noen av de viktigste endringene som er foreslått i forbindelse med den nært forestående gudstjenestereformen i Den norske kirke. De minner mye om det Den anglikanske kirke gjorde i sine reformer i 1980 og 2000, og ikke minst hva Den romersk katolske kirke gjorde for ganske nøyaktig 40 år siden. sier en av Norges fremste liturgieksperter, Ole Martin Stamnestrø.

Men det har skjedd mye innen den liturgiske forskningen siden den gang, påpeker Stamnestrø, som har doktorgrad i liturgikk fra Universitetet i Oxford og i dag studerer ved St. Eystein katolske presteseminar. … …

Det viser seg at det som var populært på 70-tallet, og gjerne var begrunnet ut ifra en oldkirkelig praksis, ikke var så entydig som man den gang trodde, påpeker Ole Martin Stamnestrø.

Det er mye godt med «tilbake til oldkirken»-bevegelsen. Men i en katolsk og ortodoks liturgisk tradisjon blir det problematisk hvis det fører til at vi slår en strek over den praksisen som har utviklet seg siden. Vi regner jo med at Den Hellige Ånd har ledet oss i århundrene mellom også, sier Stamnestrø.»

(Stamnestrø sier så videre at Den norske kirke selvsagt gjøre som de vil med sin liturgi, ut fra sine egne teologiske forutsetninger. Deretter avsluttes Vårt Lands artikkel slik:

«Den katolske kirke er «verdenskirken», og liturgien er noe som kommer til oss «ovenfra». Da er lokal tilpasning og valgfrihet mer problematisk enn hvis man har en protestantisk kirkeforståelse, hvor liturgien kommer «nedenfra».

– Var det protestantisk tankegods som slo inn med 2. Vatikankonsil?

Det ble jo ikke begrunnet med at det var protestantisk men at det var oldkirkelig. Ratzinger har gitt uttrykk for at det avslører en mer protestantisk kirkeforståelse enn man til da hadde vært vant til. Samtidig har det også innen den katolske kirke vært åpent for variasjon, for tanken om liturgiens objektivitet forutsetter ikke en uniformitet. Men jo nærmere man kommer sentrum i liturgien, nattverden, desto viktigere blir det objektive aspektet. For a sette det helt på spissen: At man kan ha en valgfri form på inngangssalmen er en ting, men valgfrie innstiftelsesord er noe ganske annet.»

jan 192010
 

Vi har så vidt begynt på den årlige bønneuka for kristen enhet, og pave Benedikt nevnte dette under sist søndags Angelus-bønn med følgende ord (fra Zenit):

I would like to note that tomorrow the traditional Week of Prayer for Christian Unity begins. Every year it constitutes, for believers in Christ, a propitious time to revive the ecumenical spirit, to meet each other, to get to know each other, to pray and reflect together. The biblical theme, taken from the Gospel of St. Luke, echoes the words of the risen Jesus to the apostles: “You are witnesses of these things” (Luke 24:48). Our proclamation of the Gospel of Jesus will be much more credible and effective the more that we are united in his love, as true brothers. Thus, I invite parishes, religious communities, ecclesial movements and associations to pray unceasingly, in a special way during Eucharistic Celebrations, for the complete unity of Christians.

Jeg har flere ganger blitt overraska over enkelte kommentarer til denne bloggen, som uttrykker stor skepsis til all form for økumenikk (ser det ut til). Holdninger til økumenikk kan selvsagt være feilaktige (f.eks. ble det et sted i Oslo hvert år denne uka feiret en slags «parallell-messe» mellom katolikker og lutheranere, noe som heldigvis opphørte i 2009), men hvordan kan katolikker være negative til økumenikk slik den forklares og praktiseres av vår Kirkes øverste leder, pave Benedikt? I år ber han oss spesielt når vi feirer messen, om «å be for full enhet mellom alle kristne».